FAFS

FAFS – Føderasjonen av anarkister og frihetlige sosialister – er betegnelsen på en norsk organisasjon dannet i 1972 og oppløst i 1975. Organisasjonen utga løssalgsavisen «Folkebladet» med opplag mellom 2000 og 3000 og 6-7 utgaver i året. Medlemstallet kom trolig opp i over 200 på det meste, med tyngdepunkt i Oslo og Trondheim, men med grupper fra Kristiansand til Finnmark.

Felles for gruppene var praktisering av kollektiv ledelse. Ikke lite av den indre aktiviteten gikk med til å diskutere om ting foregikk demokratisk. Det var viktig å være eksempel for det øvrige samfunn, som ikke ble sett på som demokratisk, ut over valgene hvert annet år. Særlig var det viktig å vise at man ikke trengte ledere, i alle fall ikke permanent. Ledere kunne velges i forbindelse med representasjon eller funksjoner, men skulle alltid kunne kalles tilbake av dem som hadde valgt dem. I FAFS var det også sterkt fokus på jenters deltagelse. I Oslo var det en egen kvinnegruppe som vektla bevisstgjøring av kvinnelighetens sider, både fysisk og psykisk. Dette ble oppfattet som feminisme, og sterkt kritisert av såvel den konkurrerende maoistdominerte Kvinnefronten som av noen mannlige medlemmer av FAFS.

FAFS drev hovedsakelig indre studier av den radikale arbeiderbevegelsens historie, og forsøkte å opparbeide posisjonene til venstrekommunistiske og anarko-syndikalistiske organisasjoner i klar opposisjon til den verdensforståelse særlig den maoistiske bevegelsen med AKP og støttende organisasjoner utbredte, men også reformismen representert ved SV og Arbeiderpartiet. FAFS' forsøkte å rekruttere medlemmer gjennom slike studier. De fleste av medlemmene var studenter innen humaniora eller andre med tilsvarende bakgrunn.

FAFS medlemmer oppfattet sin virksomhet som politisk, men deltok bevisst ikke innen de etablerte politiske kanaler, verken på kommunalt- eller riksplan. Ble FAFS'ere innvalgt i fagforeninger, politiske frontorganisasjoner eller andre organisasjoner, ble det forventet en konsekvent protestholdning. De fleste organisasjoner ble ansett som knyttet til «systemet», og dermed redskaper for økonomiske eller ideologiske interesser som stod i motsetning til folkeflertallets. Organisasjoner som ikke kunne sies å representere slike interesser, som for eksempel Folkereisning Mot Krig, Fremtiden I Våre Hender, mange medlemmer av Sosialistisk Folkeparti m.fl. ble regnet som idealistiske tiltak eller personer. Dermed var de harmløse, men også uten interesse. FAFs'eren, altså den revolusjonære, hadde som oppgave å avsløre disse forholdene, ikke å opptre såkalt konstruktivt, med tanke på å oppnå små fremskritt. Dette siste var også nærmest umulig, fordi FAFS aldri utarbeidet noen politisk strategi, som inneholdt delmålsettinger. Ingen mindre målsettinger enn et sosialistisk samfunn, styrt på direkte demokratisk vis ble formulert. Derfor opptrådte FAFS aldri taktisk, og ville ikke samarbeide med noen, dersom de ikke stod til venstre for venstresiden, forstått som SV og AKP. Denne bevisste avstandstagen til involvering i det politisk/organisatoriske system i Norge, og motstanden mot å bli part i interessekonflikter, bidro til at FAFS ikke utviklet seg politisk, til tross for at medlemmene representerte et høyt kunnskapsnivå. Dette var nok dypest sett grunnen til at mange av medlemmene gikk over i passivitet etter noen år.

Den direkte åsaken til FAFS oppløsning var uenighet mellom en syndikalistisk fløy med base i Trondheim, Kragerø og Fredrikstad og en arbeiderrådsretning med base i Oslo. Syndikalistene var tildels tidligere studenter som nå var arbeidere, og ønsket en «ren» arbeiderorganisasjon og en strategi som tok utgangspunkt i lokalt faglig arbeid. Arbeiderrådsretningen mente også at arbeidslivet måtte være den sentrale arena for politisk arbeid, men hevdet fagforeningene hadde utviklet seg til «innenforkapitalistiske» organisasjoner, og fremmet en strategi der ikke-faglige organisasjoner stod sentralt i revolusjonær organisering.