Feed the Birds

«Feed the Birds» er en amerikansk sang, skrevet av Sherman-brødrene (Richard M. Sherman og Robert B. Sherman). Den var med i spillefilmen Mary Poppins fra 1964.

Sangen forteller om en gammel tiggerkvinne (portrettert av skuespilleren Jane Darwell) som sitter på trappen til Saint Paul's Cathedral og selger poser med brødsmuler til forbipasserende for tuppence per pose, slik at de forbipasserende kan mate de mange duene som omgir den gamle kvinnen (Scenen vekker minner om virkelighetens frøselgere i Trafalgar Square).

I 2006 valgte Julie Andrews sangen som en del av albumet Julie Andrews Selects Her Favorite Disney Songs.

Bruk og plassering

I kontrast til den energiske naturen til de fleste av filmens sanger har «Feed the Birds» religiøse overtoner og blir spilt i et ærbødig tempo lik en hymne. Denne mest alvorlige av sangene blir således anvendt til å innramme de virkelig viktige øyeblikkene i en film som mest er humørfylt og munter. Den blir brukt på tre steder:

• Første gang er i et orkestersegment i begynnelsen av filmens overtyre og starter således overtyren langsomt. Overtyren går så over i noen av de raskere stykkene i filmens musikk.

• Andre gang er når Mary Poppins synger sangen til barna som en søt vuggesang før deres tur til banken. Den begynner med at Mary viser dem en vannfylt globus av St. Paul's, hvor «snøfnuggene» har form av de mange fuglene som flyr rundt katedralen. Mens barna sitter og lytter med henført oppmerksomhet skifter scenen til en vakker, drømmeaktig billedbruk av katedralen og fuglekvinnen, hvor deler av sangen blir akkompagnert av et kor og orkester som ikke synes på lerretet. Den underliggende leksjonen er å gi slik at Gud og Himmelen bifaller det. Sangen og dens historie setter i bevegelse én av de kritiske stykkene med dramatisk handling i filmen, neste dag.

• Tredje gang er den påfølgende kvelden, i en dramatisk orkester- og korutførelse, idet en skummel og tankefull Mr. Banks går til sin arbeidsplass, i bokstavelig og figurativ forstand, alene i Londons gater og stanser ved det stedet hvor fuglekvinnen befant seg tidligere samme dag før han fortsetter til banken for å stå overfor dets styre og bli avskjediget. Den går over i et kort klagesangaktig segment idet Mr. Banks når døren.

Sangen blir også referert til i Disney-filmen Eventyr i New York (Enchanted), en tributt til og parodi på klassiske Disney-filmer, i form av en gammel kvinne med navn Clara som selger fuglemat for «to dollars per pose».

Reaksjoner i begynnelsen

Som Sherman-brødrene erindrer det: Da Richard Sherman først spilte og sang «Feed the Birds» for Mary Poppins' forfatter, Pamela Travers, syntes hun den var tiltalende («nice»), men upassende for en mannsstemme. Sherman kalte så på en stabssekretær hos Disney til å demonstrere sangen igjen. Etter å ha hørt kvinnen fremføre sangen var Mrs. Travis' svar at hun syntes at «Greensleeves» var den eneste sanne passende sang for soundtracket, fordi den var «quintessentially English» (Mrs. Travis hadde opprinnelig ønsket at den eneste musikken i filmen skulle være sanger fra den Edvardianske perioden). Til slutt og motvillig samtykket hun i at de amerikanske låtskriverne skulle forsyne filmens nå klassiske soundtrack med sanger fra midten av det tyvende århundre.

Robert Sherman erindrer:

«Om fredagene, etter arbeid, inviterte [Walt Disney] oss ofte til sitt kontor og vi snakket om ting som pågikk i studioet. Etter en stund vandret han til det nordlige vinduet, stirret ut i luften og sa kun: «Spill den». Og Dick vandret over til pianoet og spilte «Feed the Birds» for ham. Én gang akkurat idet Dick nesten var ferdig, under hans pust, hørte jeg Walt si: «Jepp. Det er alt hva det handler om»».

Han kommenterte:

«Sanger har blitt skrevet om myriader av emner. «Feed the Birds» er den første sangen skrevet om å gi nestekjærlighet».

Sangen ble fremført av filmens stjerne Julie Andrews til bilder av den eldre fuglekvinnen i sangen.

Walt Disney gjorde en uvanlig forespørsel at fuglekvinnen, selv om det ikke var en talerolle (bortsett fra én linje som forklarte første linjen i sangens refreng), skulle være en cameo av én av hans kvinnelige favorittskuespillere, Oscar-vinneren Jane Darwell. I midten av åttiårene og delvis pensjonert fra skuespilleryrket (Hun tok episodiske gjesteopptredener omtrent én gang per år i TV-shows) hadde Ms. Darwell nylig flyttet til The Motion Picture Country Home på grunn av sin høye alder og svakelighet.

Hun trengte verken pengene eller filmkrediteringen og avslo rollen. Walt Disney, fremdeles pågående, kjørte selv til hjemmet for å be henne inntrengende. Sjarmert og smigret over å være så ønsket sa hun ja til rollen. Walt sendte senere en limousine for å bringe henne til studioet. Det ble hennes siste filmopptreden og siste rolle som skuespiller.

Norsk versjon

Per Lekang har skrevet en norsk tekst. På norsk bærer den tittelen «Fuglemor».

Innspilling

• Nora Brockstedt. Utgitt på singlen Karusell KM 37 i 1965.

Referanser

• Sherman, Robert B. (1998): Walt Disney: from before and beyond. Santa Clara: Camphor Tree Publishers
• Greene, Kathrine og Richard (2001): Inside the Dream: The Personal Story of Walt Disney. New York, Disney Editions