Fame

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Fame (alternativer)
Fame

Nasjonalitet USA
Sjanger Musikal - Drama

Regissør Alan Parker
Produsent David De Silva
Alan Marshall
Manus Christopher Gorgous

Musikk Michael Gore
Sjeffotograf Michael Seresin
Klipp Gerry Hambling

Filmselskap United Artists

Utgitt 16. mai 1980 (USA)
16. september 1980 (Norge)

Lengde 134 min
Aldersgrense 12 år (1980)

Fame er en amerikansk filmmusikal og ungdomsdrama fra 1980 regissert av Alan Parker. Filmen ble meget populær i sin samtid og har dannet utgangspunkt for en TV-serie, en scenemusikal og en realityserie. I 2009 kom en nyinnspilling.

Den vant to Oscar (beste musikk og beste sang) og ble nominert i ytterligere fire kategorier. Den ble også tildelt en Golden Globe og en BAFTA.

Handling[rediger | rediger kilde]

Filmen følger åtte forskjellige studenter med forskjellig bakgrunn og drømmer som går på High School of Performing Arts i New York. Filmen skildrer elevene fra deres første audition til de er ferdige på skolen. Noen av studentene tar snarveier og mislykkes. Andre modnes og realiserer drømmene sine gjennom hardt arbeid. Livet på skolen er ikke bare glamour. Selv om eleven er talentfulle, har de også problemer som andre ungdommer.

De viktigste karakterene er: Doris (Maureen Teefy) og Montgomery (Paul McCrane) som begge to sliter med hver sine mødre. Doris sin er altfor opptatt av Doris sin karriere, mens Montgomery sin er totalt fraværende. I tillegg er han forelsket i Ralph (Barry Miller) som på sin side kun går på skolen for å bli som sitt idol, stand-up komiker Freddie Prinze.
Bruno (Lee Curreri) og Coco (Irene Cara) starter en pop karriere sammen, men Bruno er mer opptatt av lage musikk for sin egen del. Coco skal bli berømt og blir alvorlig skuffet da en pornofilmprodusent lurer henne med på prøvefilming. Leroy (Gene Anthony Ray) er fra gaten, men er likevel et dansetalent av de store. Han kan ikke lese og sliter med å passe inn.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Sanger som «Out Here On My Own», «Red Light», «I Sing The Body Electric» og «Fame» er blitt verdenskjente. Filmen er en musikal, men ikke så teatrealsk som andre musikaler, deler av den har nærmest dokumentariske virkemidler.

Anmelderne

Filmen ble godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 80% på Rotten Tomatoes (2012).[1] Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner.[2]

Anmelderen på det norske nettstedet CINERAMA gav den terningkast seks i 2004 og skrev blant annet: «En film som er verdt å få med seg dette, altså. De unge, søkende, håpefulle og ekstremt talentfulle menneskene som opplever både oppturer og nedturer blir jeg aldri lei av se på».[3] Aftenpostens Per Haddal brukte ord som «sprek, livsglad og uimotståelig» i sin omtale fra 1980.[4] VGs anmelder gav den terningkast fem.[5]

Publikum

Den innbrakte $21 millioner på amerikanske kinoer.[6]

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

Studenter[rediger | rediger kilde]

Lærere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]