FLK «Solglimt»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
FLK «Solglimt»
Famous (African American) regiment arrives home on the "Stockholm". "Stockholm" as she entered port . . . - NARA - 533515.tif
DS «Stockholm» med amerikanske soldater som vender hjem fra Europa etter første verdenskrig.
Generell info
Andre navn
1900 – 1915: DS «Potsdam»
1915 – 1928: DS «Stockholm»
1941 – 1946: DS «Sonderburg»
Skipstype
1900 – 1928: Passasjerskip
1929 – 1941: Flytende hvalkokeri
Bygget
1900 ved Blohm und Voss, Hamburg
Flaggstat
1900 – 1915: Nederland
1915 – 1928: Sverige
1929 – 1941: Norge
1941 – 1945: War Ensign of Germany 1938-1945.svg
Rederi
1900 – 1915: Holland America Line
1915 – 1928: Svenska Amerika Linjen
1929 – 1940: Atlas (Chr. Nielsen & Co)
1940 – 1941: Nortraship
1941 – 1945: Erste Deutsche Walfang-Gesellschaft
Status
Hugget i 1947
Sjøsatt 15. desember 1899
Jomfrutur 17. mai 1900
Tekniske data [a]
Lengde 167,6 meter
Bredde 18,9 meter
Dypgående 11,5 meter
Toppfart 15 knop
Hovedmaskin
2 trippel ekspansjon dampmaskiner
Tonnasje 12 606 brt
Passasjerer 2292

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

FLK «Solglimt» var et flytende hvalkokeri eid av det norske hvalfangstselskapet Atlas (Chr. Nielsen & Co, Larvik), senere av Odd (AS Thor Dahl, Sandefjord). Skipet ble bygget ved Blohm und Voss i Hamburg og i 1900 overlevert rederiet Holland America Line som passasjerskipet DS «Potsdam». «Potsdam» ble i 1915 solgt til Svenska Amerika Linjen og omdøpt DS «Stockholm». I 1928 ble skipet solgt til det nyetablerte hvalfangstselskapet Atlas og bygget om til flytende hvalkokeri ved Götaverken og omdøpt «Solglimt». I 1941 ble hun oppbragt av tyskerne under fangst i Antarktis og overført til den tyske marine. Hun ble omdøpt «Sonderburg» og benyttet som depotskip, før hun i 1944 ble senket av tyskerne for å blokkere den franske havnen i Cherbourg.

Skipet[rediger | rediger kilde]

«Potsdam» var ett av tre søsterskip som Holland America Line (nederlandsk: NV Nederlandsch-Amerikaanse Stoomvaart-Maatschappij, NASM) utvidet sin flåte med rundt århundreskiftet. Fram til 1906 var dette de tre største amerikabåtene til NASM. De to søsterskipene, «Rijndam» (1901) og «Noordam» (1902), ble bygget ved Harland & Wolff i Belfast, mens «Potsdam» som det første skipet i klassen ble bygget ved Blohm und Voss i Hamburg.

Da hun var ny hadde «Potsdam» plass til 282 passasjerer på første klasse, 210 passasjerer på andre klasse og 1800 passasjerer på tredje klasse.

Nederlandsk passasjerskip[rediger | rediger kilde]

Maleri av «Potsdam»

DS «Potsdam» ble overlevert rederiet 5. mai 1900. Jomfruturen til New York gikk fra Rotterdam 17. mai 1900. I 1904 ble skorsteinen forlenget med sju meter. I 1906 fikk rederiet overlevert det større skipet «Nieuw Amsterdam» (16 967 brt), som langt overgikk forgjengernes passasjerkomfort. I 1909 fulgte «Rotterdam» (24 168 brt), et luksus-passasjerskip med over 1000 plasser på første og andre klasse. Etter senkingen av RMS «Titanic» ble «Potsdam» utstyrt med fire ekstra livbåter. Etter utbruddet av første verdenskrig gikk passasjertallene tilbake så mye at NASM endelig besluttet å selge «Potsdam», spesielt siden rederiet nå var besatt med mer moderne skip. Hun seilte sin siste reise fra Rotterdam med kurs for New York 24. april 1915.

Det første svenske transatlantiske linjeskip[rediger | rediger kilde]

I september 1915 gikk fartøyet inn som første fartøy i flåten til det nyetablerte Svenska Amerika Linien (SAL) og ble omdøpt DS «Stockholm». Etter ombygging, der kabiner i stor grad erstattet de tidligere åpne dekk på tredje klasse, seilte hun fra 11. desember 1915 ruten Göteborg-New York. På den første turen med 137 passasjerer og ca. 150 000 postforsendelser ble hun oppbragt av et britisk krigsskip og tvunget til å anløpe Kirkwall, hvor hun ble undersøkt. Britene konfiskerte alle postforsendelsene. Etter tre dager kunne «Stockholm» fortsette reisen og ankom New York etter totalt 15 dager, 10 timer og 58 minutter. I 1916 seilte skipet minst seks rundturer med økende antall passasjerer. Fram til begynnelsen av 1917 kunne alle nøytrale skip fortsatt krysse Atlanterhavet rimelig trygt, men etter dette ble faren for å bli senket av ubåter ansett som så stor at skipet ble liggende i Göteborg fra mai 1917.

Den 30. november 1918 seilte «Stockholm» ut på sin første overfart siden fredsslutningen. I 1919 fraktet hun amerikanske tropper fra Europa tilbake til USA. Fram til 1920 var «Stockholm» det eneste fartøyet i SALs flåte, da Allan Lines «Virginia» (10 757 brt, 1905) ble kjøpt inn og omdøpt «Drottningholm». I 1922 ble «Stockholm» igjen ombygd; kullfyringen ble byttet ut til oljefyring og høyden på skorsteinen ble redusert med om lag to meter, og maskinene fikk dermed vesentlig bedre effekt.

SAL hadde opprinnelig planlagt å få sin fortjeneste gjennom frakt av utvandrere, men den store bølgen av utvandring var på tilbaketur. Rederiet gikk derfor til anskaffelse av mer luksuriøse, dieseldrevne fartøyer for å betjene cruisemarkedet. «Stockholm» ble derfor overflødig, og seilte sin siste tur i september 1928.

Flytende hvalkokeri[rediger | rediger kilde]

Skipet ble solgt i 1928 til hvalfangstselskapet Atlas som nylig var blitt etablert av rederiet Chr. Nielsen & Co i Larvik. Ved Götaverken ble hun omgjort til et flytende hvalkokeri med et nypatentert system for fløting av hvalen inn gjennom porter i skutesiden til en dokk.[1] Fra 12. september 1929 førte skipet norsk flagg og bar navnet «Solglimt». Hun gikk umiddelbart til Sørishavet, der hun fanget med fem hvalbåter (de nybygde «Enern», «Toern», «Treern», «Firern» på 247 brt fra Akers mekaniske verksted og «Femern», bygd som «Foca» i 1921 og bevart under navnet DS «Forlandet»). Metoden med å fløte hvalen gjennom porter i skutesiden var totalt mislykket, og var nær ved å ende med at skipet forliste.[1]

I 1930 ble Atlas solgt til rederiet AS Thor Dahl og «Solglimt» ble overført til hvalfangstselskapet Odd. Under ledelse av Lars Christensen opererte selskapet fire hvalkokerier. «Thorshammer» og «Ole Wegger» var blitt konverterte fra tankskip i 1928, og den noe mindre «Torodd» var et tidligere kabelleggingsfartøy. I tillegg til kokeriene hadde selskapet 14 nye fangstbåter. «Solglimt» ble ombygget med opphalingsslipp i akterenden til erstatning for portene i skutesiden.[1]

I sesongen 1932/33 støttet «Solglimt» tankskipet «Thorshavn» som i forbindelse med Det internasjonale polaråret gjennomførte den sjette omseilingen av det antarktiske kontinentet mellom 20. desember og 27. februar. Dette var den andre av en rekke Thorshavn-ekspedisjoner som var finansiert av Lars Christensen.

Før sesongen 1937/38 søkte AS Odd om myndighetenes godkjenning til å kunne selge «Solglimt» til Tyskland, men dette ble ikke innvilget.[2] Skipet ble dermed sendt til Sørishavet for en ny sesong under norsk flagg, denne gang med uvanlig «last». Deltakerne på den vitenskapelige Tristan da Cunha-ekspedisjonen reiste med kokeriene «Solglimt» og «Thorshammer» til Cape Town, hvorfra de ble fraktet videre til Tristan da Cunha med lasteskipet «Anatolia».

Sesongen etter, i 1938/39, kom kunstneren Henrik Finne fra Stavanger om bord i «Solglimt» for å gjenskape fangstlivet på lerretet. Store deler av Finnes bilder med hvalfangstmotiver er innkjøpt av Hvalfangstmuseet i Sandefjord.[3]

Fangstsesongen 1939/40 ble den siste for «Solglimt» i regi av AS Odd. Under angrepet på Norge 9. april 1940 lå «Solglimt» i Cape Town på vei hjem fra fangstfeltene. Hun seilte deretter sammen noen av fangstbåtene til Trinidad fra 19. til 24. april, og videre til USA der hvaloljen ble losset i New Orleans. «Enern», «Toern» og «Femern» ble benyttet som patruljebåter i de nederlandske Antillene.

Tysk krigsbytte[rediger | rediger kilde]

Fra den allierte bombingen av Cherbourg havn i 1942, der «Solglimt» blir sterkt skadet.

Den 11. november 1940 forlot «Solglimt» New York for å forsyne den norske hvalfangstflåten i Sørishavet og ta med hvalolje tilbake. Ombord var også våpen beregnet for forsvar av flåten, selv om det ikke ble ansett å foreligge noen umiddelbar trussel. Fra Curaçao tok hun med ekstra drivstoff til de tre ekspedisjonene som fanget i farvannet rundt Bouvetøya: «Thorshammer», «Ole Wegger» og «Pelagos». Etter et opphold i Montevideo møtte hun først «Thorshammer», som fanget lengst vest. Den 14. januar 1941 ble «Solglimt» oppbrakt i posisjon 57°45′S 2°30′V av den tyske raideren «Pinguin» sammen med kokeriet «Ole Wegger» og fire hvalbåter. Den tyske hjelpekrysseren, som de siste dagene hadde lyttet til den åpne radiotrafikken mellom hvalfangstekspedisjonene, utnyttet den manglende oppmerksomheten i forbindelse med ankomsten av forsyningsskipet.[4] Tre hvalbåter som befant seg i nærheten klarte å unnslippe og fikk advart «Thorshammer», som umiddelbart avbrøt fangstsesongen og gikk til GrytvikenSør-Georgia med sine hvalbåter. «Pinguin» fortsatte sitt tokt østover, og oppbrakte «Pelagos» og hennes sju hvalbåter.

«Solglimt» hadde 4 000 tonn hvalolje og 6 000 liter bunkersolje om bord. Hun fikk overført over 7 000 tonn hvalolje fra «Ole Wegger» og fordelte den bunkersen hun ikke selv hadde behov for på de andre fartøyene. Den 25. januar 1941 selte «Solglimt» og «Pelagos» med prisemannskap mot det tysk-okkuperte Frankrike. «Solglimt» nådde Bordeaux 16. mars, fem dager etter «Pelagos».

Hun ble omdøpt «Sonderborg» og fungerte som depotskip i franske havner. I 1942 ble hun alvorlig skadet under et luftangrep i havnen i Cherbourg. Etter provisoriske reparasjoner ble hun senket av tyskerne for å blokkere havnen under evakueringen av Cherbourg i juni 1944.

I 1946 ble deler av vraket sprengt, mens resten ble hevet og transportert til Storbritannia for hugging i 1947.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joh. N. Tønnessen (1969). Den moderne hvalfangsts historie. 3 - Den pelagiske fangst 1924–1937. Sandefjord: Norges Hvalfangstforbund. 
  • Joh. N. Tønnessen (1970). Den moderne hvalfangsts historie. 4 - Den pelagiske fangst 1937–1969. Sandefjord: Norges Hvalfangstforbund. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]