Faseforskyvning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Faseforskyvning beskriver en forskjell på ett sted mellom to bølgesignaler med samme frekvens.

En svingning starter når en spenning, et vann-nivå, et lyssignal, et radiosignal eller annen bølge går fra sitt null-nivå og øker.

De fleste bølger følger variasjonen med sinuskurven. Hvor langt ut i en svingning bølgen er på et bestemt punkt, beskrives av antall grader faseforskyvning av bølgefasen. En hel svingning utgjør 360 grader.

Den røde sinuskurven er faseforskjøvet 90 grader i forhold til den grønne kurven.

Dersom to signaler møtes oppstår interferens. Det vil si at de legges til hverandre. Dersom bølgene er faseforskjøvet 180 grader vil de to signalene være i "motfase". Dersom de har samme styrke vil de to bølgene motarbeide hverandre slik at svigningen forsvinner. Dette benyttes i støydemning i ANR, active noise reduction, der det elektronisk lages lyd i motfase med støy. Støydemping med ANR benyttes i hodetelefoner og det er benyttet i høyttalere i passasjerkabinen på enkelte flytyper.

I elektrisitetsforsyningen er det vanlig å overføre tre spenninger/faser med 120 grader faseforskyvning mellom lederene, eventuelt i tillegg til en nøytral eller jordforbindelse. Se TN-Nett.

I flere radionavigasjonssystemer utnyttes blant annet faseforskyvning mellom radiosignaler fra flere senderantenner til å bestemme mottagerens plassering som vil være langs en linje eller kurve. Dette gjelder i VHF-peileutrustning, Instrumentinnflygning for fly, Decca navigasjonssystem, LORAN og Omega navigasjonssystem.