Førnesbrunen

Minnesmerke over Førnesbrunen ved søkket der han døde, ikke langt fra Rauland kirke

Førnesbrunen er et sagn fra Vinje i Telemark, som kan tidfestes til svartedauden der handlingen foregår i området mellom Møsstrond og Rauland.

Sagnet

Da svartedauden kom til Norge høsten i 1348, kom den også til Telemark. Der ble pesten skildret som en kvinne som brått kom på folk ned fra fjellet. Kvinnen gikk i mørkeblå stakk, hadde svart hår og svarte øyne. Under armen hadde hun en stor bok med navnene til alle som skulle dø. Om kvinnen satte seg ned og bladde i boken, var det ikke noe levende igjen når hun for, men der hun for raskt avgårde, kunne noen heldige overleve.

En av de første plassene hun kom til i Telemark, var Møsstrond, som ligger helt oppe mot Hardangervidda. Der var det stort samfunn da hun kom, men da hun dro var det så godt som folketomt.

En av de mektige mennene i området bodde på Førnes. Han hadde den flotte hingsten Førnesbrunen.

Førnesbrunen var en usedvanlig hest. Den var stor og sterk, og samtidig klok langt utover det vanlige. Da svartedauden kom til Møsstrond, var det ikke kirke der. Alle de som døde måtte fraktes til Rauland kirke, og gravlegges der. Veien var lang, og likene var mange, og det var Førnesbrunen som måtte frakte dem dit. Det ble mange turer, og Førnesbrunen så hvordan livet døde ut litt etter litt. Til slutt ble også eieren syk. Hesten så at det ikke var noen levende rundt dem, og han la da ut på tur med eieren. Han ville legge den døende eieren sin, som hadde stelt så godt med han i alle år, i vigslet jord nå når han skulle dø. Hesten hadde gått veien så mange ganger før, at han kunne gå den på egen hånd.

Men det var midt på hardeste vinteren og terrenget var ulendt. I en intens kamp slet Førnesbrunen seg nok en gang over Falkeriset og helt til Rauland kirke. Der sto det noen karer – som vanlig klare til å ta i mot de siste ofrene fra Møsstrond. De lempet av bonden, som hadde sovnet inn på ferden, og ga Førnesbrunen et klapp bak for å signalisere at han på ny kunne dra hjem og hente de neste som måtte fraktes. Men for første gang var hingsten motvillig – han ville ikke reise tilbake, vel vitende om at det ikke lenger var noe å komme hjem til. Men karene på Rauland hadde ikke fått nyss om det, og truet gampen til å komme seg av sted. En god stund senere hørte de et veldig vrinsk oventil fjellene. Noen kloke hoder skjønte alvoret og hvem som trolig kalte på dem. De fór oppover etter faret til hesten, og fant han til slutt på Falkeriset. Der sto han bergende fast og nedsnødd, med ene foten godt sunket ned i den dype snøen. Han hadde mistet den ene trugen, og ikke engang den kraftige hingsten kunne hjelpe seg selv ut av nøden.

Karene fra Rauland hjalp hesten opp, men Førnesbrunen var tydelig redusert etter at han hadde kavet i snøfokket. Da oppdaget de at Møsstrond nå lå stille og øde, og de vendte om og tok Førnesbrunen med seg. Førnesbrunen var utslitt og han hadde også skadet seg. Da de kom tilbake til Rauland kyrkje, sank han helt utmattet sammen ute på kirkegården og sovnet inn. Den harde dødskampen og de mange tunge takene, hadde lett for mye på den gjeve gampen – og med det tok den svartkledde kvinnen knekken også på ham. Stedet Førnesbrunen la seg ned på, har etter dette hett Hestedøkkji, til minne om den edle hesten.

Etterhvert bosatte det seg nye folk på Møsstrond. På gården Førnes fant de, noen hundreår etter, en uvanlig stor hestesko. Den var et kvart alen brei mellom hakene, og det er trolig at denne tilhørte Førnesbrunen, da det ikke hadde vært hest der på gården siden hans tid. Fortellingen om Førnesbrunen var like sterk som hesten selv, og historien rørte ved Telemarksfolket. Slik ble det etterhvert diktet en slått om ham. Minnet om Førnesbrunen ble først spilt på langeleik, bukkehorn og munnharpe, og senere overført til hardingfele.

I denne vemodige gangeren, hører en ferden til Førnesbrunen; Pinslene han kjempet seg gjennom, nøden han opplevde på ferden, dødskampen i snøfokket og vrinskene som nådde helt til Torvetjønn på Rauland. Og i enden hører en kirkeklokker som kalte både befolkningen og Førnesbrunen selv til sin siste hvile.