Eva Lundgren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eva Lundgren
Født 24. november 1947 (67 år)
Norge Flekkefjord
Utdannelse Cand. theol. (1978)[trenger referanse]
dr. art. (1985)
Yrke professor i sosiologi
Nasjonalitet norsk

Eva Lundgren (født 24. november 1947) er en norsk/svensk kjønns- og voldsforsker og professor emerita i sosiologi ved Uppsala universitet.[1] I sin forskning har hun konsentrert seg om feministisk teori og vold mot kvinner med fokus på religiøse miljøer.[2] Lundgren har bl.a. utviklet teorien om «voldens normaliseringsprosess», som innebærer at den som utsettes for vold gradvis brytes ned og finner seg i situasjonen.[3][4] Hun har skrevet flere bøker om vold, seksualitet og religion.[2] Fra 1992 til 2011 var hun professor i sosiologi, særlig kvinneforskning, ved Uppsala universitet i Sverige. Hun har også vært gjesteprofessor ved flere universiteter.

Bakgrunn og arbeid

Eva Lundgren vokste opp i et strengt religiøst miljø ved Flekkefjord. Faren var anleggsarbeider, mens moren kom fra borgerlige forhold. Hun utdannet seg som lærer og arbeidet fire år som lærer i grunnskolen. Deretter studerte hun ved Religionsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Bergen, og tok hovedfag i kristendomskunnskap i 1978. Hun fikk deretter et femårig forskningsstipend ved universitetet. I 1982 publiserte hun Den bortkomne datter. Kvinneteologi, kvinnefrigjøring, teologikritikk og disputerte i 1985 ved Universitetet i Bergen med På tvers. Trekk fra avvikets historie. Etter dette har hennes forskning primært handlet om vold, seksualitet og religion, med særlig vekt på vold mot kvinner.

I 1986 ble Lundgren ansatt som førsteamanuensis ved Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen. Hun var bestyrer ved senteret fra 1987 til 1988, og ble bedømt som professorkompetent i 1988. I 1989 ble Lundgren ansatt som dosent i teologi ved Uppsala universitet.[5]

I 1993 ble Eva Lundgren utnevnt til professor i sosiologi, særlig kvinneforskning, ved Uppsala universitet. Hennes professorat var et særlig professorat innstiftet av regjeringen som skulle studere «förhållandet mellan makt och kön i familj och samhälle, särskilt våld mot kvinnor», og hun holdt sin tiltredelsesforelesning om erotisert makt.

Lundgren har vært gjesteprofessor ved New York University, University of North London, University of Bradford og Åbo Akademi.[6]

Voldens normaliseringsprosess

Teoretisk har Lundgren fokusert på å utvikle begrepet voldens normaliseringsprosess, en forklaringsmodell for hvordan mishandlede kvinner gradvis brytes ned og finner seg i sin situasjon. Personlighetsnedbrytningen kan, mener Lundgren, skje svært raskt og ender ofte med at den mishandlede kvinnen klandrer seg selv for mannens mishandling. Lundgren har også forsøkt å vise at de mennene som systematisk bruker seksualisert vold mot sine partnere, gjør dette for å befeste sin maktposisjon, snarere enn for å tilfredsstille et seksuelt behov.

Lundgren har videre hevdet at vold mot kvinner i hjemmet er beheftet med et stort kriminologisk mørketall, siden volden skjer innenfor hjemmets fire vegger i helt private sammenhenger, med et offer som er uvillig til å ødelegge det hun har igjen av trygghet i hjemmet.

I Herrens vold[7] beskrives 30[trenger referanse] norske kvinners liv med voldelige menn innen karismatiske menigheter. Boken inneholder intervjuer med norske kvinner som lever sammen med aktivt kristne menn som mishandler kvinnene de er gift med. I en senere studie, som presenteres i boken Gud og hver mann[8] har Lundgren intervjuet ti av mennene.

Knutby-saken

I boken Knutby-koden[9] forsøker Lundgren å gi en religionskritisk analyse av Knutby-saken.

Deltagelse i svensk debatt

I Sverige vakte Lundgren oppsikt innen helsesektoren da hun under en medisinsk doktordisputas i 1987 holdt et såkalt ex auditorio-innlegg og skarpt kritiserte psykiateren Bo Bergmans avhandling Battered wives: why are they beaten and why do they stay?, et arbeid der han empirisk forsøker å finne et mønster hos de mishandlede kvinnenes personlige egenskaper. Bergman mente å ha funnet at et mindre antall grupper av egenskaper var typiske for de mishandlede kvinnene han hadde undersøkt. Lundgren hevdet i sitt innlegg at dersom man er interessert i vold mot kvinner, bør man primært undersøke de som utøver volden. Videre mente hun at det ikke er noen kvinne som ikke har noen av de egenskapene Bergman hadde funnet, og spurte om da alle verdens kvinner lever under konstant trussel om å bli utsatt for vold. Lundgren mente også det var uetisk å forske på «personlighet» hos mennesker som befinner seg i psykisk og fysisk sjokk, og som heller ikke kan forventes å være sitt «rette jeg» i en sterk sosial nødsituasjon.

Flere medisinske forskere mente det var upassende at Lundgren blandet seg inn. Konflikten ble forsterket av forskjellene mellom vitenskapstradisjon, der medisinsk vitenskap er empirisk og kvantitativ, mens Lundgren benytter en teoretisk og kvalitativ, hermeneutisk forskningsmetode. Bergman fikk sin doktorgrad, men en lang debatt fulgte etter Lundgrens kritikk. Helsepersonal har siden utviklet nye hensyn og dokumentasjonsmetoder for voldsutsatte kvinner og barn, med fokus på de særlige vanskeligheter kvinnene har med å bryte ut av destruktive relasjoner, samt på den særskilte problematikken som gjelder rettslig for vold i hjemmet.

Innflytelse på svensk likestillingspolitikk

Eva Lundgrens tilhengere mener at hennes forskning har påvirket mange innen det offentlige Sverige som arbeider yrkesmessig, politisk eller ideelt mot vold mot kvinner. Blant de mest kjente av Lundgrens tilhengere er tidligere likestillingsminister Margareta Winberg. Lundgren har også mange tilhengere i den svenske krisesenterbevegelsen, og i helsevesen, politi, rettsvesen og sosialomsorg.[trenger referanse]

Den såkalte «Kvinnefredsloven» («Kvinnofridslagen»), som sikrer kvinner ved gjentatte overgrep i hjemmet, blir ofte sagt å være basert på Lundgrens forskning.[10]

Kritikk og forsvar av Lundgrens forskning

Deler av krisesenterbevegelsen i Sverige fikk sterk kritikk i TV-programmet «Könskriget» som ble sendt i 2005, og som også fremstilte Eva Lundgren som en svært mektig person med bånd til regjeringen, og som premissleverandør for mye av den offentlige likestillingspolitikken i Sverige. Programmet tok også opp Lundgrens uttalelser om rituelle overgrep fra 1994. Dette dreide seg om opplysninger Lundgren hadde fått fra informanter i sin forskning og som hun bl.a. diskuterte i en bok. Den delen av programmet som handlet om Lundgren ble likevel dømt for partiskhet i den svenske granskningsnevnden for radio og fjernsyn, da nevnden mente Lundgrens uttalelser var tatt ut av sammenheng og hadde blitt kryssklippet. Dokumentaren førte til tross for dette til bred offentlig debatt i både Sverige og Norge, og det ble iverksatt en granskning av Eva Lundgrens forskning. Granskningen frikjente Lundgren for påstanden om uredelighet og fant at hun hadde empirisk belegg for sin forskning. Uppsala universitet har nå forpliktet seg til å gjenopprette de skadene denne saken påførte henne og hennes forskningsområde. Selve granskningsprosessen ble også utsatt for sterk kritikk fra både Lundgren selv og andre, i ettertid av bl.a. universitetets sjefsjurist Marianne Andersson.

Flere av ankepunktene mot forskningen hennes kan føres tilbake til en metodekonflikt mellom kvalitativ og kvantitativ forskning, hvor Lundgrens forskning hører hjemme innenfor den førstnevnte tradisjonen.[trenger referanse]

Bibliografi (utvalg)

  • 2008: Eva Lundgren (2008). Knutby-koden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 978-82-05-38472-9. 
  • 2001: Eva Lundgren (2001). Ekte kvinne? – identitet på kryss og tvers. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2269-7. 
  • 2001: Slagen dam. Mäns våld mot kvinnor i jämställda Sverige. Stockholm. (Medforfatter)
  • 1994: La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep. Oslo. (Medforfatter)
  • 1993: Eva Lundgren (1992). Det får da være grenser for kjønn – Voldelig empiri og feministisk teori. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21576-8. 
  • 1992: Eva Lundgren (1990). Gud og hver mann – seksualisert vold som kulturell arena for å skape kjønn. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12716-5. 
  • 1987: Prester i lyst og last. Om kjønn, makt og erotikk i Den norske kirkes sjelesorg. Oslo. (Medforfatter)
  • 1985: Eva Lundgren (1990). I Herrens vold – dokumentasjon om vold mot kvinner i kristne miljøer. Oslo: Cappelen. ISBN 8202130514. 
  • 1985: På tvers. Trekk fra avvikets historie. Doktoravhandling, Bergen.
  • 1984: Den Herren elsker, tukter han. Tre rapporter om overgrep mot kvinner. Bergen. (Redaktør)
  • 1982: Den bortkomne datter. Kvinneteologi, kvinnefrigjöring, teologikritikk. Oslo. (Redaktør)
  • 1981: Djevleutdriverne. Eksorsisme i Norge. Oslo. (Medforfatter)

Litteratur

Referanser

  1. ^ Brändes med glödande kniv, DN.se
  2. ^ a b Henriksen, Petter, red. (2007). "Eva Lundgren". Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
  3. ^ Eva Lundgren, Gendering Violence - Keynotes
  4. ^ Eirin Bjerke, Kvinner i mishandlingsforhold, 2006, s. 52
  5. ^ Frode Bjerkestrand: «Eva Lundgren blir dosent i Uppsala». Aftenposten, 27.10.1988, s. 18
  6. ^ Contextualizing Gendered Violence: Interconnections of Violence, Nation and Masculinity, intergender.net
  7. ^ Eva Lundgren (1990). I Herrens vold – dokumentasjon om vold mot kvinner i kristne miljøer. Oslo: Cappelen. ISBN =8202130514 . 
  8. ^ Eva Lundgren (1990). Gud og hver mann – seksualisert vold som kulturell arena for å skape kjønn. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12716-5. 
  9. ^ Eva Lundgren (2008). Knutby-koden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 978-82-05-38472-9. 
  10. ^ Ingvild Wedaa Tennfjord (20. september 2008). «Evangelisten». Dagbladet Magasinet. Besøkt 24. oktober 2011. 

Eksterne lenker