Lockheed Martin F-35 Lightning II

F-35 Lightning II
F-35.
Informasjon
Rolle		Multirollekampfly
Produsent		Lockheed Martin Aeronautics Northrop Grumman BAE Systems
Første flyvning		15. desember 2006
Introdusert		2016
Status		Under utvikling / Førproduksjon
Brukes av		United States Air Force
		United States Navy United States Marine Corps Royal Air Force Royal Navy Luftforsvaret
Produsert		2003–
Antall produsert		13 testfly levert 62 lavproduksjonsfly bestilt, hvorav 9 er levert
Enhetspris		F-35A: US$122 millioner F-35B: US$150 millioner (snitt kost, 2011) F-35C: US$139,5 millioner (snitt kost, 2011) Merk: Evt. andel av utviklingskostnater kommer i tillegg.
Utviklet fra		X-35

Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter etter navnet på programmet) er et multirolle, femtegenerasjons stealth kampfly som utvikles av USA og Storbritannia med mindre deltakelse fra en rekke partnerland, deriblant Norge. Flyet finnes i tre varianter: En variant for vanlig takeoff og landing, en STOVL-variant og en variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene er planlagt levert i 2011 og 2012.

JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er pr høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 stk, USA vil ha ca 2 443 av disse. Man håper imidlertid på å selge til flere land etterhvert, slik som det skjedde med F-16 programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 bli produsert.

Flyet er enseters, en-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å utvikle to separate motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitney F135 motoren for å kutte kostnader.

I begynnelsen av november 2011 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 1400 ganger. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er Mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011..

Varianter

F-35 kommer i tre forskjellige varianter og en spesialversjon, som har 80% av delene felles.

F-35A

Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Dette er varianten som Norge har bestemt seg for å kjøpe.

F-35B

STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som skal brukes på blant annet hangarskip. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen vil få dreibar eksos i tillegg til en vifte bak cockpit.

F-35C

Hangarskip CATOBAR (Carrier Version)-variant Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen får blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av/lande ved lavere hastigheter. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større aksjonsradius.

F-35I

F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det Israelske luftforsvaret uttalte offisielt "at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem". USA vil ikke tillate for integrering av Israels egne elektronisk krigføring systemer inn i flyets innebygd elektronisk system, men en plug-and-play-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten. Israel vil kunne plassere egen ekstern jamming pod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35's interne våpenlagre.

Partnerland og utviklingskostnad

Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes - alle tall i amerikanske dollar)

• Hovedutvikler: USA
• Nivå 1 partner: Storbritannia ($2 milliarder)
• Nivå 2 partner: Italia ($1 milliard) og Nederland ($800 millioner)
• Nivå 3 partner: Tyrkia ($175 millioner), Australia ($144 millioner), Norge ($130 millioner) , Danmark ($110 millioner) og Canada ($100 millioner)

I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.

Utskiftninger

Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.

USA.

• F-35A For å bytte ut U.S. Air Force (USAF) F-16 Fighting Falcon og A-10 Thunderbolt.
• F-35B for å bytte ut U.S. Marine Corps (USMC) AV-8 Harrier II.
• F-35C for å bytte ut U.S. Navy (USN) F/A-18 Hornet (kun A/B/C/D versjonene).

Storbritannia

• Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Men RN har nå planer om å anskaffe hargarskip med katapulter, og vil derfor anskaffe F-35C.

Italia

• F-35A for å bytte ut Italias luftforsvars Panavia Tornado, AMX International AMX og deres innleide F-16.
• F-35B for deres planlagte hangarskip.

Nederland

• F-35A for å skifte ut deres F-16.

F-35

Tyrkia

• F-35A for å skifte ut deres F-16.

Australia

• F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.

Norge

• F-35A for å skifte ut F-16.

Danmark

• F-35A for F-16.

Canada

• F-35A for F-18. Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri, og at flyene deres kunne holdt en stund til.

Planlagte innkjøp

F-35 med potensielle kjøperes nasjonalflagg

Land	F-35A	F-35B	F-35C	Til sammen	Leveres fra
Australia	100			100	2013
Canada	80			80	2016
Danmark	48			48	2016
Israel	25			25	2013
Italia	69	62		131	2013
Nederland	85			85	2011
Norge	56 *			56	2016
Storbritannia		138		138	2011
Tyrkia	100			100	2014
USA	1763	Ca 340	Ca 340	2443	2010 / 2012
Totalt	2363	Ca 540	Ca 340	3206

^{Se eget punkt vedrørende Norges antall}

Singapore, Japan, Sør-Korea, Hellas, Spania, Finland og Belgia er også potensielle kunder. Disse landene har som utviklerlandene F-16 eller F-18 i dag, med unntak av Japan som har F-15.

Norske forhold

F-35 er valgt til å erstatte Norges F-16-fly, da med den konvensjonelle F-35A-varianten. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe inn 48 fly, men dette tallet er nå 56 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge. 52 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.

Den andre kandidaten var Saab 39 Gripen. Dassault Rafale ble tatt av listen over aktuelle kandidater sommeren 2006 og konsortiet bak Eurofighter Typhoon trakk seg fra forhandlingene i desember 2007. Bakgrunnen for at Eurofighter trakk seg fra forhandlingene var påstander om favorisering av USAs kandidat F-35.

Pris

Prisen på hvert enkelt fly synes uavklart, den norske avtalen har ikke vært klar på dette. Kilder som Dagbladet og Aftenposten har tidligere meldt at sjefen for utviklingen av kampflyet JSF tror prislappen per fly vil bli på USD 80 millioner, rundt 460 millioner norske kroner eller rundt en halv milliard norske kroner per fly, alt etter dollarkurs, og vist til at dette er 50 prosent mer enn norske myndigheters anslag. Til sammenligning lå prisen på hvert F16 kampfly på rundt 120 millioner norske kroner.

Den amerikanske Goverment Accountability Office estimerte i 2011 utviklings- og innkjøpskostnadene for de 2 457 flyene USA har planlagt å anskaffe til USD 382 milliarder. Dette gir en gjennomsnittspris på USD 156 millioner for ett fly.

Eksterne lenker

• Offisiell hjemmeside
• Team JSF
• RAF sin JSF-side
• Global security org sin JSF-side
• Joint Strike Fighter svarer deg - spørsmål og svar i Dagbladet

Wikinytt: Regjeringen går inn for amerikanske jagerfly – relatert nyhetssak

Se også

• Lockheed Martin X-35