Første mellomepoke i Egypt
Første mellomepoke, ofte beskrevet som en «mørk periode» i oldtidens egyptiske historie, og strekker som over omtrentlig hundre år, fra ca 2181 f.Kr. og til 2055 f.Kr., etter slutten av det gamle rike.[1] Denne epoken omfatter sjuende, åttende, niende, tiende, og deler av ellevte dynastier.
Svært få monumental levninger har overlevd fra denne epoken, særlig fra den første tiden. Første mellomepoke var en dynamisk tid i historien hvor styret i Egypt var løselig delt mellom to stridende og konkurrerende maktbaser. En av disse basene var i Herakleopolis Magna i Nedre Egypt, en by rett sør for regionen Faiyum. Den andre hadde opphold i Teben i Øvre Egypt.[2] Det er antatt at i denne urolige tiden ble templene plyndret og ødelagt, deres eksisterende kunstverker vandalisert, og deres kongestatuer ble knust eller ødelagt som et resultat av dette antatte politiske kaoset.[3] Disse to stridende kongedømmene kom til sist i konflikt, og hvor kongene i Teben erobret områdene i nord, noe som førte til en forening av Egypt under enehersker. Det skjedde i den andre halvdel av det ellevte dynasti.
Innledning til epoken[rediger | rediger kilde]
Sammenbruddet til det gamle rike er ofte beskrevet som en periode av kaos og uro av litteraturen i den første mellomepoke, men det meste av litteraturen ble skrevet i de påfølgende tidsaldrene i oldtidens egyptiske historie. Årsakene som førte til at det gamle riket brøt sammen er mange, men en del av dem er kun hypotetisk.
En grunn som ofte er sitert er det lange styret til farao Pepi II, den siste betydelige farao i 6. dynasti. Han hersket fra sin barndom og til han var meget gammel, antagelig til han var i 90-årene. Han levde således lengre enn sine arvinger og derfor skaffet problemer for etterfølgelsen i den kongelige husholdning.[4] Regimet til det gamle rike forvitret og smuldret opp i denne disorganiseringen.[5][6]
Et annet betydelig problem var den økende makten til nomarkene i provinsene. En nomark var en embetsmann som styrte sitt nome, utnevnt av farao, men mot slutten av det gamle rike hadde nomarkene klart å aksle seg til at deres posisjoner var arvelige. Av den grunn ble det maktpåliggende å holde fast på sine maktposisjoner og etter hvert som deres makt økte, med egne inntekter og egne soldater, ble de mer og mer uavhengige overfor farao.[7] De opprettet graver i sine egne besittelser og reiste ofte egne hærer. Framveksten av disse tallrike nomarkene førte uunngåelig til konflikter med naboprovinsene, ofte med omfattende rivalisering og krigføring.
En tredje årsak for oppløsningen av et sentralisert kongedømme er klimaendringer. De lave nivåene på Nilens oversvømmelser, kilden til Egypts rikdom og vekst, kan bidratt til et tørrere klima, lavere avlinger og mindre matoverskudd, noe som igjen førte til sult som igjen økte uroen.[8]
Sjuende og åttende dynasti ved Memfis[rediger | rediger kilde]
Sjuende og åttende dynastier er ofte oversett ettersom svært lite er kjent om herskerne i disse to periodene. Manetho, oldtidshistoriker og prest fra ptolemeiske tidsalder, beskrev 70 konger som styrte i 70 dager.[9] Det er mest sannsynlig en overdrivelse for å beskrive uroen og kaoset i denne perioden. Det usannsynlige tallet 70 er antagelig benyttet ettersom det var Manethos sjuende dynasti. Dette dynastiet var mest sannsynlig et oligarki basert i Memfis som forsøkte å få kontroll over resten av Egypt. Herskerne i åttende dynasti, som hevdet å nedstamme fra kongeslekten i sjette dynasti, styrte også fra Memfis.[10]
Det er lite som er kjent om disse dynastiene ettersom svært lite tekst eller arkitektur har overlevd som kan knyttes til epoken. Imidlertid har noen få gjenstander blitt funnet, inkludert skarabéer som har blitt tilskrevet farao Neferkare II fra sjuende dynasti, foruten også en grønn sylinder av jaspis av syrisk innflytelse som har blitt tilskrevet det åttende dynasti.[11] I tillegg er en liten pyramide blitt identifisert ved Saqqara som man antar kan ha blitt bygget av farao Qakare Ibi fra det åttende dynasti.[12]
Framveksten av kongene i Herakleopolis[rediger | rediger kilde]
Etter det uklare styret til kongene fra sjuende og åttende dynastier, steg en gruppe av herskere opp fra Herakleopolis Magna i Nedre Egypt, som kom til å herske i rundt 94 år.[9] Disse kongene utgjorde niende og tiende dynastier, hver av dem med nitten herskere kjent ved navn. Kongene i Herakleopolis kom til sist til velte de svake herskerne i Memfis og opprette det niende dynasti.
Grunnleggeren av niende dynasti, Wakhare Khety I, er beskrevet som ond og voldelig hersker, hovedsakelig i Manethos skrifter. Også kjent er Akhthoes (eller Akhtoy), og Kheti I som ble skrevet som en konge som gjorde mye vondt mot innbyggerne i Egypt. Han ble grepet av galskap og til sist grepet av en krokodille.[13] Denne fortellingen kan være en myte, men han var uansett en historisk figur ettersom han er listet i Turinopapyrusen. Kheti I ble etterfulgt av Kheti II, også kjent som Meryibre. Hans styre var i all vesentlighet fredelig, men fikk problemer i Nildeltaet. Det var hans etterfølger Kheti III som klarte å bringe en grad av orden i Delta, skjønt makten og innflytelsen til kongene fra niende dynasti var relativt ubetydelig sammenlignet med faraoene fra det gamle rike.[14]
En fornem linje av nomarker steg ut av Zawty (eller Siut, dagens Asyut) som var en mektig og rik provins sør i kongeriket Herakleopolis. Disse krigerfyrstene opprettholdt et nært forhold til kongene i Herakleopolis, noe som er vist ved inskripsjoner i deres graver. Disse inskripsjonene viser et glimt av den politiske situasjonen som eksisterte på deres tid. De forteller at nomarkene i Zawty gravde kanaler, reduserte skattene, høstet rike avlinger, drev krøtterflokker, og hadde matoverskudd til opprettholde en hær og en flåte.[13] Provinsen Zawty fungerte som en bufferstat mellom de nordlige og sørlige herskerne, og fyrstene i Zawty møtte hovedtyngden av angrepene fra kongene i Teben.
Framveksten av kongene i Teben[rediger | rediger kilde]
Det har blitt foreslått at en invasjon av Øvre Egypt skjedde samtidig med opprettelsen av kongeriket i Herakleopolis, noe som etablerte kongerekken i Teben, således etablere ellevte og tolvte dynasti.[15]
Det er antatt at denne kongerekken har vært etterkommere av Intef (eller Inyotef), nomark av Teben, også kalt for «vokteren av døren til sør».[16] Han er kreditert for å ha organisert Øvre Egypt til et uavhengig styrt område i sørlige Egypt, skjønt han selv synes ikke å ha forsøkt krevd tittelen som farao. Imidlertid kom hans etterkommere i ellevte og tolvte dynastier til å gjøre det på hans vegne, således understøtte sin egen legitimitet.[17]
En av dem, Intef II, begynte å angripe nordlige Egypt, særlig Abydos. Intef III fullførte disse angrepene og kom til sist til å erobre Abydos, og flyttet til Mellomste Egypt i opposisjon mot kongene i Herakleopolis.[18] De første tre kongene i det ellevte dynasti, som alle het Intef, var derfor også de siste tre kongene i første mellomepoke, og ble etterfulgt av en rekke konger som alle ble kalt for Mentuhotep. Mentuhotep II, også kjent som Nebhepetra, kom til sist til å beseire kongene i Herakleopolis en gang rundt 2033 f.Kr. og således forene Egypt og befeste ellevte dynasti. Det førte Egypt inn i epoken som kalles for mellomriket.[18]
Ipuwerpapyrusen[rediger | rediger kilde]
Framveksten av hva som er betraktet som skjønnlitteratur i moderne forståelse synes å ha skjedd i den første mellomperioden da en rekke nye litterære sjangre blomstret i mellomriket.[19] Et særlig betydningsfullt stykke er Ipuwerpapyrusen, også kalt for Jamringen til Ipuwer eller Advarslene til Ipuwer. Selv om teksten ikke er datert til denne epoken, synes å referere til første mellomperiode og nedtegner en nedgang i kontaktene med utlandene og en generell fattigdom i Egypt.[20]
Kunst og arkitektur[rediger | rediger kilde]
Den første mellomperioden var preget av å være delt mellom to geografiske og politiske regioner, en sentrert i Memfis og den andre Teben. Kongene i Memfis, svak i makt, opprettholdt Memfis' kunstneriske og håndverksmessige tradisjoner fra det gamle rike. Det var en symbolsk måte for den svake bystaten Memfis å opprettholde levningene av tidligere tiders storhet.[21] Teben, på den annen side, som var fysisk isolert fra Memfis, hadde ingen tilgang på de tradisjonelle kunstneriske uttrykkene i Memfis, og kom til å opprette nye kunstneriske stiler som reflekterte kreativiteten til kunstnere og håndverkere som ikke var utelukkende kontrollert av bystaten.[22] Kunsten endret seg ikke mer enn hva de religiøse tradisjonene tillot.
De nordlige byggeprosjektene til kongene i Herakleopolis var meget begrenset. Kun en pyramide som er antatt å ha tilhørt farao Merikare (2065–2045 f.Kr.) har blitt identifisert ved Saqqara. Også de private graver som ble reist i løpet av denne tiden er beskjedne i forhold til de som ble bygget i det gamle rike, både i kvalitet og i størrelse. Det er fortsatt relieffscener av tjenere som framskaffer forsyninger for den avdøde foruten de tradisjonelle offerscenene som gjenspeiler de fra gravene i Memfis under det gamle rike. Disse er dog av lavere kvalitet og langt enklere enn deres paralleller fra det gamle rike.[23] Rektangulære kister, framstilt av trevarer, ble fortsatt benyttet, men deres dekorasjoner ble langt mer omfattende i løpet av styret til kongene i Herakleopolis. Nye kistetekster ble malt på interiøret med magiske formularer og kart som døde skulle anvende i etterlivet.
Framveksten av kongene i Teben rundt 2123 f.Kr. kom til å fremme en mer original og provinsiell kunststil. Denne stilen er ofte beskrevet som klumsete og uforedlet, noe som kan være grunnet i mangelen på dyktige eller tradisjonelt utdannede håndverkere. Imidlertid viser de kunstverk som har blitt bevart at kunstnerne fremmet nye tolkninger av tradisjonelle scener. De benyttet seg av klare, skinnende farger i maleriene, og endret og forvrengte proporsjonene på den menneskelige figur. Denne særskilte stilen var særlig åpenbar i en rektangulær steinplate som ble funnet gravene ved Naga el-Deir.[24] I henhold til kongelig arkitektur konstruerte kongene i det ellevte dynasti graver hogd ut av fjellet ved El-Tarif på vestbredden av Nilen. Den nye gravarkitekturen besto av en stor gårdsplass med søylegang hogd i fjellet ved den fjerne veggen. Rommene var hogd inn veggene vendt mot den sentrale gårdsplassen hvor de døde ble gravlagt, noe som gjorde det mulig å gravlegge mange døde i en grav.[25] Gravkamrene var uten dekorasjoner, noe som igjen er blitt tilskrevet mangelen på utdannede håndverkere.
Kunst fra første mellomperiode[rediger | rediger kilde]
-
Byste av en mann med kort parykk. -
Statuetter av Herishefhotep; 9. eller 10. dynasti. -
Gravstele med likheten til Neferher og Senet. -
Falsk dør ved grav. -
Kvinne med lotus, kalkstein, spor av maling. -
Maleri, (Louvre). -
Gravstele av Nemti-ui, kalkstein, malt på gips. -
Maleri av fisker. -
Liten parfymeflaske. -
Liten parfymeflaske. -
Modell av båt med mannskap. -
Modell av båt med mannskap. -
Modell av et hus, funnet i en grav.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bard, Kathryn A. (2008): An Introduction to the Archaeology of Ancient Egypt, s. 41.
- ^ Gardiner, Alan (1961): Egypt of the Pharaohs, s. 107-109.
- ^ Breasted, James Henry (1923): A History of the Ancient Egyptians, s. 133.
- ^ Kinnaer, Jacques: «The First Intermediate Period» (PDF). The Ancient Egypt Site.
- ^ Rothe, Russell D. et al. (2008): Pharaonic Inscriptions From the Southern Eastern Desert of Egypt, Eisenbrauns
- ^ Gardiner, Alan (1961): Egypt of the Pharaohs, s. 110.
- ^ Breasted, James Henry (1923): A History of the Ancient Egyptians, s. 117-118.
- ^ Regnfattigheten i 4,2 kiloår BP er en hendelse som førte til betydelige klimatiske hendelser i holocen-epoken. Det begynte ≈2200 f.Kr., og varte antagelig hele 2100-tallet f.Kr. og førte høyst sannsynlig til sammenbruddet til det gamle rike i Egypt og det akkadiske rike i Mesopotamia; jf. Gibbons, Ann (1993): «How the Akkadian Empire Was Hung Out to Dry» i: Science 261 (5124): 985. Bibcode:1993Sci...261..985G. doi:10.1126/science.261.5124.985. PMID 17739611.
- ^ a b Gardiner, Alan (1961): Egypt of the Pharaohs, s. 107.
- ^ Breasted, James Henry (1923): A History of the Ancient Egyptians, s. 133-134.
- ^ Baikie, James (1929): A History of Egypt: From the Earliest Times to the End of the XVIIIth Dynasty, s. 218.
- ^ Bard, Kathryn A. (2008): An Introduction to the Archaeology of Ancient Egypt, s. 163.
- ^ a b Breasted, James Henry (1923): A History of the Ancient Egyptians, New York: Charles Scribner’s Sons, s. 134.
- ^ Baikie, James (1929): A History of Egypt: From the Earliest Times to the End of the XVIIIth Dynasty, s. 224.
- ^ Baikie, James (1929): A History of Egypt: From the Earliest Times to the End of the XVIIIth Dynasty, s. 221.
- ^ Baikie, James (1929): A History of Egypt: From the Earliest Times to the End of the XVIIIth Dynasty, s. 135.
- ^ Baikie, James (1929): A History of Egypt: From the Earliest Times to the End of the XVIIIth Dynasty, s. 245.
- ^ a b Breasted, James Henry (1923): A History of the Ancient Egyptians, s. 136.
- ^ Bard, Kathryn A. (2008): An Introduction to the Archaeology of Ancient Egypt, s. 174-175.
- ^ Mumford, Gregory (2006): "Tell Ras Budran (Site 345): Defining Egypt's Eastern Frontier and Mining Operations in South Sinai during the Late Old Kingdom (Early EB IV/MB I)" (JStor) i: Bulletin of the American Schools of Oriental Research, No. 342 (Mai 2006), s. 13-67
- ^ Malek, Jaromir (1999): Egyptian Art, s. 159.
- ^ Malek, Jaromir (1999): Egyptian Art, s. 174-175.
- ^ Malek, Jaromir (1999): Egyptian Art, s. 156.
- ^ Malek, Jaromir (1999): Egyptian Art, s. 161.
- ^ Malek, Jaromir (1999): Egyptian Art, s. 162.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Baikie, James (1929): A History of Egypt: From the Earliest Times to the End of the XVIIIth Dynasty, New York: The Macmillan Company
- Bard, Kathryn A. (2008): An Introduction to the Archaeology of Ancient Egypt, Malden: Blackwell Publishing
- Breasted, James Henry (1923): A History of the Ancient Egyptians, New York: Charles Scribner’s Sons
- Gardiner, Alan (1961): Egypt of the Pharaohs, Oxford: Oxford University Press
- Rothe, Russell D. et al. (2008): Pharaonic Inscriptions From the Southern Eastern Desert of Egypt, Eisenbrauns
- Shaw, Ian (2000): The Oxford History of Ancient Egypt, Oxford University Press
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- «1st Intermediate Period» (PDF), Saylor.org
- «The First Intermediate Period», Ancient Egypt Online
- «Old Kingdom and First Intermediate Period» Arkivert 30. oktober 2013 hos Wayback Machine.