Fallskjermhopping

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fallskjermhopper som «swooper» over en dam

Fallskjermhopping er en sport hvor en person hopper ut av et luftfartøy og bremser fallhastigheten ved hjelp av en fallskjerm.

Fremgangsmåte[rediger | rediger kilde]

Typisk møtes opplærte fallskjermhoppere på et hoppfelt for å organisere hopping. En kvalifisert person er ansvarlig for hoppingen, denne personen kalles Hoppleder (HL). Han velger en person til å ha ansvaret for organiseringen på bakken; sørge for hvem som er i flyet og passe på at alle lander trygt og om uhellet er ute; iverksetter de rette prosedyrer. Denne personen kalles Hoppfeltleder (HFL).

Normalt vil et lite motorfly frakte hopperne opp til ønsket høyde, normalt mellom 10 000 og 12 500 fot, dvs. ca. 3-4000 meter. Når flyet er over landingsfeltet, eller dropzone, hopper fallskjermhopperne ut og har en viss tid i fritt fall. Fra 12 500 fot har man omtrent 50 sekunder, før man må utløse skjermen i ca. 3000 fots høyde. Fallskjermhopperne kan nå fly skjermen ned mot landingsområdet ved å trekke forsiktig i høyre eller venstre styreline, og skjermen vil svinge den respektive retningen.Etter noen minutters flyvetur til man kan trygt lande på bakken.

Erfaring[rediger | rediger kilde]

4-way formasjonshopp

I fallskjermhopping er det mange oppgaver som må læres, noen tar mange hundre hopp for å mestre, mens andre forståes etter bare noen få hopp. De fire basis områdene fallskjermhopperen må mestre er: sikkerhet, fritt-fallstillinger, fallskjerm oppførsel og landing.

Sikkerhet innebærer å vite når og hvordan: sjekke utstyr, hoppe ut av flyet korrekt, hvordan reagere i nødstilfelle, utløse fallskjerm, håndtere feilfunksjoner, velge landingsområde og lande etter korrekt mønster.

I fritt fall lærer elever først en stabil «boks» posisjon; magen ned. I denne stillingen er gjennomsnittsfarten cirka 200km/t. Å lære en stabil boksposisjon er viktig for å få en fin åpning av fallskjermen. Videre lærer fallskjermhopperen å snu og bevege seg i fritt fall, slik at hopperen sikkert kan gjøre formasjonshopp med flere hoppere sikkert. Tilslutt lærer man også free fly, å bevege seg i andre retninger enn med magen ned.

Å vite hvilken høyde hovedskjermen skal utløses er veldig viktig, siden det må være høyt nok til at feilfunksjoner kan rettes på eller nødprosedyre kan iverksettes; ca. 3000 fot.

Å fly en fallskjerm har to utfordringer; å lande på planlagt sted, og unngå skader. I dag skjer de fleste ulykkene i landingen, ofte på grunn av feilvurderinger av hopperen selv. Fallskjermhopperene liker ofte å gjøre akrobatiske manøvre med fallskjermen i lav høyde, som en «swoop» hvor det er om å komme lengst 1 meter over bakken (ofte over 100meter). For å oppnå dette må vertikal hastighet være stor for så å få den fort over i horisontal bevegelse.

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Fallskjermhopping krever sertifisering og kontroll i alle faser av virksomheten. Sporten skal kun foregå i organiserte former med særskilte sikkerhetsnormer er ivaretatt. Moderne fallskjermhopping regnes for å være en svært sikker sport. Aktiviteten er nøye regulert av Norges Fallskjermforbund (en medlemsforening i Norges Idrettsforbund), og drives etter strenge regelverk. Ulykker skjer relativt sjelden, og da gjerne i form av små bruddskader. Mange vil påstå at i forhold til bedriftsfotball er fallskjermhopping en relativt skadefri sport! De fleste ulykkene skjer overraskende blant erfarne hoppere, og skyldes sjelden feil på utstyret. Oftest skjer ulykker fordi fallskjermhopperen gjør usikre manøvre med fallskjermen i lav høyde når han/hun skal lande, og treffer bakken med for stor hastighet. Dette er gjerne kombinert med at hopperne har små, høyverdige skjermer (jo mindre skjerm, desto større fart). Den antatt farligste perioden for en fallskjermhopper er mellom 100 og 500 hopp, da hopperen ofte overvurderer egen kunnskap, men ikke har erfaring nok til å bedømme alle situasjoner korrekt.

Fallskjermer må pakkes i henhold til strenge regler for å sikre korrekt åpning. Reserveskjermen blir pakket av en spesielt utdannet person, ofte kalt "rigger" eller MK(materiellkontrollør). Reserveskjermen må også pakkes opp og kontrolleres med jevne mellomrom selv om den ikke er blitt brukt.

Fallskjermer kan feile på flere forskjellige måter; alt fra små feil som kan rettes i lufta og hvor skjermen fremdeles kan landes, til feil som krever at hovedskjermen blir frigjort og reserveskjermen aktivert. Man frigjør ("kutter") hovedskjermen ved hjelp av festeanordningen mellom skjermens liner og hopperens seletøy, det såkalte 3-rings-systemet. Dette frigjør hovedskjermen, slik at reserveskjermen kan utløses uten hindringer.

Mange fallskjermhoppere har også en nødutløser installert i utstyret; dette er et elektronisk (Cypress/Virgil) eller mekanisk (FXC) barometer som utløser reserveskjermen om man har en viss vertikal hastighet når man kommer under en bestemt høyde. Feks.: > 32m/s under 1000 fot høyde. En såpass stor fallhastighet i lav høyde indikerer at hopperen har problemer med hovedskjermen, og nødutløseren vil reagere med å aktivere reserveskjermen.

Opplæring[rediger | rediger kilde]

Opplæring skjer gjennom kurs ved en fallskjermklubb. Det finnes mange typer fallskjermkurs; AFF, linekurs, AFF-FJC og tandem.

AFF[rediger | rediger kilde]

Accelerated Freefall (AFF) er for de som vil bli selvstendig hopper fort, mot en høyere opplæringskostnad. Etter et par dagers bestått teori- og praktisk kurs på bakken, hopper en fra full høyde (12500 fot) med to instruktører. (3 hopp med 2 instruktører, deretter 4 hopp med 1 instruktør, og til slutt 13 solohopp)

Linekurs[rediger | rediger kilde]

Den tradisjonelle opplæringen er et linekurs, hvor en etter bestått teori og praktisk kurs må utføre 6 godkjente linehopp, hvor et statisk tau løser ut fallskjermen. Deretter må en progressivt hoppe til full høyde (5, 7, 10, 15, 20, 30 sek og tilsammen 6 utsjekkshopp).

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Høyverdig firkantskjerm.

Fallskjermsettet består av:

  • Rigg (seletøyet med sekk til fallskjermene)
  • Hovedskjerm
  • Reserveskjerm
  • Nødåpner

Fallskjermhoppere bruker oftest firkantskjermer, fordi disse kan styres mye enklere enn rundskjermer.

Firkantede sportsskjermer kan deles inn i to kategorier; høy- og lavverdige skjermer.

Høyverdige skjermer har en mer elliptisk form; de er veldig manøvrerbare og kan oppnå stor hastighet. Disse skjermene krever erfarne fallskjermhoppere, siden gjennomsynk og landingshastighet er større enn hos de lavverdige skjermene.

Lavverdige skjermer er mer firkantete og har mindre hastighet, både vertikal og horisontal. De er dermed enklere å manøvrere og lande for mindre erfarne hoppere.

Utløsersystem[rediger | rediger kilde]

Sportsskjermer blir oftest trukket ut av en tøybeholder ved hjelp av en mindre pilotskjerm, som er festet i en egen lomme på hopperens seletøy. Hopperen trekker pilotskjermen ut av denne lommen, og slipper den. Pilotskjermen, som gjerne har en diameter på 60-80 centimeter, vil dermed fange luft, og trekke selve fallskjermen ut av sin beholder på seletøyet. Hopperen opplever ofte et svært høyt trykk under utløsningen, noen ganger opp mot over tre ganger kroppsvekten, avhengig av skjermens areal, og hvor stor hastighet hopperen hadde da han utløste skjermen.

En annen måte å utløse en fallskjerm rett etter at hopperen forlater flyet er ved hjelp av en 4-5 meter lang line som er festet til flyet og som åpner beholderen til fallskjermen, og pilotskjermen.

Reserveskjerm[rediger | rediger kilde]

Fallskjermhoppere har alltid to fallskjermer, hvorav den ene betegnes hovedskjerm, mens den andre betegnes reserveskjerm. Reserveskjermen anvendes dersom hovedskjermen skulle svikte (feilaktig eller manglende åpning etc.) Reserveskjermen er som regel mindre enn hovedskjermen, men manøvrerbar på samme måte som hovedskjermen.

Nødutløser[rediger | rediger kilde]

En mekanisk eller digital høydemåler som kan utløse reserveskjemen om hopperen ikke er i stand til det selv. Virker ved at den måler høyden over pakken, fra takeoff. Hvis farten på vei den er for stor under en viss høyde kuttes reserveloopen. Reserveloopen er en tråd som holder kontaineren lukket, når denne kuttes kan sprettpiloten blir utløst og kan trekke ut reserveskjermen. Fra sesongen 2010 (1.April 2010) er det nå påbudt med nødutløser på alle skjermer som skal brukes til sportshopping i Norge.[1] Cypres er en av de mest brukte nødåpnerene i verden, og var den eneste lovilge nødåpneren i Norge frem til 2013 da Vigil også ble godkjennt. I følge IPC/FAIs årlige Safety Survey anslås det at 50 liv berges hvert år på landsbasis på grunn av nødåpner.

Pakking[rediger | rediger kilde]

Sportsskjermer må pakkes i henhold til strenge regler for å sikre korrekt åpning. Reserveskjermen må også pakkes opp og kontrolleres med jevne mellomrom, selv om den ikke er blitt brukt. Reserveskjermen skal kun pakkes av en spesielt utdannet materiellkontrollører (MK, eng. rigger).

Feilfunksjoner[rediger | rediger kilde]

Fallskjermer kan feile på flere forskjellige måter; alt fra små feil som kan rettes i lufta og hvor skjermen fremdeles kan landes, til feil som krever at hovedskjermen blir frigjort og reserveskjermen aktivert. Man frigjør («kutter») hovedskjermen ved hjelp av festeanordningen mellom skjermens liner og hopperens seletøy, det såkalte 3-rings-systemet. Dette frigjør hovedskjermen, slik at reserveskjermen kan utløses uten hindringer.

Organisering[rediger | rediger kilde]

Fallskjermseksjonen i Norges Luftsportforbund ivaretar bestemmelsene for fallskjermhopping i Norge. De ivaretar også lisensene og forsikringer som alle fallskjermhoppere må ha. All fallskjermaktivitet er regulert av Forskrift om sivil fallskjermhopping.[2] som forvaltes av Samferdselsdepartementet gjennom Luftfartstilsynet.

Fallskjermgrener[rediger | rediger kilde]

  • RW-8 (Formasjonshopping for lag med 8 deltakere)
  • Fristil – Akrobatiske manøvre i frittfall.
  • Freefly – Bevegelser annet enn magen ned.
  • Paraski – Kombinasjon bestående av presisjonslanding og langrenn eller storslalåm.
  • Presisjonslanding – Treffe en målskive med blink på 3 cm. Landing mer enn 15 cm fra blinken er bom.
  • Skysurfing – Frittfall med et brett festet til bena.
  • Stil – Frittfallprogram med 360° svinger og saltoer.
  • Swooping – Om å gjøre å komme lengst langs bakken under 1,5 meter.
  • Wingsuit – En spesiell vingeformet drakt som brukes til å få større fart fremover i fallskjerm- og BASE-hopping.

Nasjonale og internasjonale konkurranser arrangeres innen flere av grenene.

BASE-hopping regnes ikke som fallskjermhopping, da aktiviteten ikke gjennomføres fra luftfartøy.

Norgesmestere[rediger | rediger kilde]

Fallskjermklubber i Norge[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]