Fastmerke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norsk fastmerke i aluminium.

Et fastmerke, trigonometrisk punkt, er et varig merket punkt i marken som er innmålt med landmålingsinstrumenter for bruk ved kartkonstruksjoner og til landmålingsoppdrag. Til punktet er det knyttet et sett koordinatverdier (X, Y,Z – eller N, Ø, H) i et koordinatsystem.

Tradisjonelt har fastmerker vært benyttet i to ulike sammenheng:

  1. Fastmerker til geografisk kartlegging. Her er fastmerkene blitt markert i terrenget med et varig merke, og blitt markert med en varde, slik at de kan sees fra andre punkter på landjorden, eller med en hvit firkant på marken for å kunne gjenkjennes på flyfoto.
  2. Fastmerker for anleggsmåling. Her blir merkene varig merket i marken som referansepunkter for en plantegning.

I Norge har vi siden 1950 – 60-tallet hatt et overordnet fastmerkenett (triangelpunkter) som Statens kartverk har ansvar for. Dette nettet har så de enkelte kommunene fortettet med et nett av polygonpunkter. Nettet ble opprinnelig beregnet i NGO1948-koordinatsystem, men dette koordinatsystemet er i ferd med å bli erstattet av EUREF89. Høydegrunnlaget i det norske fastmerkenettet er normalt NN1954.

Enkelte kommuner (f.eks. Bergen kommune), har hatt sitt eget lokale koordinatsystem.

Det er merket og målt ca. 2 millioner fastmerker i Norge.

Utplassering av fastmerker er hjemlet i «Lov om anbringelse av signaler og merker for målearbeider» (Signalloven) av 9. juli 1923.

Globale registre[rediger | rediger kilde]

Et C&GS fastmerke i USA.

Offentlige byråer som plasserer ut og vedlikeholder registre over fastmerker:

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Trig points and benchmarks – bilder, video eller lyd
  • Benchmarking – en rekreasjonsaktivitet der deltagerne søker fastmerker ved hjelp av en håndholdt GPS.
  • Geoide.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H.Kahmen, Vermessungskunde. De Gruyter-Lehrbuch, Berlin 1997 (19. Aufl. 732p.).
  • W.Torge, Geodäsie. De Gruyter-Lehrbuch, Berlin 2003 (2. Aufl., 370 p.).