FNs spesialrapportør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Listene nedenfor er utdatert i forhold til oppdaterte kilder. Kildene oppgir ikke norske navn, så de bør oversettes understøttet av norskspråklige kilder.

FNs spesialrapportør er en ordning innenfor De forente nasjoners arbeid med menneskerettigheter der FNs menneskerettighetsråd oppnevner eksperter som får i oppgave å avlevere rapport om et spesifikt tema eller et bestemt land. Spesialrapportørenes mandat og oppdrag skiller seg fra oppdraget som spesialrepresentant eller spesialutsending for FNs generalsekretær.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ordningen med spesialrapportører ble først tatt i bruk av FNs menneskerettighetskommisjon. I sesjonen 1979–1980 ble det vedtatt å innføre en prosedyre kalt mekanisme for å foreta undersøkelser i bestemte land eller for bestemte tema. Spesialrapportører ble så oppnevnt for å iverksette dette. Ordningen er videreført av FNs menneskerettighetsråd.[1] Andre betegnelser er også i bruk for spesialrapportører, slik som «spesialprosedyre», «mekanisme» og «uavhengig ekspert». Dersom flere spesialrapportører arbeider sammen, kan betegnelsen «arbeidsgruppe» forekomme.[1]

Spesialrapportørenes mandat og oppdrag skiller seg fra spesialrepresentant eller spesialutsending for FNs generalsekretær. Spesialutsendingene utnevnes av FNs generalsekretær og opptrer på dennes vegne.[1]

Oppdrag[rediger | rediger kilde]

Spesialrapportører får oppdrag gjennom en resolusjon.[1] Oppdraget består i å utarbeide en rapport og er typisk tidsbegrenset, med seks år som maksimal funksjonsperiode. Spesialrapportører kan også bli bedt om å gi anbefalinger til tiltak.[1] Arbeidet utføres blant annet ved innsamling av informasjon, gjennom ekspertkonsultasjoner og kommunikasjon med stater. Det kan også gjennomføres landbesøk.[2]

Ofte er spesialrapportørene eksperter på feltet, gjerne akademikere. Oppdraget som spesialrapportør gis til frivillige og er ubetalt.[1] FNs høykommissær for menneskerettigheter kan bistå spesialrapportørene med personell og annen støtte.[3]

Per 1. august 2017 hadde FNs menneskerettighetsråd 12 spesialrapportører med landmandat[4] og 44 med tematisk mandat.[5] Blant de tematiske rapportørene var professor Mads Andenæs, spesialrapportør og leder for FNs arbeidsgruppe om vilkårlig fengsling.

Spesialrapportører med landmandat[rediger | rediger kilde]

Per 1. august 2017 fantes disse spesialrapportørene med landmandat:[4]

Spesialrapportører med temamandat[rediger | rediger kilde]

Per 1. august 2017 er det 44 spesialrapportører og arbeidsgrupper med temamandat:[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Moore, John Allphin og Jerry Pubantz: Encyclopedia of the United Nations, andre utgave, Facts on File, 2008, s. 384–385.
  2. ^ «Special Procedures of the Human Rights Council», FNs menneskerettighetsråd.
  3. ^ «FNs spesialrapportører» Arkivert 31. august 2015 hos Wayback Machine., FN-sambandet.
  4. ^ a b «Human Rights Bodies, country mandates» (engelsk). FNs høykommissær for menneskerettigheter. Besøkt 18. februar 2021. «As of 1 August 2017, there are … 12 country mandates.» .
  5. ^ a b «Human Rights Bodies, thematic mandates» (engelsk). FNs høykommissær for menneskerettigheter. Besøkt 18. februar 2021. «As of 1 August 2017, there are 44 thematic mandates…» 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=FNs_spesialrapportør&oldid=23905506»