Fear Factory

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fear Factory
Fear Factory
Fear Factory, cirka 2006
Opphav Los Angeles, California, USA
Periode 1989 – nå
Sjanger Death metal (tidlig)
Industrial metal
Groove metal[1][2][3][4]
Metalcore
Plateselskap Roadrunner, Liquid 8/Calvin
Nettsted Offisielt nettsted
Medlemmer
Burton C. Bell
Dino Cazares
Byron Stroud
Gene Hoglan
Tidligere medlemmer
Dave Gibney
Andy Romero
Andrew Shives
Christian Olde Wolbers
Raymond Herrera

Fear Factory er et amerikansk heavy metal-band. Det ble grunnlagt i 1989, og har gitt ut syv fulle album og et antall singler og remikser. I løpet av karrieren har de utviklet seg fra flere forskjellige stiler, og samtidig skapt seg et rykte i sjangrene death metal, groove metal, thrash metal og industriell metal.[1][2][3][4] Den resulterende lyden viste seg å ha en utrolig stor innflytelse på metalscenen fra midten av 90-tallet og utover.[5] Deres siste album, Transgression, beskrevet som ett mer eksperimentelt og annerledes prosjekt, inneholdt også elementer av popmusikk[6] og progressiv metal.

Fear Factory ble løst opp i mars 2002 etter noen indre krangler, men møttes igjen samme år, uten Dino Cazares, og med den nye bassisten, Byron Stroud, og Christian Olde Wolbers som gitarist.

I april, 2009, ble en ny oppstilling annonsert, hvor Cazares kom tilbake som gitarist, og med Gene Hoglan som trommis. Bell og Stroud forble i sine roller, og bandet er for øyeblikket i studio for å spille inn nytt materiale. Tidligere medlemmer, Christian Olde Wolbers og Raymond Herrera (spiller for tiden i Arkaea) har reist spørsmål om hvorvidt den nye oppstillingen er legitim, og det foregår en krangel fra begge sider.

Bandet har turnet med blant annet Black Sabbath, Pantera, Iron Maiden, Slayer, System of a Down, Megadeth, Dream Theater, Mastodon, Misery Index og Rammstein; har spilt på Ozzfest tre ganger, samt den første Gigantour, og har hatt singler på US Mainstream Rock Top 40 og album på Billboard Top 40, 100 og 200. De er for øyeblikket i førproduksjonsstadiet av innspillingen av et nytt album, og, for øyeblikket, jobber de uten et plateselskap.[7] Før 2001 har de turnert rundt 200 show. De har solgt over 1 million album bare i USA.

Historie[rediger | rediger kilde]

De tidlige år[rediger | rediger kilde]

Fear Factorys røtter ligger i en oppstilling, satt opp av Dino Cazares (spilte før i The Douche Lords[8]) og trommis Raymond Herrera i Los Angeles, California i 1989. Deres første oppstilling ble fullført etter en prøvespilling med Burton C. Bell (tidligere i Hate Face[8]), som skal ha blitt rekruttert av Cazares, som ble veldig overrasket etter å ha hørt ham synge New Year's Day av U2.[9] Cazares spilte bass på de første 3 albumene fra Fear Factory, Concrete, Soul of a New Machine og Demanufacture.

Bandet startet under navnet Ulceration, som visstnok skal ha blitt valgt uten annen grunn en at Burton C. Bell og/eller andre medlemmer mente at det ville være et kult navn for bandet,[9] men de skiftet til Fear Factory i 1990; et navn som reflekterte den nye lyden deres, som var death metal, påvirket like mye av tidlig britisk industriell metal, industriell musikk og grindcore, som det beholdt sine røtter i en ganske konservativ ekstrem metal. Bandets nye lyd åpnet for et mye større publikum.

De tidligste demoene fra bandet er veldig like det tidligere arbeidet fra Napalm Death og Godflesh, som er nevnt av bandet som en stor innflytelse. Demoene er kjent for å integrere disse innflytelsene inn i death metal-lyden sin, og for Burton C. Bells blanding av growling og vanlig sang i den samme sangen, som har blitt veldig viktig og et kjent element for bandets lyd gjennom hele karrieren.[5] Bruken av grynt og "halssang" kombinert med ren stemme har senere blitt en del av definisjonen av nu metal og andre nye sjangere innen metal. Mange vokalister i dagens metalscene bruker to eller flere syngemetoder. Bandet lagte to sanger til L.A. Death Metal Compilation i 1990.[8] De spilte deres første show på onsdag 31. oktober, 1990.

Concrete[rediger | rediger kilde]

I 1991 fortsatte Fear Factory med å spille inn flere kutt som skulle settes sammen til debutalbumet deres, med Ross Robinson, en ganske ukjent produsent på tiden, i Blackie Lawless sitt studio. Materialet ble derimot ikke utgitt på denne tiden, da bandet var misfornøyde med klausulene i kontrakten.

De beholdt rettigheten til sangene, og spilte mange av disse inn igjen med en annen produsent, Colin Richardson, for å inkludere dem på debutalbumet deres, Soul of a New Machine, i 1992. I mellomtiden skaffet Ross Robinson seg rettighetene til innspillingen, som han brukte til å reklamere for seg selv, og dermed få stor suksess innen nu metal-eksplosjonen, som skjedde på slutten av 90-tallet. Han jobbet da med band som Korn, Limp Bizkit og SlipKnot, som egentlig hadde veldig lite til felles med Fear Factory i 1991. Innspillingen fikk etter hvert en skikkelig utgivelse gjennom Roadrunner Records i 2002, under tittelen Concrete. Det ble sett på som en kontroversiell utgivelse, som ble gitt ut til tross for at det ikke var avtalt i kontrakten, og uten å forsikre seg om at alle medlemmene i bandet var enige.

Selv om fans var veldig splittet om hvorvidt Ross Robinsons produksjon fanget den intrikate lyden bandet hadde rett, da det ferdige produktet var mer brutalt og inneholdt Robinsons spesielle trommelyd, har det "hemmelige" albumet blitt veldig viktig for fans av den tidligere Fear Factory-lyden, og kan bli sett på som en bro mellom demoene og debutalbumet deres, Soul of a New Machine, samt en kilde for bandets senere sanger og b-sider.

Max Cavalera anbefalte dem å forflytte seg til Roadrunner Records, basert på lyden på Concrete, og de ble snart tilbudt en platekontrakt[9]. Etter bruddet gikk bandet gjennom flere bassister for å finne en som passet, og endte opp med Andrew Shives.

Soul of a New Machine[rediger | rediger kilde]

Soul of a New Machine ble spilt inn med produsent Colin Richardson og gitt ut i 1992, og åpnet for et mye større publikum en før, da det ble sett på som noe av det første innen industriell death metal, som kombinerte Bells harde og melodiske stemme, Herreras maskinlignende batteri, de integrerte, industrielle samplingene og de nedstemte, rytmiske death metalriffene fra Dino Cazares.

På grunn av den ekstreme naturen av musikken ble ikke albumet en suksess innen det større mediet, og til den dag i dag er det enda stort sett hardbarka fans som liker den, og den fikk ikke den automatiske populariteten deres andre album fikk. Bandets stil skiftet seg absolutt mer bort fra death metal etter hver utgivelse, og man kan absolutt se på Soul of a New Machine som bandets siste utgivelse som lå trygt innenfor death metalsjangeren.

Keyboardisten Reynor Diego ble tatt opp i bandet, før bandet la ut på lange turneer over USA med Biohazard, Sepultura, og Sick Of It All, og en turne i Europa med Brutal Truth, senere Cannibal Corpse, Cathedral, og Sleep. Det følgende året ansatte de Rhys Fulber fra Front Line Assembly for å lage en remix av noen av sangene fra albumet, noe som demonstrerte bandets vilje til å eksperimentere med musikken sin, så tidlig i karrieren. Resultatet tok en veldig industriell form, og ble gitt ut på en EP i 1993, under navnet Fear Is the Mindkiller (både Soul of a New Machine og Fear is the Mindkiller ble gjenutgitt av Roadrunner Records i 2004).

I 1994 ble Andrew Shives tvunget til å forlate bandet. Samme år møtte bandet en ferierende Christian Olde Wolbers (originalt fra Belgia) i LA, gjennom Evan Seinfeld fra Biohazard, som de tok med i bandet som deres nye permanente basist.[9] Selv om Christian ble med i bandet øyeblikkelig, fikk han ikke spilt inn bassdelene for alle sangene, på grunn av en deadline på studioet, og med Cazares som hele tiden endret litt på gitardelene, og Cazares endte derfor opp med å spille bass på de resterende sangene.

Demanufacture[rediger | rediger kilde]

Fear Factory gav ut sitt andre album, Demanufacture, i 1995, som hadde en litt mindre brutal tilnærming en de tidligere bandene, og ligner mye mer på industriell metal, karakterisert av en blanding av thrash metal/industriell metalriff i gitar, en pulserende trommerytme, ropende (istedenfor growling, men fremdeles aggressiv) vokalist, som også lager rom til melodisk synging og en sterk basslinje.

Produksjonen av albumet var også mer refinert, og integrasjonen av atmosfæriske keyboard-seksjoner og en industriell tekstur gjorde sangene mye mer kliniske, kalde og maskinlignende, noe som gav bandet en futuristisk følelse, og mange anmeldere beskrev musikken deres som 'Cyber-Metal'. Mange fans ser på Rhys Fulbers involvering med bandet som en av grunnene til denne lyden. Reynor Diego hadde også mye å gjøre med lyden, med sampling, loops og elektronikk.

Demanufacture er sett på som et av albumene som definerer Fear Factory, og fikk mye støtte fra kritikere da det ble gitt ut. Albumet fikk hele fem av fem stjerner i det britiske Kerrang!-magasinet. Videre ble albumet et ganske suksessrikt album. Mens Soul of a New Machine ikke kom inn på noen lister, havnet Demanufacture på topp 10 på Billboard Heatseekers-listene, og en video ble filmet til sangen "Replica". Sangen "Zero Signal" kan bli funnet på lydsporet for Mortal Kombat, fra 1995. En instrumental versjon av Demanufacture ble senere brukt i PC-spillet Carmageddon.

Fear Factory brukte de neste par årene på å turnere med band som Black Sabbath, Megadeth og Iron Maiden. De var også med på flere musikkfestivaler, blant disse var Ozzfest i 1996 og 1997. I denne tidsperioden gav Limp Bizkit ut en musikkvideo for Counterfeit, hvor man kunne se en Fear Factory sin t-skjorte. I mai 1997 gav bandet ut et album satt sammen av remixer fra Demanufacture, fra artister som DJ Dano eller Junkie XL (nå kjent som JXL), kalt Remanufacture - Cloning Technology, som markerte bandets første album på Billboard 200. Albumet kom også inn på Billboard Heatseekers-listen. Roadrunner Records gjenutgav Demanufacture og Remanufacture i 2005, for å feire 10 årsdagen, i en pakke som lignet på gjenutgivelsen av Soul of a New Machine, i 2004. Denne utgaven inneholdt også bonussporet fra digipak-versjonen av Demanufacture, som også ble gitt ut 1995.

Obsolete[rediger | rediger kilde]

I juli 1998 ble Fear Factorys tredje studioalbum gitt ut, under navnet Obsolete. Bandet hadde kansellert en konsert på Dynamo Open Air Festival for å ferdigstille albumet litt tidligere.[trenger referanse]

Obsolete hadde en lyd som var lik den fra Demanufacture, men også med flere progressiv og alternativ metal-elementer[10], og det var også det første albumet Christian Olde Wolbers spilte inn som et skikkelig bandmedlem. Dino Cazares hadde stemt gitaren sin fra standard stemming (B,E,A,D,G,B,E,), til A-stemming (A,D,G,C,F,A,D,). Dette gjorde det muligere for ham å ha en enda mørkere lyd en før. Man merker også Rhys Fulbers økte engasjement i bandet på dette albumet.

Mens Fear Factory hadde utforsket temaet "Mann mot Maskin" i sine tidligere verk, var Obsolete det første skikkelige konseptalbumet som fortalte en historie kalt Conception 5, skrevet av Bell, som finner sted i en futuristisk verden hvor menneskeheten er blitt merket som "overflødig" av maskinene, med figurer som "Edgecrusher", "Smasher/Devourer" og overvåkningssystemet "Securitron". Historien blir presentert i tekstheftet som følger med.

Bell forklarte konseptet i et intervju som følger:

Sitat The concept of this record is that man is obsolete. The idea is still man versus machine - man versus the system machine... man versus the government machine. Demanufacture told a story, Remanufacture was another chapter in the story and Obsolete is another part of the Fear Factory concept. We're up to the point in the story where man is obsolete. Man has created these machines to make his life easier but in the long run it made him obsolete. The machines he created are now destroying him. Man is not the primary citizen on Earth. Sitat
– Burton C. Bell

Albumet ble gitt ut i slutten av 90-tallet, da alternativ metal var på vei opp, og dette, kombinert med turneer med Slayer og Rammstein, samt en konsert under Ozzfest i 1999 (som en siste utvei da Judas Priest kansellerte), førte til at albumet ble bandets bestselgende album, og markerte også bandets inntog i Top 100 på Billboard-listene. Albumet skapte også singler, i "Descent" og i bonussporet fra digipaken, "Cars", ett cover av den kjente sangen av Gary Numan (med en gjesteopptreden av Numan både på sangen og i musikkvideoen), som kom seg inn på Mainstream Rock Top 40 i 1999, og i videospillet Test Drive 5. Numan har også en sample på tittelsporet. En video ble filmet for sangen "Resurrection". Til dags dato er Obsolete det eneste albumet fra Fear Factory som har solgt til gullsertifisering i USA.

Digimortal og nedfallet[rediger | rediger kilde]

Tidlige i 2001 ble Fear Factory spurt om de ville være hovedbandet på SnoCore Rock. Suksessen fra Obsolete og "Cars" ble et vendepunkt for bandet, og Roadrunner Records var nå veldig hyppe på å kapitalisere på bandets salgspotensiale, og presse dem til å spille inn mer album for deres neste album, Digimortal, som skulle bli gitt ut i 2001.

Mens Digimortal fortsatte i samme spor som bandets lyriske utvikling, nå med Bell som sang om Mennesket og Maskin, som umulig kunne splittes fra bandet uten å volde stor skade musikalsk sett, gjorde bandets endring til mindre ekstrem, mer radiovennlig musikk, at de mistet noen av sine eldre hardbarka fans, og albumet blir av noen sett på som dårligere enn de tidligere utgivelsene. Fanskarens meninger, derimot, er sterkt delt mellom de som ser på albumet som en stor tabbe, som assosierer det med nu metal, og andre som mener at musikken enda er Fear Factory, og som snakker varmt om Rhys Fulbers produksjonsjobb.

Digimortal kom inn på Top 40 hos Billboard album-listene, topp 20 i Canada, og topp 10 på det australske albumlistene. "Linchpin" fra albumet nådde Mainstream Rock Top 40.

En remix av sangen "Invisible Wounds" ble inkluder på lydsporet til Resident Evil-filmen, og et instrumentalt digipak-bonusspor kalt "Full Metal Contact", som originalt ble skrevet for videospillet Demolition Racer.

En utgivelse på VHS og DVD kalt Digital Connectivity ble gitt ut ikke lenge senere, i januar 2002, som dokumenterer perioden over de fire albumene med intervjuer, liveklipp, musikkvideoer og turne/studioklipp. Videoen er ikke sett på som veldig bra satt sammen.[11]

Selv om Digimortal hadde en suksessrik start, nådde ikke salgene i nærhet av Obsolete sine salgstall, og bandet fikk lite støtte på turneene sine. Albumets retning, sammen med personlige uenigheter innad bandet som førte til en rift som eskalerte over tid, førte til at Bell annonserte at han sluttet i mars 2002. Bandet løste opp umiddelbart etter. Bandets kontrakt med Roadrunner var derimot ikke fullført, og plateselskapet slapp dem ikke før de hadde gitt ut albumet Concrete (originalt fra 1991) i 2002, og samlingen av b-sider og sjeldne innspillinger, kalt Hatefiles i 2003.

I løpet av perioden vekke fra Fear Factory startet Bell et sideprosjekt med John Bechdel, kalt Ascension of the Watchers, som gav ut sin første EP, Iconoclast, uavhengig via nettbutikken deres i 2005.

Tilbakekomst[rediger | rediger kilde]

Over tid viste det seg at riften mellom bandets medlemmer hovedsakelig var mellom gitaristen Dino Cazares og de andre medlemmene, hovedsakelig Bell.

Cazares var den første som snakket ut etter bruddet, og kom med påstander mot Bell og de andre medlemmene i mai 2002 i et intervju med Blabbermouth.net.[12] Nesten alle disse anklagelsene ble svart på og avvist av Herrera i et senere intervju,[13] hvor han snakket for alle de andre bandmedlemmene.

Olde Wolbers og Herrera slo seg sammen igjen senere i 2002, og la grunnmuren for det som senere ble Fear Factory sin tilbakekomst. Cazares var nå permanent ute av oppstillingen, og en demo ble spilt inn og gitt til Bell, som ble såpass positivt overrasket at han igjen ble med i bandet, og Fear Factory var igjen grunnlagt. Christian byttet til å spille gitar, og Byron Stroud fra Strapping Young Lad begynte som bassist i bandet, hvor han har vært siden 2003.

Dino Cazares har fortsatt å spille inn og fremføre med sideprosjektene sine, Asesino, et mexikansk deathgrind-band med Tony Campos fra Static-X som vokalist. Fra 2007 begynte han også en ny gruppe, kalt Divine Heresy, med Tim Yeung fra Hate Eternal og Vital Remains på trommer.

Archetype[rediger | rediger kilde]

Fear Factory kom tilbake til livescenen som mysteriebandet på den australske Big Day Out-festivalen i januar 2004, etterfulgt av deres første amerikanske show siden de startet opp igjen, på Jägermeister-turneen, sammen med Slipknot og Chimaira. Den nye oppstillingens første album, Archetype, ble gitt ut den 20. april 2004, gjennom det nye plateselskapet Liquid 8 Records, som hadde hovedkvarter i Minnesota.

Archetype viste et Fear Factory som vendte tilbake til en alternativ og delvis industriell metal-lyd, og er av mange sett på som en sterk og 'tilbake-i-form'-utgivelse, som ikke er særlig innovativ, med mesteparten av bandets varemerkeelementer på plass.

Sitat When you look up the definition of the word, Archetype, it's the actual model from which everything else is copied. Fear Factory is that in my opinion, and Archetype is a defining moment for us. Listen to this record, and you'll know exactly where all these other bands came from.[14] Sitat
– Burton C. Bell

Det ble spilt inn videoer for sangene "Cyberwaste", "Archetype" og "Bite the Hand that Bleeds", hvor den senere kan bli funnet på lydsporet til filmen Saw, fra 2003. Videre turneer med Lamb of God og Mastodon i USA, og med Mnemic i Europa, satte bandet tilbake på verdenskartet. Det nye Fear Factory hadde stort sett lagt temaet om "Man versus Machine" bak seg, og tok heller for seg temaer som religion, krig og korporativisme.

Transgression[rediger | rediger kilde]

Til overraskelse for mange fans, avslørte Fear Factory snart sine planer for å spille inn og gi ut et nytt album over en kort tidsperiode med produsent Toby Wright (kjent for å jobbe med band som Korn og Alice in Chains). Dette skal ha vært fordi deres nye plateselskap, Calvin Records, presset dem, og trakk albumets utgivelsesdato fra fire måneder frem i tid, til kun en og en halv måned, så bandet skulle ha et ferdigstilt album klart til Gigantour, hvor de hadde blitt invitert til å spille av Dave Mustaine.[15]

Resultatet, Transgression, ble gitt ut knapt et år etter Archetype den 2.. august, 2005, i Storbritannia, og den følgende dagen i Nord-Amerika, til veldig varierende anmaledlser, hvor noen kritikere hyllet albumet som en annerledes og progressiv opplevelse, mens andre ikke mottok albumet like bra.[16] Selv om albumet begynner som en typisk Fear Factory-plate, inkluderer følgende sanger milde og alternative rockesanger som "Echo of my Scream" (med Billy Gould fra Faith No More på bass) og "New Promise", en poprock-sang i "Supernova", samt et cover av U2s "I Will Follow".[6]

Christian Olde Wolbers uttrykte misnøye med det ferdige produktet, og kalte det for halvferdig, og har lagt skylden på plateselskapet for en utrolig streng tidsfrist for innspillingen, og for å ha inkludert et cover av U2,[15] men Burton C. Bell har stått fast på at han er stolt over albumet, og sier at det virker som om bandet "krysser grenser".[17] I løpet av 2005-2006 fortsatte Fear Factory å reklamere for albumet på deres suksessrike verdensturné, "Fifteen Years of Fear", for å feire bandets femtende bursdag, og inviterte band som Darkane, Strapping Young Lad og Soilwork med dem under konsertene i USA, og Misery Index med på de europeiske konsertene. I slutten av 2006 turnerte Fear Factory igjen i USA på "Machines at War"-turneen, med en stjernespekket death metaloppstilling, bestående av Suffocation, Hypocrisy og Decapitated, hvor de spilte gamle klassikere fra Soul of a New Machine som "Crash Test", som de ikke hadde spilt live på flere år.

Pause og andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

En uttalelse fra Wolbers på nettet i desember, 2006, indikerte at bandet skulle tilbake til studio for å spille inn et nytt album, produsert av bandet, like etter at de hadde fullført turneringen for Transgression.[18] Den samme måneden bekreftet Burton C. Bell i et intervju at bandet skulle skille lag fra Liquid 8 Records[7]. Istedenfor å begynne på et nytt studioalbum, gikk medlemmene hver sin vei, og begynte å jobbe med andre prosjekter.

Bell sang på sangene "End of Days, Pt.1", "End of Days, Pt. 2" og "Die In a Crash" på Ministry sitt album fra 2007, The Last Sucker[19], og turnerte senere med bandet for å støtte albumet. Bell refererte til dette som "en drøm som kom i oppfyllelse" i et intervju, og beskrev frontmann i Ministry, Al Jourgensen som "en av [hans] helter."[20] I det samme intervjuet snakket Bell lenge om det nye bandet sitt, Ascension of the Watchers, noe som gav litt innsikt til inspirasjonen bak prosjektets start.[20]

Christian Olde Wolbers og Raymond Herrera startet sitt eget band, kalt Arkaea, med vokalist Jon Howard og bassist Pat Kavanagh fra Threat Signal. Når han skulle beskrive bandet, sa Wolbers at ""Ironically, half of the Arkaea album consists of songs that were intended to be the next Fear Factory record."[21] Arkaea gav ut debutalbumet sitt, Years in the Darkness den 14, juli, 2009.[21]

En tredje oppstilling og juridiske komplikasjoner (2009 - nå)[rediger | rediger kilde]

På den 7. april, 2009, annonserte Burton C. Bell og tidligere gitarist, Dino Cazares at de hadde fikset vennskapet sitt, og at de hadde begynt på et nytt prosjekt med Stroud på bass og Gene Hoglan på trommer (Death og Strapping Young Lad). Den 28. april ble det avslørt at dette bandet var en ny versjon av Fear Factory, uten Herrera og Wolbers.[22] Bell svarte, når han ble spurt om hvorfor Herrera og Wolbers ikke ble inkludert, at "[Fear Factory]'s like a business and I'm just reorganizing...We won't talk about [their exclusion]".[23]

I juni 2009 snakket endelig Christian Olde Wolbers og Raymond Herrera om dette på radioprogrammet "Speed Freaks". Istedenfor å legge frem en grunn for å ha forlatt gruppen, avslørte Herrera at, teknisk sett, hadde han og Wolbers aldri forlatt bandet. "[Christian and I] are actually still in Fear Factory... [Burton and Dino] decided to start a new band, and furthermore, they decided to call it Fear Factory. They never communicated with us about it", sa Herrera.[24] Herrera fortsatte med å si at de originale fire medlemmene (Bell, Cazares, Wolbers og han selv) er ifølge en kontrakt sett på som Fear Factory Incorporated, og sa at "it's almost like them two against us two, so it's kind of a stalemate."

Herrera sa også at han og Wolbers hadde skrevet åtte sanger for den neste utgivelsen fra Fear Factory, men at "personlige uenigheter" hadde dukket opp mellom dem og Bell, som gjorde at Bell ikke lenger ville jobbe med bandet.[24]

Fear Factory med Bell og Cazares skulle gjøre sin livedebut den 21. juni under Metalway Festival i Zaragoza, Spania.[25] Showet ble derimot kansellert i siste øyeblikk, på grunn av juridiske komplikasjoner fra Herrera, som hadde klaget på bruken av navnet "Fear Factory". Resten av den oppstillingens planlagte fremstillinger til den datoen, som inkluderte en turné i Storbritannia, Tyskland, Australia og New Zealand i august, 2009, har også blitt kansellert.[26] Gruppen påstår derimot at de kansellerte disse planene for å kunne gjøre seg ferdig med skriving og innspilling av deres neste album.[27]

Til tross for pågående uenigheter mellom de to partiene, beveger det nye Fear Factory seg sakte frem i innspillingsprosessen. Sent i juli 2009 ble en kort vide spilt inn på en mobil av Dino som spiller inn trommespor med Rhys Fulber lagt ut. Ifølge nyere intervju med Bell og Cazares er bandet omtrent halvveis gjennom innspillingsprosessen, og prøver å få en utgivelse i begynnelsen av 2010. De har ikke valgt et plateselskap enda.[28][29]

Arv og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Fear Factory sin innovative tilnærmelse og blanding av sjangrene industriell metal, death metal og alternativ metal har satt et varig merke på heavy metalscenen siden utgivelsen av deres første album i 1992. Fear Factory er merkbart innen sin generasjon for deres lyriske fokus på science fiction, hvor mye av musikken deres forteller en historie som strekker seg over flere konseptalbum.

Bandet har ofte blitt sett på som et band som hjelper de som lytter på mainstream til å bevege seg lenger inn i mindre kjente/mer ekstreme band.[30]

I gjenutgivelsen av Soul of a New Machine, har vokalist i Machine head, Robert Flynn, vokalisten i Chimaira, Mark Hunter og gitarist fra Spineshank, Mike Sarkisyan, skrevet ned Fear Factory som en innflytelse. Robert Flynn sa at hans sangstil ble påvirket av Burton Bells stil, og at Machine Head har fått feilaktig ære for denne stilen. mark Hunter har sagt at Chimarias trommespill ble sterkt påvirket av Raymond Herrera. Andre band som har Fear Factory som innflytelse er Disturbed, Static-X og Coal Chamber.

Moderne band som Mnemic, Scarve og Sybreed har tydelige innflytelser fra bandets teknikk, og har også gitt mye ære, og vist takknemlighet ovenfor bandet.[31][32][33]

Peter Tägtgren fra Hypocrisy har sagt at “Fear Factory are close to our hearts” og at “Soul of a New Machine was the influence for me to start my other project, 'Pain'”.[34]

Bandmedlemmer[rediger | rediger kilde]

Nåværende
Omdiskutert
Tidligere
  • Dave Gibney – bass, vokalist (fremførte introen til "Big God/Raped Souls" på Concrete) (1989–1991)
  • Andy Romero – bass på Concrete (1991–1992)
  • Andrew Shives – bass (1992–1994)
Annet personell

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Se også: Fear Factorys diskografi

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Tittel Utgivelsesdato Plateselskap Listeplassering i USA Salg i USA
Soul of a New Machine 25. august 1992
5. oktober 2004 (Gjenutgivelse)
Roadrunner - 130,000
Demanufacture 13. juni 1995
7. november 1995 (Digipak)
7. juni 2005 (Gjenutgivelse)
- 285,000
Obsolete 28. juli 1998
23. mars 1999 (Digipak)
77 470,000
Digimortal 24. april 2001 32 182,000
Concrete 30. juli 2002
(Spilt inn i 1991)
- 34,000
Archetype 20. april 2004 Liquid 8 30 143,000
Transgression 23. august 2005 Calvin 45 75,000

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.ugo.com "Despite the setback of their shoddy first album, Fear Factory tightened its sound and as traditional death metal structures began to fade, they evolved into a popular industrial metal band while also incorporating a groove metal style. However, their sound has become so unique it seems to elude and genre, and arguments continue over the label that should be placed on them. This has also gotten them heard in the mainstream, and many say Fear Factory is a "stepping stone" for mainstream listeners to venture deeper into the underground."
  2. ^ a b www.drownedinsound.com "LA's Fear Factory were once named Ulceration. They originally formed in 1989, but when the new decade dawned, it probably occurred to them that Fear Factory was a much better name for a combination of thrash metal, death metal, groove metal, industrial metal, metal metal and probably some other metals."
  3. ^ a b edmontonmusic.com ”"Ulceration" was not picked for any real reason other than that Burton C. Bell and/or other members thought it would "just be a cool name" for the band. They then renamed to Fear Factory in 1990. Characterized by a mix of thrash metal/groove metal guitar riffs..."
  4. ^ a b www.raymondherrera.com "Fear Factory Fear Factory was formed on October 31, 1990 in Los Angeles, California by ex-guitarist Dino Cazares and drummer Raymond Herrera. Characterised by a mix of thrash metal (though Fear Factory sound more in the vein of groove metal) guitar riffs, roaring vocals that make way for melodic singing, pulse driven drum beats, and powerful basslines..."
  5. ^ a b Russ, Brian. Fear Factory. BNR Productions. Besøkt 14. mars 2007.
  6. ^ a b Terry, Nick. Fear Factory. Decibel magazine. Arkivert fra originalen 29. november 2005. Besøkt 14. mars 2007.
  7. ^ a b Krgin, Borivoj. FEAR FACTORY Splits With LIQUID 8 RECORDS - Dec. 2, 2006. Blabbermouth.net. Besøkt 14. mars 2007.
  8. ^ a b c Huey, Steve. Fear Factory Biography. Allmusic. Besøkt 14. mars 2007.
  9. ^ a b c d Hook, James; Maske, Douglas A.; Rhoney, Stephen. Who is Fear Factory?. FearFactoryFans.com. Arkivert fra originalen 5. februar 2005. Besøkt 14. mars 2007.
  10. ^ Prato, Greg. Obsolete Review. Allmusic. Besøkt 14. mars 2007.
  11. ^ "glumer". Could have been so much better. Amazon.co.uk. Besøkt 15. mars 2007.
  12. ^ Krgin, Borivoj. EXCLUSIVE: DINO CAZARES Speaks Out On FEAR FACTORY Split - May 13, 2002. Blabbermouth.net. Besøkt 14. mars 2007.
  13. ^ Krgin, Borivoj. Ex-FEAR FACTORY Drummer RAYMOND HERRERA: "DINO CAZARES Is Just A Bitter, Bitter, Fat Man" - May 20, 2002. Blabbermouth.net. Besøkt 14. mars 2007.
  14. ^ Anonymous. Biography. Loudside.com. Besøkt 15. mars 2007.
  15. ^ a b Yates, Rod. Fear Factory. Utopia Records, Australia. Besøkt 14. mars 2007.
  16. ^ Milburn, Simon. FEAR FACTORY: Undercurrent. The Metal Forge. Besøkt 15. mars 2007.
  17. ^ Krgin, Borivoj. FEAR FACTORY Frontman Says 'Transgression' Is 'An Experimental Record' - Aug. 18, 2005. Blabbermouth.net. Besøkt 14. mars 2007.
  18. ^ “Myra”. New Album News?. Fear Factory Forums. Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 14. mars 2007.
  19. ^ http://www.ultimate-guitar.com/news/upcoming_releases/burton_c_bell_talks_about_involvement_with_ministry.html
  20. ^ a b http://www.metalsucks.net/2008/05/06/metalsucks-interviews-burton-c-bell-of-ascension-of-the-watchers-ex-fear-factory/
  21. ^ a b http://www.metalunderground.com/bands/details.cfm?bandid=6178
  22. ^ BLABBERMOUTH.NET - FEAR FACTORY Reforms With DINO CAZARES, BURTON C. BELL, GENE HOGLAN".
  23. ^ http://www.metalhammer.co.uk/uncategorized/fear-factory-interview-part-2/
  24. ^ a b http://www.roadrunnerrecords.com/blabbermouth.net/news.aspx?mode=Article&newsitemID=122059
  25. ^ http://www.metalwayfestival.com/index2.html
  26. ^ http://www.roadrunnerrecords.com/blabbermouth.net/news.aspx?mode=Article&newsitemID=122326
  27. ^ http://www.roadrunnerrecords.com/blabbermouth.net/news.aspx?mode=Article&newsitemID=122542
  28. ^ http://www.roadrunnerrecords.com/blabbermouth.net/news.aspx?mode=Article&newsitemID=124755
  29. ^ http://www.roadrunnerrecords.com/blabbermouth.net/news.aspx?mode=Article&newsitemID=124107
  30. ^ Anonymous. WHY WE LIKE ‘EM. UGO.com. Besøkt 15. mars 2007.
  31. ^ Stefanis, John. Interview: Mnemic (Mircea). www.getreadytorock.com. Besøkt 14. mars 2007.
  32. ^ Scarve. Official Scarve MySpace. MySpace.com. Besøkt 14. mars 2007.
  33. ^ “CRITICALTOM”. Interview with Reality Entertainment recording artists: SYBREED. Critical Mass Webjournal. Arkivert fra originalen 7. august 2009. Besøkt 14. mars 2007.
  34. ^ Anonymous. Hypocrisy. Nuclear Blast America. Besøkt 14. mars 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]