Færd motorverksted

Motorverskstedet Færd på Bure

Færd Motorverksted var et lite verksted som lå på Bure i Gressvik. Det ble startet 1917 av Jens Johansen og broren Andreas, under navnet «Brødrene Johansens Motorverksted». Andre medlemmer av hans familie var etterhvert ansatte. Allerede i 1906 hadde Jens bygget en liten totaktsmotor som gikk i en sjekte på Seutelva, men først i 1923 begynte bedriften å levere motorer på regulær basis. Firmanavnet «Færd» ble tatt fra en sjekte som Jens Johansen hadde hatt tidligere.

Færd leverte kun bensinmotorer med sideventilert konstruksjon og helstøpt topp. Motorene var preget av håndarbeid og individuell tilpasning av deler, hver motor ble bygget opp for seg, og det er mye variasjon feks. i boring for stempelet. Færd lagde opprinnelig kun en-sylindrede motorer på 3 og 4 hk, men 5 hk og 6 hk kom til på 30-tallet. Bortsett fra de aller første årene, hadde motorene snekkedrev for den tverrstilte kamakselen, noe som gjorde sitt til at motorene gikk særdeles pent. Motorene ble vanligvis levert med vribar propell og omstyringsapparat av egen konstruksjon. Svinghjulsstart var standardutstyr. Etterhvert kunne motorene også leveres med frikopling, og bakstart med «sikkerhetsratt» ble ekstrautstyr ca 1940. Færd konstruerte også en tosylindret motor på 6-8 hk, som var spesielt stillegående.

Færdmotoren

Færd hadde sin storhetstid på 20- og 30-tallet, da de lagde opp til 40 motorer i året. Etter krigen ble utvalget redusert og de konsentrerte seg om de to største modellene. Etter hvert tok Jens Johansens sønn Ola over, og han ble kjent som «Ola på Færd» livet ut. De mest populære modellene var den tosylindrede 6-8 hk, samt de ensylindrede på 4, 5, 6 og 7 hk.. Motordelene ble støpt etter tremodeller som ble modifisert og forbedret i ledige stunder.I 1935 hadde Jens kommet over en motor med desaxe-konstruksjon. Senteret for sylinderen er her forskjøvet over mot siden der kraftslaget virker, dermed får motoren mer dreiemoment. Modellene ble da forandret til desaxe-prinsippet, noe ingen av de andre norske fabrikkene hadde. Resultatet er at en Færd ser litt skeiv ut sett ovenfra, samt at motorene yter litt mer i forhold til andre motorer med samme slagvolum.

Motorene ble produsert i et lite teglsteinshus, som var kjøpt «på rot» fra et teglverk lenger oppe i elva. Huset ble tatt ned stein for stein og fraktet på lekter til Bure, der det ble satt opp igjen. Energikilden var en stor elektromotor på trevet, som drev alle maskiner med reimer ned fra taket. På det meste arbeidet 5-6 personer på verkstedet i mellomkrigstiden.

Rett før krigen konstruerte Jens Johansen et «Solarstykke» som gjorde det mulig å kjøre motorene på solarolje eller diesel. Dette var en bragd som ble løst ved at oljen ble varmet rundt manifolden før den gikk inn i en egen forgasser. Det måtte da være to forgassere på motoren, og et spjeld som gjorde det mulig å veksle forgasser etter at motoren var kjørt driftsvarm på bensin. Bensin var mangelvare på denne tiden, mens Solar var mer tilgjengelig. Etter krigen forsvant behovet for denne da bensin igjen ble tilgjengelig. Med introduksjonen av den økonomiske og driftssikre Sabb G 8 hk dieselmotoren i 1958, ble markedet for den kraftige 7 hk dorry-motoren desimert.

Jens Johansen døde i 1958, og resten av tiden fortsatte Ola og fetteren Elling å lage motorer i liten skala, ca 10 motorer per år. I 1970 ble den siste nye motoren levert, det var en 5-6 hk ensylindret. I henhold til arkivene ble det produsert 687 motorer, den siste i 1979, bygget opp av deler. Etter 1970 produserte Ola Johansen deler til sine kjære motorer, til han «falt på post» i 1980. Verkstedet ble revet i 1999.

Færd-motorene er i dag blitt sjeldne, men i Stavern er det et aktivt miljø med 5-6 Færd i daglig drift. Etter at motorene fikk ettermontert ferskvannskjøling er levetiden øket betydelig, da det er korrosjon av kjølekappa som vanligvis tar knekken på gamle norske båtmotorer med saltvannskjøling.