Fergus av Galloway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bilde av Fergus i manuskriptet Ferguut, en avledet nederlandsk tekst basert på Roman de Fergus.

Fergus av Galloway var konge, eller lord, av Galloway fra en ukjent dato (sannsynligvis på 1110-tallet) og til sin død i 1161. Han var grunnlegger av et småkongedømme, for å ha opprettet bispedømmet i Whithorn, vært velynder av nye klostre, som Dundrennan Abbey, og flere andre handlinger. Fergus ble en legende etter sin død selv om hans egentlige liv er skyggelagt i mystikk.

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Fergus av Galloway opptrer første gang i de historiske kilde i 1136. Han opprinnelse og hans slekt er derimot fortsatt uklare. I løpet av årene har Fergus opprinnelse vært emnet for store diskusjoner og fantasifulle fortellinger av forfattere med hang til historiske romaner.

En teori er at Fergus var etterkommer fra en lang stamtavle av Gall-Gaidhel konger, som kan ha vært kjent som Clann Dubgaill, og påstått avstamming fra en Dubgall. Det som gjør denne teorien sannsynlig er det faktum at hovedgrenen av etterkommerne til norsk-gæliske Somerled eller Somairle mac Gillai Brigte tok navnet MacDougall, mens det beslektete navnet MacDouall var populært i Galloway. Men, ettersom Argyll-navnet kom i bruk først etter Fergus tid har denne teorien likevel ikke stor verdi.

En tilsvarende teori sporer Fergus fra en mann ved navn «Gilli», en Gall-Gaidhel jarl av de vestlige øyene. Grunnen til denne teorien er at Roman de Fergus, en franskspråklig arthuriansk romanse fra tidlig på 1200-tallet, og romansen var etter sigende skrevet til ære til bryllupet for Fergus etterkommer Alan, lord av Galloway. Romansen navngir heltens far som Soumilloit (gælisk Somairle og norrønt Somerlid). Argumentet er at den sistnevnte var en avkommer fra jarl Gilli og derfor at begge Somairles hadde jarl Gilli som felles stamfar.

En tredje teori identifiserer Fergus far med den obskure norrøne Sumarlidi Hauldr som ble drept av en Sweyn (Svein) i 1156. Denne Sumarlidi Hauldr nevnes i Orknøyingenes saga.

Skribenter på slutten av 1880-tallet og tidlig på 1900-tallet hellet til teorien at Fergus var en barndomskamerat av David I av Skottland ved det angelnormanniske hoffet til kong Henrik I av England. Denne teorien fikk troverdighet ved hans ekteskap med datteren til kong Henrik I, hans gode forhold til den skotske kongen, og hans overbærenhet overfor angelnormannisk kultur.

I virkeligheten er dette slektskapet ren fiksjon. Det er rimelig sikkert at Fergus var en innfødt fra Galloway eller øyene utenfor. Den franskspråklige romansen kan heller ikke få generell troverdighet i historiske spørsmål, men navnet Soumilloit er likevel sannsynligvis ikke oppdiktet og Somairle eller Somerled er et vanlig Gall-Gaidhel-navn og gir mening i sammenhengen. I mangelen av bevis har historikerne akseptert at Fergus’ far bar navnet Somairle. Utover navnet er det lite som kan fortelles med sikkerhet om hans opprinnelse.

Opprinnelsen til kongedømmet Galloway[rediger | rediger kilde]

Til tross for den vanlige oppfatningen er det ingen bevis for at Galloway noen gang var en del av kongedømmet Strathclyde. Galloway, iallfall det som lå vest for elven Nith, lå dessuten på utsiden av det tradisjonelle området som ble krevd av kongedømmet Alba (etter at Strathclyde var blitt innlemmet i Alba). Galloway ble ofte definert som alt land som lå sør og vest for elva Clyde og vest for elva Annan, og lå på utsiden av det tradisjonelle skotske territoriet. Til tross for at landet var en del av det nordlige Britannia var Galloway like mye en del av Irskesjøen, en del av den gælisk-norrøne verden av Gall-Gaidhel-kongene på øya Man, eller det gælisk-norrøne triangelet mellom Irland, Man og Galloway med løse forbindelse mot de vestlige øyene som Hebridene og andre områder hvor etterkommere av nordmenn sto sterkt.

Eksempelvis hadde den tidligere kongen av Dublin og Man, Echmarcach mac Ragnaill, tittelen Rex Innarenn, det vil si konge av Rhins. Rhins er halvøya formet som hodet på en hammer i Dumfries og Galloway. Den vestlige delen av Galloway hadde blitt fast tilknyttet øya Man og den blandete gælisk-norrøne bosetningen. Navn med norrøn tilknytning spredte seg langs hele kysten av sørvestlige Skottland og nordvestlige England.

På slutten av 1000-tallet aktet den norske kongen Magnus Berrføtt å knytte Irskesjøen inn under den norske tronen. I 1097 sendte han sin undersått Ingimundr for å ta kontroll over kongedømmet Man og øynene, men da denne bare lot seg slå i hjel måtte kong Magnus selv komme over i på den første av sine to store hærtog, det første i 10981099 og det andre i 11021103. I det første hærtoget tok han kontroll over Hebridene og de vestlige øyene, og avsatte kong Lagmann (?) av Man. Hærtoget førte ham også til Wales hvor han drepte de normanniske jarlene av Chester og av Shrewsbury i et stort slag. Disse var på denne tiden i krig med prinsen av Gwynedd. Det er høyst sannsynlig at befolkningen i Galloway aksepterte den norske kongens overherredømme. Den skotske kongen, Etgair mac Maíl Coluim av Alba, bøyde unna for den norske hærstyrken og aksepterte norske overherredømme på øyene.

På sitt andre hærtokt dro kong Magnus til Man og med en enorm flåte angrep han Dublin og forsøkte å få Muircertach mac Toirrdelbach, Ui Briain kongen av Munster til å underkaste seg. Hærtoktet resulterte i en allianse mellom de to kongene, og et ekteskap mellom kong Magnus’ sønn Sigurd til Muircertachs datter Bláthmin. Alliansen minsket trusselen fra Domnall mac Lochlainn, konge av Ailech på Irland, og dannet grunnlaget fra en stabilitet for landene rundt Irskesjøen og sikret kong Magnus’ nye Irskesjø-imperium. Dessverre gikk det meste galt da kong Magnus på veg tilbake til Norge gikk i land for et mindre tokt i Ulster i Irland og ble drept mot en overlegen irsk hærstyrke og det meste av hans verk ble lagt i ruiner.

I lyset av hovedautoriteten i middelalderens Galloway mener historikeren Richard Oram at de overstående hendelsene er nøkkelen for å forstå opprinnelsen til Fergus’ kongedømme i Galloway. Det var i dette tomrommet, i dette maktvakuumet som skapte grunnlaget for kongedømmet Galloway, et kongedømme som Fergus kom til å lede og tilsynelatende skapte. Den arthurianske romansen forteller at Fergus’ far Somerled var en fattig kriger som dro stor fordel av et ekteskap med adelskvinne og fra hvem Fergus arvet makt. Om vi er åpen for litt kreativ spekulasjon er det sannsynlig at Fergus' far var en norrøn kriger som giftet seg inn i den norrøne kongeslekten på Man, en maktposisjon som Fergus arvet og befestet ytterligere og således bygde sitt kongedømme på ruinene som ble etterlatt av kong Magnus Berrføtts død.

Reisningen av kongedømmet[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at Fergus hadde to hustruer, skjønt navnene på begge kvinnene er ukjente, men med disse hustruene fikk han flere barn og tre av dem er kjente:

Vestlige Galloway og første ekteskap[rediger | rediger kilde]

Fergus’ maktområde synes å ha vært området i Galloway mellom elvene Dee og Cree. Det har blitt foreslått av den skotske historikeren Richard Oram at han økte sin makt i vest gjennom å ekte en ukjent arving. Hovedgrunnen til dette er at ved Fergus’ død arvet sønnen Gilla Brigte den vestlige delen. Gilla Brigte var eldste sønnen, men ettersom han ikke var født av Fergus’ hustru av kongelig ætt var han ansett som mindreverdig. Det faktum at han likevel arvet den vestlige delen har fått Oram til å trekke konklusjonen at den vestlige delen var en del av morens arv.

England og andre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Fergus ektet beviselig den illegitime datteren av kong Henrik I av England. Hennes navn er derimot ukjent, men blant de kandidater som historikerne har grunnet på er Sibylla, enken til kong Alaxandair mac Maíl Choluim (Alexander I av Skottland), men det er ikke mange bevis som går i denne retningen. En annen kandidat er Elisabeth, men også dette navnet mangler bevis.

Ekteskapet synes å ha vært en del av en den engelske kongens politikk for framtiden i den nordvestlige ytterkantene av hans rike spesielt og den irske sonen generelt. Det var i løpet av denne tiden at Fergus kalte seg selv for rex Galwitensiumkonge av Galloway, men tittel til tross, både Fergus som hans nabo i nord, kong David I av Skottland, forble trofaste vasaller til den mektige engelske kongen.

Inngiftet med øya Man[rediger | rediger kilde]

Som en del av Fergus’ politiske pretensjoner i Irskesjøen fikk han giftet sin datter Affraic til kong Olav Gothfrithsson I av Man (11141153). Kong Olav var på mange måter underlagt både den engelske som den skotske kongen, og innenfor dette ønsket Fergus å posisjonere seg, noe han holdt inntil Olav døde i 1153 ved at han ble tatt av dage av sine nevøer. Disse hadde vokst opp i Dublin og hadde ventet på sjanse.

Gjenopprettelsen av Whithorn[rediger | rediger kilde]

Klosteret i Dundrennan, grunnlagt av Fergus.

En tilsvarende posisjonering var Fergus’ opprettelse av bispesetet i Whithorn, et gammelt bispesete som ble først etablert av folk fra Northumbria og under overherredømme av erkebiskopen av York. Det finnes livstegn fra den siste biskopen av Whithorn, Heathored, i året 833, men deretter finnes det ikke tegn, og det er sannsynlig at bispedømmet forsvant da Northumbrias politiske ekspansjon skrumpet hen, en tilbakegang som skjedde med de danske herjingen av York i 867. I de påfølgende to og et halvt århundrene synes Galloway å ha vært under myndigheten til biskopen av Man i vest og med Durham og Glasgow i øst.

På slutten av 1128 ga pave Honorius II ordre til den kommende biskopen av Whithorn til fremtre for erkebiskopen av York. Den kommende biskopen var geistlig ved navn Gilla Aldan (Gilla Aldain), og erkebiskopen var Thurstan. York var kommet under økende press fra erkebiskopen av Canterburys ambisjoner, og York hadde bare to bispedømmer under seg, Durham og Man. Thurstan trengte hele tre for å kunne holde rettslige erkebispevalg. Det er sannsynlig at York og Fergus kom til en overenskomst. Kong David I av Skottland var derimot neppe involvert ettersom hans politikk var negativ til York og til det faktum at han utnevnte engelske eller franske geistlige, og ikke gæliske som med Gilla Aldan. Overenskomsten med en eget bispedømme i Galloway sikret at Fergus var uavhengig av både Man og Skottland, og sikret en egen identitet for det nye kongedømmet.

Et annet poeng som kan noteres er at krigerbiskopen Wimund angrep en annen biskop, et angrep med det mål å tvinge den andre biskopen inn under sin kontroll. Historikere som Andrew MacDonald og Richard Oram er enige at denne biskopen faktisk var Gilla Aldan av Whithorn. Det er sannsynlig at det var gjenopprettelsen av Whithorn som utløste vreden til biskopen på Man, noe som gir en indikasjon på kirken i Galloway før Fergus.

Forholdet til den skotske kongen[rediger | rediger kilde]

David I av Skottland[rediger | rediger kilde]

Ved kong Henrik I av Englands død i 1135 ble det vanskelig for Fergus å opprettholde sitt forhold til den engelske tronen. David I av Skottland, hersker over det meste av dagens Skottland og nordlige England albuet seg inn for en dominerende posisjon. Maktbalansen svingte i skottekongens favør. Det var ikke lenger mulig for Fergus å balansere sin uavhengighet mellom de store kongedømmene i nord og sør. Det er ved dette tidspunkt at Fergus begynner å opptre i de skriftlige kildene. Sommeren 1136 var David I til stede ved vigslingen av biskop Johns katedral i Glasgow. I den store samling av skotske og normanniske adelige var også Fergus med sin sønn Uchtred og nevnes på toppen av en liste av sørvestlige gæliske adelige.

Samlingen ga også støtte til David Is ambisjoner rettet seg mot den nye og svake engelske kongen Stefan av England. De adelige fra Galloway er opptegnet i flere kilder for å ha deltatt i den påfølgende militærkampanjen og i Fanenes slag i Yorkshire i 1138. Det er uklart om Fergus og hans menn deltok i dette slaget som de engelske styrkene vant knusende, men i den påfølgende fredsavtalen som ble inngått mellom David I og Stefan i 1139 inngikk at den ene av Fergus’ sønner, høyst sannsynlig Uchtred, ble gitt som gissel til England.

Malcolm IV av Skottland[rediger | rediger kilde]

I 1153 døde kong David I av Skottland og det personlige forholdet basert på overhøyhet som David hadde hatt over Fergus var ikke ment å bli overført til hans etterfølger. David ble etterfulgt av en guttekonge, Máel Coluim eller anglifisert som Malcolm. I begynnelsen synes det som Fergus likevel hadde et relativt godt forhold til den nye kongen, men etter hvert var det øyensynlig ikke i kongens interesse å la den relativt uavhengige vasallen i sør ha for løse tøyler. I 1156 ble Fergus tatt til fange og overlatt kong Máel Coluims rival, Domnall mac Maíl Choluim av MacHeth-klanen, en klan som var fiender av den skotske tronen. På slutten av tiåret var det klart at Fergus og skottekongen ikke lenger var venner.

I 1157 var guttekongens posisjon i sydlige Skottland svekket da han ble tvunget til la kong Henrik II av England overta områdene Cumbria og Northumbria. Det var sannsynligvis dette nederlagt som fikk Fergus til igjen å markere sin uavhengighet. Holyrood-krøniken rapporterte at Máel Coluim av Skottland ledet tre militærkampanjer mot Galloway i 1160. Sammenhengen var at skottekongen hadde vært i Frankrike med sin overkonge Henrik II og hadde akkurat kommet tilbake til Skottland. Mange av de innfødte stormennene beleiret Máel Coluim i Perth da han kom tilbake, men Fergus var tilsynelatende ikke en av disse. Selv om det ikke finnes noe bevis for at Fergus ikke var forbundet med det såkalte Jarlenes opprør er det megetsigende at Galloway ble invadert av skottekongens hær det samme året.

Fergus og Meic Fergusa[rediger | rediger kilde]

Fergus’ siste år ble problematiske med kranglinger med sine to sønner. Kanskje Fergus’ høye alder ble en prøvelse for sønnenes tålmodighet. Forfatteren Walter Daniel beskrev i boken Life of Ailred of Rievaulx at «...holdning mot hans sønner, og sønnenes raseri mot faren og mot hverandre... Kongen av Skottland kunne ikke dempe, heller ikke biskopen kunne berolige deres felles hat, bitterhet og tyranni. Sønner gikk mot fedrene, far mot sønner, bror mot bror, daglig ble det ulykkelige land forurenset med blodsutgytelser...»

Om det var på grunn av hærtoktene til Gilla Brigte og Uchtred, eller på grunn av skottekongen, er uklart, men Fergus ble tvunget til å trekke seg tilbake og han ble en munk ved klosteret Holyrood Abbey i 1160. Han døde det neste året.

Legendene om Fergus[rediger | rediger kilde]

Fergus’ etterkommere tellet opp deres genealogi for uten unntak å datere deres linje tilbake til ham. Fergus var en av de få innlands gæliske personligheter i høymiddelalderen som skulle oppnå en legendarisk status i kristendommens videre verden.

Roman de Fergus[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1200-tallet skrev en forfatter en arthuriansk romanse på fransk som var dedikert den gamle kongen i Galloway. Det er den såkalte Roman de Fergus som er det tidligste eksempel på ikke-gælisk litteratur skrevet på dialekt som kom fra Skottland. I henhold til tradisjonen var forfatteren en mann ved navn Guillaume le Clerc. Enkelte historikere har foreslått at den ble skrevet til ære for innvielsen til en etterkommer av Fergus, Alan mac Lochlainn (eller i denne konteksten, Alan fils de Roland). Det har også blitt foreslått at forfatteren var William Malveisin, en kongelig skriver for kong Vilhelm I av Skottland før han senere ble utnevnt som biskop av Glasgow og St. Andrews. Romansen smigrer Fergus’ etterkommere ved å gjøre ham til en Perceval-lignende ridder hos kong Arthur.

Romansen sirkulerte over hele fransklesende verden i nordvestlige Europa i de neste århundrene. Den er en hyllest til Fergus’ legendariske status som monark og som grunnlegger av Galloway.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, A.O., Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500 to 1286, (London, 1908)
  • Guillaume le Clerc, Fergus of Galloway, tr. D.D.R. Owen, (London, 1991)
  • McDonald, R.A., Outlaws of Medieval Scotland: Challenges to the Canmore Kings, 1058-1266, (East Linton, 2003)
  • Oram, Richard, The Lordship of Galloway, (Edinburgh, 2000)
  • Owen, D.D.R., The Reign of William the Lion: Kingship and Culture, 1143-1214, (East Linton, 1997)

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]