Falkefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Falkefamilien
Vandrefalk (Falco peregrinus)
Nomenklatur
Falconidae
Leach, 1820
Populærnavn
falkefamilien
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenFalkefugler
Økologi
Antall arter: 63+2
Habitat: terrestrisk, mangfoldig
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktis
Inndelt i

Falkefamilien (Falconidae) er en familie med små til mellomstore predatorer i ordenen falkefugler (Falconiformes). Den inkluderer 65 arter og består av falker, falkonetter og karakaraer. Artene blir inndelt i to eller tre underfamilier. Om familien deles in i to blir den ene underfamilien gjerne delt opp i to tribus.

På IUCNs rødliste regnes to arter som sterkt truet av utryddelse, fem arter som sårbare, åtte arter som nær truet, mens 49 arter regnes som livskraftige.[1] To av artene er utryddet etter år 1600, hvorav én i nyere tid; Caracara lutosa ble sist registrert i 1903,[2] og Falco duboisi er egentlig bare kjent fra fossile beviser, mens det eneste historiske beviset for denne lille falken stammer fra emerillon-folket (Fransk Guyana) og daterer seg til 1671–1672.[3]

Seks arter frekventerer i Norge; jaktfalk, vandrefalk, dvergfalk, tårnfalk, lerkefalk og aftenfalk. I tillegg er en rødfalk funnet død ombord et fiskefartøy utenfor Svalbard. Vandrefalken regnes av mange som verdens hurtigste dyr, da den under stup kan komme opp i hastigheter på omkring 350 km/t. De artene som finnes i Norge er trekkfugler og har vært fredet her siden 1971.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Fuchs et al. (2015) fant ut at krongruppen i Falconidae daterer seg til oligocen,[4] noe som er svært interessant med tanke på at krongruppene til søstergruppene, papegøyefugler (Psittaciformes) og spurvefugler (Passeriformes), er mye eldre.

Om falkefamilien er korrekt plassert som søster til papegøyer og spurvefugler, må altså familien ha oppstått i tidlig eocen eller (mer sannsynlig) under paleocen (altså for omkring 50–60 millioner år siden). Men det er alt slått fast at alle nålevende falkearter stammer fra én og samme linje, som oppsto under oligocen (og er omkring 30 millioner år gammel), så alle linjer fra de tidligste 20–30 millionene med år må altså ha dødd ut. Interessant nok er det også at ordenen med falkefugler (Falconiformes) har svært sparsomt med fossile beviser.[5]

Det eldste beviset man har funnet (1995[6]) er ganske nylig blitt beskrevet (publisert i Journal of Ornithology i januar 2016) og stammer fra tiden før den første splittelsen i Falconidae begynte, for omkring 34,8 millioner år siden. Fossilet har fått det vitenskapelige navnet Antarctoboenus carlinii og er trolig omkring 50 millioner år gammelt. Funnet stammer fra La Meseta-formasjonen på Seymourøya i Weddellhavet (Antarktis), cirka 90 km øst for Trinityhalvøya. Øya har vulkansk opphav og et areal på cirka 110 km². Den nye beskrivelsen av A. carlinii støtter en eldre hypotese[7] om at det meste av den evolusjonære utviklingen skjedde i Sør-Amerika og at Falconinae oppsto fra primitive neotropiske former eller i Australasia.[8]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tomialtann (2) hos jaktfalk (Falco rusticolus)

Artene i falkefamilien skiller seg fra andre raptorer ved at de stort sett dreper byttet med nebbet i stedet for klørne. Til dette har fuglene en såkalt «falketann» på nebbet, et skarpt framspring på hver side overnebbet som passer inn i tilsvarende innbuktninger i undernebbet. Neseborene er dessuten sirkelrunde og har en frittstående tapp i midten, i motsetning til andre rovfugler som har mer eller mindre ovale nesebor. Noen falker fanger byttet i flukt, andre på bakken, men karakaraene er i hovedsak er åtseletere. Enkelte kan også spe på kostholdet med larver fra bier og veps.

Artene i falkefamilien er fra små til mellomstore i størrelsen (14–65 cm) og har relativt små og lette kropper, men stor styrke i forhold til størrelsen. Minst av artene er svartflankefalkonett (Microhierax fringillarius) og hvitpannefalkonett (M. latifrons), som begge har et vingespenn på omkring 89–105 mm og ei vekt som kan bli så lav som 35 g. Størst er jaktfalk (Falco rusticolus) som gjerne måler 48–60 cm og har et vingespenn på 105–135 cm og ei vekt på 769–1 450 g for hanner og 1 130–2 150 g for hunner. Generelt kan man hevde at de minste artene gjerne lever nærmere Ekvator enn de større artene.[9]

Med unntak av karakaraene, har falker gjerne svært kort hals og et relativt butt ansikt, noe som gir fuglene er kompakt uttrykk. Karakaraene har lengre ansikt og større nebb enn andre falker, som gjerne har et kort, krummet nebb. Fjærdrakten er gjerne brun til nøttebrun, grå, sort eller hvit (og kombinasjoner), og typisk spettet på undersiden, som gjerne er lys. Tropiske arter er gjerne mer fargesterke og kontrastfulle.[9]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Artene i falkefamilien er globalt utbredt, med unntak av i Antarktis og i områder med evig is og polarklima. Størst utbredelse har artene i slekten Falco, som er den eneste virkelig globale slekten.

Falkefuglene habiterer alt fra iskald tundra og snøkledde fjell til glovarm ørken og fuktig tropisk regnskog, og selvsagt alt imellom disse ytterpunktene. Størst biologisk mangfold viser artene under tropisk forhold, mens kun to arter hekker på den arktiske tundraen. Det er dessuten større mangfold i lavlandet enn oppe i høyden.[9]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Arter som lever på lave breddegrader, som karakaraene, falkonettene og skogfalkene er gjerne enten standfugler eller kortmigrerende fugler som følger tilgangen på mat, mens arter som lever på høyere breddegrader ofte er helt eller delvis trekkfugler.[9]

Falkefuglene dreper stort sett levende byttedyr med nebbet. Noen arter fanger byttet i fri flukt, andre på bakken. Noen stjeler byttet fra andre fugler, også artsfrender. Selv om mange ser på falkene som hurtigflygende attakkerende rovfugler, så stemmer altså ikke alltid dette. Mange av karakaraene er oftere å finne spankulerende på bakken, der de både plyndrer andre og leter etter tilfeldig mat. Latterfalken (Herpetotheres cachinnans) har spesialisert seg på å fange slanger, både i trærne og på bakken. Noen arter er også regulære og svært dyktige kleptoparasitter, som nordkarakaraen (Caracara plancus) og aplomadofalken (Falco femoralis).[9]

Artene i falkefamilien bygger ikke reir selv, men overtar heller gamle reir eller hule trær etter andre rovfugler, eller de legger eggene direkte på ei fjellhylle.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger i hovedsak Fuchs et al. (2015),[4] men med oppdaterte revisjoner av HBW Alive (2018)[1] og Birds of the World/Clementslista (2022).[10] Det hersker ikke full konsensus om inndelingen av familien. Norske artsnavn følger Norsk navnekomité for fugl og er i hovedsak i henhold til Syvertsen et al. (2020).[11]

Fuchs et al. (2015)[4] HBW Alive (2018)[1] Birds of the World (2022)[10]
Treliste
Treliste
Treliste

Note[rediger | rediger kilde]

(1) Orientpygméfalken (P. insignis) er kanskje ikke så nært beslektet med afrikapygméfalken (P. semitorquatus) som tidligere antatt. Fuchs et al. (2015) hevder at den trolig må regnes som en monotypisk art i slekten Neohierax og har plassert slekten som basal sammen med Falco i tribuset Falconini. Han hevder at disse linjene (Neohierax og den som siden første fram til Falco) trolig splittet lag for omkring 10–15 millioner år siden.[4] Falco er imidlertid av yngre dato, og artene i denne slekten har trolig en felles stamfar som levde for omkring 5–8 millioner år siden. Hva som er rett er uavklart, men siden en slik plassering fortsatt mangler allmenn aksept, plasseres arten her i henhold til HBW Alive i slekten Polihierax. Plasseringen vises imidlertid også som Fuchs hevder, som basal i tribuset Falconini, men i parentes.

(2) Mange av karakaraene er svært nært beslektet. Fuchs et al. (2015) mener derfor at artene i de tre slektene Ibycter, Milvago og Phalcoboenus kan overføres til slekten Daptrius.[4] Forslaget mangler imidlertid støtte foreløpig, men er vist her under ny inndeling i treet over. Dette forslaget innebærer dessuten to nye arter, arter som tidligere ble regnet som underarter. Dessuten er en art (Micrastur plumbeus) nedgradert til underart (M. gilvicollis plumbeus).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c White, C.M., Olsen, P.D. & Kiff, L.F. (2018). Falcons, Caracaras (Falconidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52215 on 13 January 2018).
  2. ^ Howell, T.R. & Cade, T.J. (1954) The birds of Guadalupe Island in 1953. Condor 56(5): 283–294.
  3. ^ HBW Alive (2018). Reunion Kestrel (Falco duboisi). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/1414148 on 14 January 2018).
  4. ^ a b c d e Fuchs, J., J.A. Johnson, and D.P. Mindell (2015), Rapid diversification of falcons (Aves: Falconidae) due to expansion of open habitats in the Late Miocene, Mol. Phylogenet. Evol. 82, 166-182. doi:10.1016/j.ympev.2014.08.010
  5. ^ Boyd III, John H. (9. juli 2016). «Taxonomy in Flux: Version 3.05». Besøkt 25. september 2016. 
  6. ^ Tambussi CP, Noriega JI, Santillana S, Marenssi S (1995). Falconid bird from the Middle Eocene La Meseta Formation, Seymour Island. West Antarctica. J Vert Paleontol 15:55A
  7. ^ Olson SL (1976) The affinities of the falconid genus Spiziapteryx. Auk 93:633–636
  8. ^ Marcos Cenizo, Jorge I. Noriega and Marcelo A. Reguero (10/09/2015). A stem falconid bird from the Lower Eocene of Antarctica and the early southern radiation of the Falcons. J Ornithol (2016) 157: 885. . DOI 10.1007/s10336-015-1316-0.
  9. ^ a b c d e White, C.M., Olsen, P.D. & Kiff, L.F. (2016). Falcons, Caracaras (Falconidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  10. ^ a b Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, T. A. Fredericks, J. A. Gerbracht, D. Lepage, S. M. Billerman, B. L. Sullivan, and C. L. Wood. 2022. The eBird/Clements checklist of Birds of the World: v2022. Downloaded from https://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download/
  11. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Falkefamilien&oldid=23498319»