Fanarioter

Fanarioter (gresk: Φαναριώτες) er de grekere som var bosatte i Fener (Φανάρι) etter Konstantinopels erobring av tyrkerne, for det meste grekere av høy byrd. Deretter ble det en betegnelse for det greske embetsmannsaristokrati i tyrkisk tjeneste.

«Fanariot» betyr «person fra Fanar». Fener er et gresk område i Konstantinopel, der patriarken av Konstantinopel, primus inter pares innen de ortodokse kirker, har sitt sete. Da osmanene overtok suvereniteten over området i 1453, overtok sultanen formelt og i praksis den bysantinske keisers overhøyhet over de kristne der. Patriarken ble imidlertid erkjente av osmanene som etnark, folkeledere, over menighetsmedlemmene i den ortodokse kirke. Denna rolle fikk han på grunn av at osmanene ikke skilte mellom religion og nasjonalitet, og derfor betraktet alle medlemmer av den ortodokse kirke som en nasjonalitet.

Patriarken og hans nærmeste i Fanar ble derigjennom hovedfigur for hellenismen i Det osmanske rike, og et nav for grekere som levde i rikets forskjellige deler. Presteskapet klarte å infiltrere den statlige organisasjon og skaffe seg innflytelse der på 1600-tallet, ved det at de ble benyttet som tolker (dragoman). Dette maktforholdet dro til seg interessen fra den bysantinske adel.

Fanariotene ble en maktfaktor av betydning først på 1700-tallet. Før dette var det sørslavere som hadde best forbindelse med herskerne. De ble ofte vervet til hæren.

Bortsett fra at de skaffet seg sentrale stillinger innen utenrikspolitikken, innehadde fanariotene fra tidlig på 1700-tallet til den greske frihetskrig også nesten uavbrutt hospodarverdighetene i Moldavia og Valakia. Fra dem ble rekruttert også det høyere greske presteskapet i de kristne Balkanlandene som tyrkerne erobret.

Fanariotene hadde ofte en anselig utdannelse og virket fortjenstefullt for sine landsmenns intellektuelle og materielle beste. På dette vis fremmet fanoriotene sin nasjonalisme. Men deres anhengighetsforhold til den tyrkiske regjering likesom deres utpressinger av de øvrige underkuede kristne nasjonalitetene og streben etter å undertrykke disses frihetskamp gav dem et dårlig rykte i Balkanhalvøyas historie. Etter den greske frihetskrigen (1821-29) overflyttet størstedelen av aristokratiet i Fanar til Hellas eller bosatte seg senere i Romania. Flere fanarioter var bojarer.