Førstekonsulent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Norsk forvaltningshierarki


Politisk nivå

Statsråd

Statssekretær

Politisk rådgiver

Administrativt nivå

Departementsråd (utenriksråd, regjeringsråd)

ekspedisjonssjef

spesialrådgiver

avdelingsdirektør

underdirektør

Eldre benevnelser

byråsjef

fullmektig

kopist

Førstekonsulent er en stillingstittel i offentlig sektor i Norge, som fra 1990-årene er den vanlige begynnerstillingen på saksbehandlernivået. Tittelen ble tatt i bruk i forvaltningen i større omfang i 1976 og var opprinnelig en relativt høy stilling som omtrent tilsvarte stillingen seniorrådgiver i senere tid. Før 1990-årene var en førstekonsulent typisk en mer erfaren saksbehandler eller mellomleder med høyere utdanning, ofte fagansvar for et bestemt saksfelt og med flere stillingsopprykk bak seg; stillingen rangerte i 1970- og 1980-årene over to–tre andre saksbehandlerstillinger.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tittelen konsulent har i utgangspunktet samme betydning som rådgiver; ordet førstekonsulent dukket opp i norsk i første halvdel av 1900-tallet i betydningen den viktigste (faglige) rådgiveren typisk innen et bestemt saksfelt eller for en organisasjon, bedrift eller myndighetsorgan («sjefrådgiver»). En førstekonsulent var en høyt kvalifisert fagperson innen det angjeldende fagfeltet. Tittelen var brukt i forlag (f.eks. Gyldendal Norsk Forlag fra 1920-årene) om den viktigste litteraturfaglige rådgiveren i forlaget. Fra midten av 1900-tallet ses tittelen sporadisk brukt i den norske forvaltningen om en relativt høy stilling eller funksjon; den viktigste rådgiveren innen et fagområde.[1][2][3][4][5]

Tittelen førstekonsulent ble tatt i bruk i forvaltningen som en formell stillingstittel i større omfang i 1976. I 1976 ble tittelen f.eks. brukt i Norad om seksjonsledere;[6] det var også normalt å utnevnes direkte fra førstekonsulent til byråsjef i departementene.[7] En stillingsutlysning for en førstekonsulent (jurist) fra 1976 beskrev arbeidsoppgavene som fagansvar for lovarbeid og deltagelse i internasjonale forhandlinger, og krevde relativt omfattende juridiske kvalifikasjoner og erfaring.[8]

Fra 1899/1910 var sekretær den laveste stillingen på saksbehandlernivået, normalt for personer med høyere utdanning. I 1970- og 1980-årene var fortsatt sekretær en vanlig begynnerstilling som saksbehandler, fulgt av førstesekretær som avansementsstilling, og deretter konsulent og førstekonsulent. En førstekonsulent kunne derfor ha tre forfremmelser bak seg etter avlagt embetseksamen. Stillingene sekretær og førstesekretær begynte i 1980-årene å gå ut av bruk som saksbehandlerstillinger (unntatt i utenrikstjenesten, der tittelen førstesekretær fortsatt er vanlig), og i løpet av 1990-årene ble førstekonsulent den vanlige begynnerstillingen på saksbehandlernivået.

I tariffavtalen er førstekonsulent plassert under rådgiver og seniorrådgiver. På 2000-tallet er førstekonsulent en vanlig begynnerstilling for en saksbehandler med høyere grads eksamen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten 27. september 1930 («Professor Hisedale er ikke knyttet til noget bestemt foretagende nettop nu, men han er førstekonsulent for kjemiske spørsmål hos en av våre største konkurrenter på fastlandet»
  2. ^ Norges Handels og Sjøfartstidende 10. januar 1953 («generalmajor og førstekonsulent i økonomiske spørsmål»)
  3. ^ Lofotposten 16. november 1956 («En departemental samisk komite som skal utrede samiske spørsmål med førstekonsulent dr. philos. A. S. Nesø, Oslo, som formann»
  4. ^ Aftenposten 4. desember 1957 («den gamle ekspedisjonssjef, byråsjef, førstekonsulent eller hva han nu var»)
  5. ^ Stavanger Aftenblad 8. januar 1965 («førstekonsulent for programmene blir professor dr. philos. Magne Skodvin»)
  6. ^ Norges Handels og Sjøfartstidende 9. mars 1976
  7. ^ Adresseavisen 12. mars 1976
  8. ^ Nationen 23. mars 1976