Farlige folk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Farlige folk stiller tidens store samfunns- og livssynsspørsmål klarere enn noen tidligere norsk roman, og den knytter dem til levende, individuell menneskeskildring

Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie, 1975

Farlig folk er en roman fra 1881 av den norske forfatteren Kristian Elster (1841–1881). Romanen ble utgitt etter Elsters død, og regnes blant hans beste arbeider.

Romanen er en ironisk og satirisk skildring av religiøst, politisk og sosialt liv i en liten kystby. Hovedpersonene (og tittelens farlige folk) er Arne Holt og sønnen Knut Holt; begge er frisinnede, radikale venstremenn som står utenfor byens gode selskap, er positive til arbeidernes sak, og skeptiske til «alt tyranni, fyrstenes og prestenes og de herskende klasser».[1]

Mot dem står byens konservative krefter representert ved blant andre overlærer og redaktør Kristoffer Bjørnholt, skipsreder og banksjef Klaus Hamre, den autoritære piestisten grosserer Jakob Vik og legpredikanten snekkermester Vildhagen. Handlingen følger for det meste legen Knut Holt, i hans dannelsesreise ut i verden, hans desillusjon og hans energigivende kjærlighetsforhold til den sterke Kornelia Vik. Romanen avsluttes med en epilog hvor Arne og Kornelia er døde, og hvor Knut resignerer og bosetter seg «som lege et eller annet sted».

Romanen var med i 1967-utgaven av Norges nasjonallitteratur.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ivar Holm. «Innledning». I: Elster, Kristian (1841-1881) (1967). Farlige folk ; En korsgang. Oslo: Gyldendal.