Eurovision Song Contest 2019

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 2019
Datoer
Semifinale 1: 14. mai 2019
Semifinale 2: 16. mai 2019
Finale: 18. mai 2019
Vertskap
Sted: Israels flagg Expo Tel Aviv, Tel Aviv, Israel
Programledere: Bar Refaeli
Erez Tal
Assi Azar
Lucy Ayoub
Regi: Amir Ukrainitz
Sivan Magazanik
Yuval Cohen
Produsent: Zivit Davidovitch[1]
Konkurransesjef: Jon Ola Sand
Slagord: Dare to Dream («Våg å drømme»)
Kringkaster: Israels offentlige kringkastingsselskap (Kan)
Deltakelse
Deltakere: 41 (26 i finalen)
Vinner: Nederlands flagg Nederland
«Arcade»
Duncan Laurence
Trakk seg: Bulgarias flagg Bulgaria
Ukrainas flagg Ukraina[2]
Eurovision Song Contest
◄ 2018        2020 ►

Eurovision Song Contest 2019 var den 64. utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen fant sted i Tel Aviv i Israel etter at Netta hadde vunnet året i forveien for Israel med sangen «Toy». Dette var tredje gang Israel arrangerte konkurransen, etter å ha organisert Eurovision Song Contest i 1979 og 1999. Arrangementet besto av tre sendinger: en semifinale tirsdag 14. mai, en semifinale torsdag 16. mai og finalen lørdag 18. mai 2019. Bar Refaeli, Erez Tal, Assi Azar og Lucy Ayoub ledet alle sendingene direkte fra messe- og konsertarenaen Expo Tel Aviv.[3] Vertskringkaster var Israels offentlige kringkastingsselskap (Kan).

Førtién land deltok i konkurransen, to færre enn året før. Bulgaria sto over av økonomiske årsaker, mens Ukraina måtte trekke seg i slutten av februar 2019 på grunn av problemer med å finne en artist til å representere landet.[2][4] Trettifem av deltakerlandene måtte gjennom én av de to semifinalene, der 20 av dem kvalifiserte seg til finalen. I tillegg deltok vertslandet Israel og de fem «store landene» i finalen, slik at finalefeltet besto av 26 land. Vinneren ble kåret av fagjuryer og seere. Hvert deltakerland ga to sett med 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittland: ett poengsett fra landets fagjury, og ett fra landets telefonavstemning. Vinneren var den som fikk flest poeng totalt.

Vinneren av konkurransen ble Nederland med Duncan Laurence og sangen «Arcade». Dette var Nederlands femte seier, og den første på 44 år. Andreplassen gikk til Italias Mahmood med «Soldi», mens Russlands Sergej Lazarev fikk en ny tredjeplass med «Scream». Norge deltok med gruppen KEiiNO og «Spirit in the Sky». Det norske bidraget vant telefonavstemningen, men endte sammenlagt på en sjetteplass etter å ha blitt nummer 18 blant juryene.

De tre sendingene ble sett av 182 millioner seere verden over, en nedgang på 4 millioner fra året før.[5]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Netta Barzilais seier med «Toy» i 2018 var Israels fjerde seier i konkurransen, etter tidligere å ha vunnet i 1978, 1979 og 1998. Israel arrangerte konkurransen i Jerusalem i 1979 og 1999, men sa fra seg arrangementet i 1980 på grunn av stram økonomi hos den daværende kringkasteren IBA.[6] I 2019 var dermed Israel vertskap for konkurransen for tredje gang, og Israels offentlige kringkastingsselskap (Kan) arrangerte konkurransen i samarbeid med EBU.

Like etter Israels seier lørdag 12. mai 2018 begynte spekulasjonene om hvilken israelsk by som skulle arrangere konkurransen i 2019. Jerusalem seilte tidlig opp som den mest aktuelle vertsbyen.[7] Like etter seieren kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu via Twitter at konkurransen i 2019 skulle avholdes i Jerusalem.[8][9] Før sin vinnerfremføring utbrøt også artisten Netta: «Neste år i Jerusalem!».[10] Aktuelle steder i Jerusalem var fotballstadionet Teddy Stadium og Pais Arena.[7] International Convention Center, som huset konkurransene i 1979 og 1999, ble vurdert som for liten med sine 3100 publikumsplasser.[7]

Protester mot Jerusalem som vertsby[rediger | rediger kilde]

EBU bekreftet imidlertid ikke Jerusalem som vertsby, men signaliserte tvert imot at konkurransen ikke burde finne sted i Jerusalem, for å unngå «boikott og politisering» av konkurransen.[11][12] Flere land, blant andre Irland og Island, tok også til orde for en boikott om konkurransen skulle holdes i Jerusalem.[13][14] Årsaken til protestene bunnet i Jerusalems historiske betydning og politiske status; både Palestina og Israel anser Jerusalem som sin hovedstad.[15][16][17][18]

Protestene mot Jerusalem som mulig vertsby ble etterfulgt av nye protester etter sommeren. I september 2018 startet artister og kunstnere over hele Europa en protestaksjon mot at konkurransen skulle arrangeres av Israel. I stedet ba de EBU flytte konkurransen til et annet land «med et bedre rulleblad når det gjelder menneskerettigheter».[19][20] Enkelte norske artister ønsket også at NRK skulle trekke seg, men delegasjonsleder Stig Karlsen opplyste at Norge kommer til å delta i Israel: «Eurovision skal samle mennesker rundt en ikke-politisk arena, og står for fellesskap og mangfold, noe NRK stiller seg bak», sa Karlsen til Dagbladet.[19]

Søknadsprosessen[rediger | rediger kilde]

19. juni 2018 ble Israel formelt bekreftet som vertsland for konkurransen i 2019.[21] Fem dager senere startet kringkasteren Kan søknadsprosessen og inviterte interesserte byer til å levere inn sine forslag som vertsby.[22] Flere byer meldte sin interesse, blant andre Jerusalem, Tel Aviv, Eilat, Beer Sheva og Haifa.[23]

Statsminister Benjamin Netanyahu bekreftet samtidig at Israel hadde forpliktet seg til å følge reglene og kravene som EBU stilte i forbindelse med konkurransen. Netanyahu siktet blant annet til beslutningen om å skille ut kringkasteren Kans nyhetsdivisjon i et eget selvstendig selskap. Et av kravene for å bli fullverdig EBU-medlem er at medlemskringkasterne har sin egen nyhetsavdeling.[24][25] Først i desember 2018 ble Kan et fullverdig EBU-medlem.[26]

Et annet EBU-krav var en økonomisk garanti på 12 millioner euro, som skulle betales innen 1. august 2018. Midlene skal blant annet dekke planleggingskostnader samt utgifter til sikkerhet under arrangementet. Vertskringkasteren ba den israelske regjeringen om en bevilgning for å kunne betale garantien til EBU, men regjeringen mente Kan måtte dekke garantien av egne midler. Til slutt gikk regjeringen med på å innvilge et lån til Kan, slik at kringkasteren kunne betale den påkrevde garantien.[27] Kan gikk imidlertid ikke med på låneforslaget, og deretter fulgte en intens tautrekning mellom kringkasteren og regjeringen for å komme frem til en endelig avtale. EBU forlenget garantifristen til 14. august, og kom partene frem til en løsning som sikret at Kan kunne betale garantien på 12 millioner euro.[28][29] Mot slutten av august var antall kandidater skåret ned til tre byer: Jerusalem, Tel Aviv og Eilat, og 30. august bekreftet konkurransesjef Jon Ola Sand at Eilat var ute av konkurransen.[30][31]

Paviljong 2 i Expo Tel Aviv, konkurransens hovedarena.

Tel Aviv velges som vertsby[rediger | rediger kilde]

Den endelige avgjørelsen om vertsby kom 13. september, da EBU og Kan offentliggjorde at konkurransen skulle arrangeres i Tel Aviv, Israels nest største by. Ifølge EBU hadde Tel Aviv presentert et «kreativt og overbevisende tilbud på alle de påkrevde områdene».[32] Semifinalene og finalen ble holdt i Paviljong 2 i Expo Tel Aviv, mens artistenes green room lå i Paviljong 1.[33] Paviljong 2 har plass til cirka 9600 publikummere, men en del av sitteplassene ble fjernet for å få plass til scene og teknisk utstyr.[34][35] Paviljong 1 har plass til mellom 2000 og 3000 publikummere.[36] Semifinalene ble arrangert tirsdag 14. og torsdag 16. mai, og finalen lørdag 18. mai 2019.

Format[rediger | rediger kilde]

Logo og slagord[rediger | rediger kilde]

Slagordet for konkurransen ble offentliggjort 28. oktober 2018. Konkurransens slagord var Dare to Dream («våg å drømme»), og handlet om inkludering, mangfold og enhet, sa konkurransesjef Jon Ola Sand.[37] Logoen og konkurransens grafiske uttrykk ble presentert 8. januar 2019. Logoen består av tre triangler som danner en gullstjerne når de legges oppå hverandre. Vertskringkasteren Kan uttalte at triangelet er en av de eldste figurene i verden og finnes i kunst, musikk og natur, og at den representerer sammenheng og kreativitet. Stjernen henspilte på stjernehimmelen, og at «fremtidens stjerner skal komme sammen i Tel Aviv».[38] Slagordet var utarbeidet av det israelske selskapet Awesome Tel Aviv, mens Studio Adam Feinberg laget logen.[38]

Andre begivenheter[rediger | rediger kilde]

Programlederne: Assi Azar (f.v.), Bar Refaeli, Lucy Ayoub og Erez Tal. Foto: Martin Fjellanger, Eurovision Norway, EuroVisionary

I tillegg til de to semifinalene og finalen var det flere andre tilstelninger i Tel Aviv under Eurovision-uken. Den faste Eurovision-landsbyen, Euro Village, var konkurransens offisielle festivalområde for besøkende, fans og delegasjoner. Landsbyen lå i Charles Clore-parken i Tel Aviv, og her ble det holdt en rekke konserter og konkurranser i dagene før finalen.[39]

Den offisielle åpningsseremonien, Orange Carpet Event, ble arrangert på Habima-plassen sentralt i Tel Aviv søndag 12. mai. Under åpningen gikk artistene og delegasjonene opp løperen før de ankom åpningsfesten. Der ble alle deltakerne ønsket velkommen av Tel Aviv-ordfører Ron Huldai, direktør i Kan, Eldad Koblenz og sjefsansvarlig Jon Ola Sand fra EBU.[40]

Programledere[rediger | rediger kilde]

25. januar offentliggjorde Kan at sendingene skulle ledes av fire programledere: supermodellen Bar Refaeli, programlederen og tv-produsenten Erez Tal, programlederen Assi Azar og YouTube-eren og tv-personligheten Lucy Ayoub.[3] Tal og Refaeli var hovedprogramledere, mens Azar og Ayoub var programledere i green room.[41]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Semifinale 1[rediger | rediger kilde]

Sytten land deltok i semifinale 1, som ble arrangert tirsdag 14. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). Opprinnelig skulle også Ukraina ha deltatt i denne semifinalen, men trakk seg fra konkurransen 27. februar 2019.[2] De ti beste landene kvalifiserte seg til finalen, og er markert med rosa bakgrunn i tabellen nedenfor. De forhåndskvalifiserte landene Frankrike, Israel og Spania fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen.[42] Under er deltakerne i semifinale 1. Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter og offentliggjort 2. april.[43][44]

Startnr. Land Artist Sang Språk Plass Poeng
01 Kypros’ flagg Kypros Tamta «Replay» Engelsk 9 149
02 Montenegros flagg Montenegro D mol «Heaven» Engelsk 16 46
03 Finlands flagg Finland Darude med Sebastian Rejman «Look Away» Engelsk 17 23
04 Polens flagg Polen Tulia «Fire of Love (Pali się)» Polsk, engelsk 11 120
05 Slovenias flagg Slovenia Zala Kralj & Gašper Šantl «Sebi» Slovensk 6 167
06 Tsjekkias flagg Tsjekkia Lake Malawi «Friend of a Friend» Engelsk 2 242
07 Ungarns flagg Ungarn Joci Pápai «Az én apám» Ungarsk 12 97
08 Belarus’ flagg Belarus ZENA «Like It» Engelsk 10 122
09 Serbias flagg Serbia Nevena Božović «Kruna» (Круна) Serbisk 7 156
10 Belgias flagg Belgia Eliot «Wake Up» Engelsk 13 70
11 Georgias flagg Georgia Oto Nemsadze «Keep on Going» Georgisk 14 62
12 Australias flagg Australia Kate Miller-Heidke «Zero Gravity» Engelsk 1 261
13 Islands flagg Island Hatari «Hatrið mun sigra» Islandsk 3 221
14 Estlands flagg Estland Victor Crone «Storm» Engelsk 4 198
15 Portugals flagg Portugal Conan Osíris «Telemóveis» Portugisisk 15 51
16 Hellas’ flagg Hellas Katerine Duska «Better Love» Engelsk 5 185
17 San Marinos flagg San Marino Serhat «Say Na Na Na» Engelsk 8 150

Semifinale 2[rediger | rediger kilde]

Atten land deltok i semifinale 2 som ble arrangert torsdag 16. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). De ti beste landene kvalifiserte seg til finalen, og er markert med rosa bakgrunn i tabellen nedenfor. Sveits fikk på forhånd tildelt plass i denne semifinalen etter ønske fra den sveitsiske allmennkringkasteren SRG SSR. De forhåndskvalifiserte landene Italia, Storbritannia og Tyskland fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen.[42] Under er deltakerne i semifinale 2. Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter og ble offentliggjort 2. april.[43][45]

Startnr. Land Artist Sang Språk Plass Poeng
01 Armenias flagg Armenia Srbuk «Walking Out» Engelsk 16 49
02 Irlands flagg Irland Sarah McTernan «22» Engelsk 18 16
03 Moldovas flagg Moldova Anna Odobescu «Stay» Engelsk 12 85
04 Sveits’ flagg Sveits Luca Hänni «She Got Me» Engelsk 4 232
05 Latvias flagg Latvia Carousel «That Night» Engelsk 15 50
06 Romanias flagg Romania Ester Peony «On a Sunday» Engelsk 13 71
07 Danmarks flagg Danmark Leonora «Love Is Forever» Engelsk, fransk, dansk, tysk 10 94
08 Sveriges flagg Sverige John Lundvik «Too Late for Love» Engelsk 3 238
09 Østerrikes flagg Østerrike Pænda «Limits» Engelsk 17 21
10 Kroatias flagg Kroatia Roko «The Dream» Engelsk, kroatisk 14 64
11 Maltas flagg Malta Michela «Chameleon» Engelsk 8 157
12 Litauens flagg Litauen Jurijus Veklenko «Run with the Lions» Engelsk 11 93
13 Russlands flagg Russland Sergej Lazarev «Scream» Engelsk 6 217
14 Albanias flagg Albania Jonida Maliqi «Ktheju tokës» Albansk 9 96
15 Norges flagg Norge KEiiNO «Spirit in the Sky» Engelsk, samisk 7 210
16 Nederlands flagg Nederland Duncan Laurence «Arcade» Engelsk 1 280
17 Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia Tamara Todevska «Proud» Engelsk 2 239
18 Aserbajdsjans flagg Aserbajdsjan Chingiz «Truth» Engelsk 5 224

Finalister[rediger | rediger kilde]

Finalen ble arrangert lørdag 18. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). Tjueseks land deltok: «de fem store» (Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland), vertslandet Israel og totalt 20 land fra de to semifinalene. Israel trakk startnummer 14 under delegasjonsledermøtet 11. mars, mens den endelige rekkefølgen ble avgjort av produsentene og EBU da alle finalistene var klare.[46] Under er deltakerne og resultatet i finalen:[47][48]

Startnr. Land Artist Sang Språk Plass Poeng
01 Maltas flagg Malta Michela «Chameleon» Engelsk 14 107
02 Albanias flagg Albania Jonida Maliqi «Ktheju tokës» Albansk 17 90
03 Tsjekkias flagg Tsjekkia Lake Malawi «Friend of a Friend» Engelsk 11 157
04 Tysklands flagg Tyskland S!sters «Sister» Engelsk 25 24
05 Russlands flagg Russland Sergej Lazarev «Scream» Engelsk 3 370
06 Danmarks flagg Danmark Leonora «Love Is Forever» Engelsk, fransk, dansk, tysk 12 120
07 San Marinos flagg San Marino Serhat «Say Na Na Na» Engelsk 19 77
08 Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia Tamara Todevska «Proud» Engelsk 7 305
09 Sveriges flagg Sverige John Lundvik «Too Late for Love» Engelsk 5 334
10 Slovenias flagg Slovenia Zala Kralj & Gašper Šantl «Sebi» Slovensk 15 105
11 Kypros’ flagg Kypros Tamta «Replay» Engelsk 13 109
12 Nederlands flagg Nederland Duncan Laurence «Arcade» Engelsk 1 498
13 Hellas’ flagg Hellas Katerine Duska «Better Love» Engelsk 21 74
14 Israels flagg Israel Kobi Marimi «Home» Engelsk 23 35
15 Norges flagg Norge KEiiNO «Spirit in the Sky» Engelsk, samisk 6 331
16 Storbritannias flagg Storbritannia Michael Rice «Bigger than Us» Engelsk 26 11
17 Islands flagg Island Hatari «Hatrið mun sigra» Islandsk 10 232
18 Estlands flagg Estland Victor Crone «Storm» Engelsk 20 76
19 Belarus’ flagg Belarus ZENA «Like It» Engelsk 24 31
20 Aserbajdsjans flagg Aserbajdsjan Chingiz «Truth» Engelsk 8 302
21 Frankrikes flagg Frankrike Bilal Hassani «Roi» Fransk, engelsk 16 105
22 Italias flagg Italia Mahmood «Soldi» Italiensk, arabisk 2 472
23 Serbias flagg Serbia Nevena Božović «Kruna» (Круна) Serbisk 18 89
24 Sveits’ flagg Sveits Luca Hänni «She Got Me» Engelsk 4 364
25 Australias flagg Australia Kate Miller-Heidke «Zero Gravity» Engelsk 9 284
26 Spanias flagg Spania Miki «La venda» Spansk 22 54

Sendingene[rediger | rediger kilde]

De tre sendingene startet klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid, klokken 22.00 israelsk sommertid. Semifinalene varte i cirka 2 timer og 10 minutter, mens finalen varte i 4 timer og 11 minutter.[49][50]

Tamta for Kypros var blant dem som kvalifiserte seg fra semifinale 1. Foto: Martin Fjellanger, Eurovision Norway, EuroVisionary

Første semifinale[rediger | rediger kilde]

Den første semifinalen tirsdag 14. mai ble åpnet av fjorårsvinner Netta Barzilai som fremførte vinnerlåten «Toy». Sytten land deltok i semifinalen, og de ti landene som fikk flest stemmer, kvalifiserte seg til finalen. Resultatet ble avgjort av stemmene til seerne og fagjuryene i de 17 landene – i tillegg til Frankrike, Israel og Spania som stemte og fremførte sine bidrag i denne semifinalen.[42] I pausen før avstemningen opptrådte også Dana International som vant for Israel i 1998 med «Diva».[51] Følgende ti land kvalifiserte seg til finalen: Australia, Estland, Hellas, Belarus, Island, Kypros, San Marino, Serbia, Slovenia og Tsjekkia.[52]

John Lundvik fra Sverige var blant dem som kvalifiserte seg til finalen fra semfinale 2. Foto: Martin Fjellanger, Eurovision Norway, EuroVisionary

Andre semifinale[rediger | rediger kilde]

Atten land deltok i semifinalen torsdag 16. mai, og ti av dem kvalifiserte seg til finalen basert på stemmene til seere og fagjuryer i deltakerlandene – i tillegg til Italia, Storbritannia og Tyskland som fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen.[42] I pausen før resultatet ble avslørt, opptrådte Shalva Band med sangen «Million Dreams».[53] Den såkalte mentalisten Lior Suchard stilte også med et innslag før offentliggjøringen av finalistene.[54] Følgende ti land kvalifiserte seg til finalen: Albania, Aserbajdsjan, Danmark, Malta, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Russland, Sveits og Sverige.

Finalen[rediger | rediger kilde]

Finalen lørdag 18. mai åpnet med en video der fjorårsvinner Netta fløy årets deltakere inn til Israel med konkurransesjef Jon Ola Sand som flygeleder på bakken.[55] Videoen ble etterfulgt av en flaggparade i arenaen der alle de 26 deltakerlandene ble introdusert. Underveis i paraden opptrådte Dana International med vinnersangen sin fra 1998, «Diva», og deretter «Tel Aviv Ya Habibi».[56] Deretter dukket Nadav Guedj opp med «Golden Boy», som han deltok med i Eurovision Song Contest 2015, mens Israels første Eurovision-deltaker, Ilanit, sang sitt bidrag fra 1973, «Ey sham».[57][58] Deretter kom programlederne på scenen og ønsket velkommen før gjennomkjøringen av de 26 bidragene startet.

Pauseinnslag med Madonna[rediger | rediger kilde]

I pausen mellom sangene og avstemningen var det flere innslag. Blant annet stilte flere tidligere Eurovision-deltakere opp i en medley der de fremførte hverandres sanger: 2014-vinner Conchita Wurst sang «Heroes» av Måns Zelmerlöw. Han sang igjen «Fuego» som Eleni Foureira deltok med for Kypros i 2018. Hun opptrådte videre med «Dancing Lasha Tumbai» som Verka Serduchka sang for Ukraina i 2007. Verka Serduchka sang til slutt fjorårets vinnersang, «Toy».[59] Nummeret ble avsluttet med at Gali Atari sang «Hallelujah», som hun vant med for Israel i 1979. Netta Barzilai fremførte deretter sin nyeste singel, «Nana Banana».[60]

Popartisten Madonna opptrådte med to sanger – «Like a Prayer» og sin nyeste singel «Future» fra albumet Madame X som ble utgitt 14. juni 2019. Den sistnevnte sangen fremførte hun med den amerikanske rapperen Quavo.[61][62] Fremføringen bar preg av sur sang, og Madonna ble i ettertid regelrett slaktet av pressen for sin opptreden.[63][64][65] Hun ga senere ut en egen versjon av fremføringen på YouTube, der det var lagt på ny vokal.[66]

Underveis i pausen før avstemningen fremførte også Idan Raichel låten «Bo’ee – Come to Me», og det ble vist en forhåndsinnspilt sketsj med skuespilleren Gal Gadot[67], samt et nummer med illusjonisten Lior Suchard.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

KEiiNO under generalprøven før semifinale 2. Foto: Martin Fjellanger, Eurovision Norway, EuroVisionary

Norge ble representert med låten «Spirit in the Sky» og gruppen KEiiNO som vant den norske finalen i Oslo Spektrum 2. mars. Norge deltok i semifinale 2 som det 15. landet ut på scenen, og kvalifiserte seg til finalen. Gruppen KEiiNO består av Tom Hugo, Alexandra Rotan og rapperen Fred-René Buljo. Med seg hadde de Frode Vassel, Kine Ludvigsen Fossheim og Marianne Pentha som støttevokalister.[68] Norge kvalifiserte seg til finalen etter å ha kommet på syvendeplass i semifinalen. I finalen hadde Norge igjen startnummer 15. I juryavstemningen kom Norge på 18. plass, men «Spirit in the Sky» vant telefonavstemningen med 291 poeng og endte på sjetteplass sammenlagt. Dette var Norges beste plassering siden 2013, og det var andre gang Norge vant en telefonavstemning i Eurovision Song Contest. Første gang var med Alexander Rybak og «Fairytale» i 2009.

Norges delegasjonsleder var Stig Karlsen, mens Olav Viksmo-Slettan kommenterte sendingene for NRK1 og Ole Christian Øen finalen på P1.[69][70] P3morgen hadde også en alternativ finalesending på NRK3 med Ronny Brede Aase, Silje Nordnes og Markus Neby som programledere.[71] 2009-vinner og fjorårsdeltaker Alexander Rybak leste opp poengene til den norske juryen i finalen.[72]

Avstemning[rediger | rediger kilde]

I både semifinalene og finalene ga alle deltakerlandene to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett ut fra seernes telefonstemmer og ett sett fra en nasjonal fagjury, bestående av fem personer med tilknytning til musikkbransjen eller med særlige kunnskaper innen musikk og kultur.[73] Stemmene fra semifinalene ble offentliggjort etter konkurransen.

Nederlandske Duncan Laurence og «Arcade» var oddsfavoritten helt frem til finalen. Han innfridde favorittstempelet og vant konkurransen. Her fra pressekonferansen etter seieren. Foto: Martin Fjellanger, Eurovision Norway, EuroVisionary

I finalen ble jurystemmene til de 41 deltakerlandene presentert på tradisjonell måte, land for land. Hvert deltakerland hadde en talsperson som via satellitt leste opp sin nasjonale jurys 12-poenger. Da jurystemmene var inne, ble seerpoengene fra alle 41 land slått sammen og lest opp av programlederne.[74] Fra 2016 til 2018 ble seerpoengene lest opp fra sisteplass til førsteplass ut fra telefonavstemningen. I 2019 ble dette endret, og seerpoengene startet med landet som hadde fått færrest poeng fra juryene og ble avsluttet med landet har fått flest jurypoeng.[75] Dette ble gjort for å bevare spenningen helt til siste slutt.[76] Konkurransesjef Jon Ola Sand fra EBU var oppsynsmann for avstemningen.

I juryavstemningen kjempet Sverige, Italia, Nederland, Russland – og overraskende Nord-Makedonia i teten. På finalekvelden så Sverige ut til å ha vunnet juryavstemningen med 239 poeng, kun 2 poeng foran Nord-Makedonia. Nederland kom på tredjeplass med 231 poeng og Italia på fjerde med 212 poeng.[77] Resultatet ble imidlertid korrigert fire dager etter finalen, siden de belarusiske jurypoengene ble avgitt feil.[78] I realiteten vant Nord-Makedonia juryavstemningen med 247 poeng, mens Sverige ble nummer to.[79]

På finalekvelden – før Belarus' stemmer ble korrigert – lå Norge på 15. plass etter juryavstemningen med 47 poeng (18. plass og 40 poeng med korrigerte poeng). Da seerstemmene ble offentliggjort, fikk Norge hele 291 seerpoeng og gikk rett til toppen av tabellen. Men etter hvert gikk Russland, Sveits, Italia og Nederland forbi. Til slutt sto det mellom Sverige og Nederland. Men da Sveriges seerpoeng ble lest opp til slutt, fikk Sverige bare 93 poeng og endte til slutt på femteplass, tre poeng foran Norge.[78] Nederlands «Arcade» med Duncan Laurence vant konkurransen med 498 poeng – etter å ha blitt nummer tre i juryavstemningen og nummer to i telefonavstemningen. Dette var Nederlands femte seier, og den første på 44 år – etter Teach-In og «Ding-a-dong» i 1975. Italia kom på andreplass med 472 poeng, Russland ble nummer tre med 370 poeng, Sveits nummer fire med 364 poeng, Sverige nummer fem med 334 poeng og Norge kom på sjetteplass med 331 poeng.[78]

Favoritter og odds[rediger | rediger kilde]

Etter at alle bidragene var offentliggjort 9. mars, gikk Nederlands «Arcade» med Duncan Laurence opp som favoritt til å vinne konkurransen, ifølge spillselskapene.[80] På plassene bak fulgte Russlands «Scream» med Sergej Lazarev, Sveits' «She Got Me» med Luca Hänni, Sveriges «Too Late for Love» med John Lundvik, Italias «Soldi» med Mahmood og Islands «Hatrið mun sigra» med Hatari.[81][82] Norges «Spirit in the Sky» med KEiiNO lå rundt en tiendeplass på oddslistene i ukene før konkurransen.[83]

I løpet av Eurovision-uken var det flere endringer i oddsen, men Nederland forble hele veien den store forhåndsfavoritten. På finaledagen lå nederlandske «Arcade» helt i topp med 47 prosents vinnersannsynlighet.[84] På plassene bak fulgte Australia og Kate Miller-Heidkes «Zero Gravity», Sveits, Sverige og Italia på en femteplass. Før sin semifinale lå Norge nede på en 15. plass, men klatret til en niendeplass på oddslistene på finaledagen.[85]

Den norske fagjuryen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en fagjury med fem medlemmer som utgjorde 50 prosent av landets stemmer. Den norske juryen besto av: gitarist og produsent Knut Bjørnar Asphol (juryleder), musikkprodusent Finn-Ulrik Berntsen, artist Jenny Jenssen, artist og Idol-deltaker Kamilla Wigestrand og sangeren Maiken Stølan Kroken.[86] I finalen ga juryen 12 poeng til Tsjekkias Lake Malawi og «Friend of a Friend», mens norske seere hadde Sverige på topp, etterfulgt av Island, Nederland og Italia.[87]

Seertall[rediger | rediger kilde]

Til sammen fulgte 182 millioner tv-seere de tre sendingene, en nedgang på 4 millioner seere fra året før, men på linje med 2017.[5][88] I vertslandet Israel fulgte 1,3 millioner seere finalen på Kan 11, en økning fra året før, da landet vant konkurransen. I vinnerlandet Nederland fulgte 4,5 millioner seere finalen på NPO 1, det høyeste seertallet på fem år. Kanalene som sendte finalen, hadde en gjennomsnittlig markedsandel på 36,7 prosent – over dobbelt som mye som på en ordinær lørdagskveld. I aldersgruppen 15–24 år var markedsandelen for finalen 45,3 prosent, fire ganger mer enn på en ordinær lørdagskveld.[5]

I Norge fulgte 1 247 000 seere finalen på NRK1, tilsvarende en markedsandel på 81 prosent. Dette var noe ned fra fjorårets 1 370 000 seere og en markedsandel på 84 prosent.[89]

Poengtavler[rediger | rediger kilde]

Semifinale 1[rediger | rediger kilde]

██ Juryenes ti favoritter

██ Seernes ti favoritter

██ Finalister

██ Sisteplass

Juryenes poeng i semifinale 1[90]
Avgitte poeng
Kypros’ flagg Montenegros flagg Finlands flagg Polens flagg Slovenias flagg Tsjekkias flagg Ungarns flagg Belarus’ flagg Serbias flagg Belgias flagg Georgias flagg Australias flagg Islands flagg Estlands flagg Portugals flagg Hellas’ flagg San Marinos flagg Spanias flagg Frankrikes flagg Israels flagg Totalt
Land Kypros 8 4 7 10 4 8 3 5 1 8 1 12 8 6 6 4 95
Montenegro 4 12 5 10 31
Finland 1 2 4 2 9
Polen 10 3 7 8 6 3 8 7 3 5 60
Slovenia 5 1 5 8 12 3 7 7 4 5 8 1 4 4 74
Tsjekkia 1 3 8 7 12 10 7 10 8 12 12 10 12 12 8 3 8 8 6 157
Ungarn 6 1 6 2 4 2 6 2 1 6 5 7 10 7 65
Belarus 8 8 12 4 4 3 3 10 6 7 1 7 4 1 78
Serbia 6 7 3 10 5 6 7 5 6 3 6 6 4 6 5 3 3 91
Belgia 10 2 3 6 3 2 4 10 2 5 3 50
Georgia 7 2 1 2 10 5 2 29
Australia 5 12 12 5 8 5 12 4 12 1 2 10 6 12 7 8 121
Island 8 4 4 5 4 1 1 10 10 2 2 7 12 70
Estland 6 1 6 12 1 7 8 7 5 1 1 10 65
Portugal 3 2 2 1 8
Hellas 12 12 7 10 5 4 5 2 6 10 7 8 4 12 10 5 12 131
San Marino 2 10 3 1 2 3 3 2 26
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.
Seernes poeng i semifinale 1[90]
Avgitte poeng
Kypros’ flagg Montenegros flagg Finlands flagg Polens flagg Slovenias flagg Tsjekkias flagg Ungarns flagg Belarus’ flagg Serbias flagg Belgias flagg Georgias flagg Australias flagg Islands flagg Estlands flagg Portugals flagg Hellas’ flagg San Marinos flagg Spanias flagg Frankrikes flagg Israels flagg Totalt
Land Kypros 4 1 3 1 10 3 1 12 10 1 8 54
Montenegro 7 8 15
Finland 2 12 14
Polen 6 1 7 6 5 5 5 8 2 5 8 2 60
Slovenia 8 7 8 5 7 8 10 3 5 5 7 7 5 3 3 2 93
Tsjekkia 2 3 5 5 5 4 3 1 6 1 10 12 8 4 1 4 5 6 85
Ungarn 2 3 6 2 12 1 3 3 32
Belarus 6 5 2 2 3 4 7 2 6 1 2 4 44
Serbia 5 12 1 4 12 4 2 4 3 3 6 2 6 1 65
Belgia 3 1 1 4 2 4 5 20
Georgia 10 1 10 1 4 7 33
Australia 4 7 8 10 4 10 5 10 7 10 10 5 10 8 6 7 7 12 140
Island 1 6 12 12 10 6 10 12 6 7 6 12 6 8 7 7 10 10 3 151
Estland 7 2 10 7 8 8 8 6 3 12 8 7 7 12 3 8 6 1 10 133
Portugal 3 2 8 2 4 12 12 43
Hellas 12 1 1 2 4 4 8 5 12 2 3 54
San Marino 8 10 4 6 3 12 12 7 5 2 12 6 4 10 6 4 8 5 124
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.
Semifinale 1 Juryene Seerne Totalt
Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng
Kypros’ flagg Kypros 4 95 10 54 9 149
Montenegros flagg Montenegro 13 31 16 15 16 46
Finlands flagg Finland 16 9 17 14 17 23
Polens flagg Polen 11 60 8 60 11 120
Slovenias flagg Slovenia 7 74 5 93 6 167
Tsjekkias flagg Tsjekkia 1 157 6 85 2 242
Ungarns flagg Ungarn 9 65 14 32 12 97
Belarus’ flagg Belarus 6 78 11 44 10 122
Serbias flagg Serbia 5 91 7 65 7 156
Belgias flagg Belgia 12 50 15 20 13 70
Georgias flagg Georgia 14 29 13 33 14 62
Australias flagg Australia 3 121 2 140 1 261
Islands flagg Island 8 70 1 151 3 221
Estlands flagg Estland 10 65 3 133 4 198
Portugals flagg Portugal 17 8 12 43 15 51
Hellas’ flagg Hellas 2 131 9 54 5 185
San Marinos flagg San Marino 15 26 4 124 8 150
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.

Semifinale 2[rediger | rediger kilde]

██ Juryenes ti favoritter

██ Seernes ti favoritter

██ Finalister

██ Sisteplass

Juryenes poeng i semifinale 2[91]
Avgitte poeng
Armenias flagg Irlands flagg Moldovas flagg Sveits’ flagg Latvias flagg Romanias flagg Danmarks flagg Sveriges flagg Østerrikes flagg Kroatias flagg Maltas flagg Litauens flagg Russlands flagg Albanias flagg Norges flagg Nederlands flagg Nord-Makedonias flagg Aserbajdsjans flagg Tysklands flagg Italias flagg Storbritannias flagg Totalt
Land Armenia 2 4 2 1 1 6 6 2 2 26
Irland 5 8 13
Moldova 5 5 12 6 2 5 5 3 2 6 3 4 58
Sveits 6 10 3 4 12 7 10 5 2 5 8 8 5 2 8 95
Latvia 3 7 6 7 1 3 5 5 37
Romania 2 12 1 12 1 8 4 2 5 47
Danmark 3 1 2 7 2 4 3 5 3 5 12 6 53
Sverige 12 12 10 12 4 12 12 4 10 10 7 12 12 4 7 10 150
Østerrike 1 1 2 8 6 1 1 1 21
Kroatia 1 5 5 2 5 8 26
Malta 10 4 7 4 4 5 4 2 6 3 8 6 4 10 7 6 6 10 1 107
Litauen 3 6 3 3 1 16
Russland 7 8 1 3 6 3 7 3 8 4 8 3 7 10 12 3 93
Albania 2 2 5 7 12 7 3 38
Norge 1 7 3 6 8 5 3 4 1 2 40
Nederland 4 8 12 8 8 7 10 10 8 12 12 1 4 10 6 4 10 4 2 140
Nord-Makedonia 8 6 10 8 5 10 10 8 12 2 2 10 12 7 4 10 12 7 12 155
Aserbajdsjan 5 6 10 7 1 1 6 7 7 8 4 10 6 1 8 3 6 7 103
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.
Seernes poeng i semifinale 2[91]
Avgitte poeng
Armenias flagg Irlands flagg Moldovas flagg Sveits’ flagg Latvias flagg Romanias flagg Danmarks flagg Sveriges flagg Østerrikes flagg Kroatias flagg Maltas flagg Litauens flagg Russlands flagg Albanias flagg Norges flagg Nederlands flagg Nord-Makedonias flagg Aserbajdsjans flagg Tysklands flagg Italias flagg Storbritannias flagg Totalt
Land Armenia 2 10 5 6 23
Irland 3 3
Moldova 3 12 2 5 5 27
Sveits 8 6 6 3 7 6 4 12 8 12 4 4 6 7 8 2 10 12 6 6 137
Latvia 1 12 13
Romania 1 12 10 1 24
Danmark 1 2 2 5 10 2 1 2 3 1 8 4 41
Sverige 4 5 8 4 1 10 1 4 7 5 2 4 10 10 1 3 5 4 88
Østerrike 0
Kroatia 2 5 1 1 8 1 3 3 10 1 3 38
Malta 7 4 3 2 2 5 2 1 3 1 4 6 2 8 50
Litauen 12 5 1 10 4 7 3 1 5 12 2 2 1 12 77
Russland 12 7 10 3 12 8 3 3 4 3 5 10 2 4 3 7 12 7 7 2 124
Albania 12 3 2 3 6 2 12 4 2 12 58
Norge 5 10 4 10 8 5 12 12 10 10 8 8 8 12 12 3 5 10 8 10 170
Nederland 10 8 7 6 7 6 8 5 6 7 10 6 7 10 5 8 8 8 3 5 140
Nord-Makedonia 6 7 4 1 6 5 12 6 2 6 8 1 6 7 6 1 84
Aserbajdsjan 3 8 4 6 10 7 8 7 5 4 7 12 7 6 7 5 4 4 7 121
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.
Semifinale 2 Juryene Seerne Totalt
Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng
Armenias flagg Armenia 14 26 15 23 16 49
Irlands flagg Irland 18 13 17 3 18 16
Moldovas flagg Moldova 8 58 13 27 12 85
Sveits’ flagg Sveits 6 95 3 137 4 232
Latvias flagg Latvia 13 37 16 13 15 50
Romanias flagg Romania 10 47 14 24 13 71
Danmarks flagg Danmark 9 53 11 41 10 94
Sveriges flagg Sverige 2 150 6 88 3 238
Østerrikes flagg Østerrike 16 21 18 0 17 21
Kroatias flagg Kroatia 15 26 12 38 14 64
Maltas flagg Malta 4 107 10 50 8 157
Litauens flagg Litauen 17 16 8 77 11 93
Russlands flagg Russland 7 93 4 124 6 217
Albanias flagg Albania 12 38 9 58 9 96
Norges flagg Norge 11 40 1 170 7 210
Nederlands flagg Nederland 3 140 2 140 1 280
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia 1 155 7 84 2 239
Aserbajdsjans flagg Aserbajdsjan 5 103 5 121 5 224
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.

Finalen[rediger | rediger kilde]

Under er en oversikt over avgitt poeng i finalen.

Juryenes poeng i finalen[92]
Avgitte poeng
Portugals flagg Aserbajdsjans flagg Maltas flagg Nord-Makedonias flagg San Marinos flagg Nederlands flagg Montenegros flagg Estlands flagg Polens flagg Norges flagg Spanias flagg Østerrikes flagg Storbritannias flagg Italias flagg Albanias flagg Ungarns flagg Moldovas flagg Irlands flagg Belarus’ flagg Armenias flagg Romanias flagg Kypros’ flagg Australias flagg Russlands flagg Tysklands flagg Belgias flagg Sveriges flagg Kroatias flagg Litauens flagg Serbias flagg Islands flagg Georgias flagg Hellas’ flagg Latvias flagg Tsjekkias flagg Danmarks flagg Frankrikes flagg Finlands flagg Sveits’ flagg Slovenias flagg Israels flagg Sum
Land Malta 10 5 8 6 4 8 1 12 4 3 6 3 2 5 1 3 1 1 4 87
Albania 7 2 8 7 8 1 2 2 3 3 43
Tsjekkia 10 4 1 8 12 6 3 1 4 12 8 3 8 5 5 1 7 7 4 6 12 3 3 4 12 1 150
Tyskland 2 3 5 8 6 24
Russland 12 10 6 10 5 10 6 2 4 1 5 3 1 5 6 10 4 3 2 1 10 4 3 3 126
Danmark 7 3 2 5 4 3 12 6 4 1 1 2 7 7 1 4 69
San Marino 1 5 6 12
Nord-Makedonia 5 8 3 1 3 7 8 10 12 12 10 12 10 12 5 10 10 7 7 4 7 10 12 8 1 8 7 10 7 7 12 2 247
Sverige 2 5 12 12 8 12 6 10 2 6 4 2 12 2 12 1 7 12 2 5 8 8 12 2 10 12 12 10 12 8 7 6 241
Slovenia 3 4 10 1 4 4 4 10 6 46
Kypros 3 6 1 5 1 5 1 5 7 8 8 2 7 6 12 77
Nederland 12 7 7 3 7 7 8 8 6 1 3 8 6 6 5 5 6 8 6 12 6 12 7 8 12 6 7 12 8 10 6 12 237
Hellas 6 4 8 4 3 12 10 3 50
Israel 0
Norge 4 1 1 7 6 5 4 5 7 40
Storbritannia 2 2 2 1 1 8
Island 2 6 3 8 2 10 6 4 5 46
Estland 5 1 6 5 1 2 8 28
Belarus 1 1 8 1 7 18
Aserbajdsjan 8 8 4 4 5 2 5 7 4 7 7 8 5 6 7 5 10 6 2 12 5 10 3 4 10 8 6 5 4 6 2 10 7 202
Frankrike 3 6 5 2 3 3 4 10 4 8 3 1 1 5 2 2 3 2 67
Italia 6 5 12 12 12 6 2 3 4 7 5 7 1 7 8 8 12 12 8 12 3 10 3 7 2 8 1 8 5 5 8 10 219
Serbia 12 4 7 2 3 1 4 2 35
Sveits 1 3 2 10 10 6 3 10 5 10 3 10 4 7 4 1 6 7 10 8 5 5 3 6 2 3 5 3 152
Australia 7 2 10 2 4 12 10 8 6 2 10 4 12 10 4 6 2 7 10 2 4 10 4 5 153
Spania 1 1
Tabellen er arrangert i samme rekkefølge som landene stemte i under finalen.
Seernes poeng i finalen[92]
Avgitte poeng
Portugals flagg Aserbajdsjans flagg Maltas flagg Nord-Makedonias flagg San Marinos flagg Nederlands flagg Montenegros flagg Estlands flagg Polens flagg Norges flagg Spanias flagg Østerrikes flagg Storbritannias flagg Italias flagg Albanias flagg Ungarns flagg Moldovas flagg Irlands flagg Belarus’ flagg Armenias flagg Romanias flagg Kypros’ flagg Australias flagg Russlands flagg Tysklands flagg Belgias flagg Sveriges flagg Kroatias flagg Litauens flagg Serbias flagg Islands flagg Georgias flagg Hellas’ flagg Latvias flagg Tsjekkias flagg Danmarks flagg Frankrikes flagg Finlands flagg Sveits’ flagg Slovenias flagg Israels flagg Sum
Land Malta 4 6 6 4 20
Albania 12 7 12 1 5 10 47
Tsjekkia 1 2 2 2 7
Tyskland 0
Russland 10 12 4 12 10 12 3 1 2 5 8 12 7 12 5 12 12 7 10 8 1 12 8 8 8 12 12 3 4 12 244
Danmark 1 5 6 5 6 4 4 7 4 4 1 3 1 51
San Marino 10 8 8 10 6 8 1 2 1 1 10 65
Nord-Makedonia 3 5 1 6 6 2 7 12 2 2 12 58
Sverige 6 8 3 12 6 5 2 2 8 1 2 3 8 6 10 7 4 93
Slovenia 2 4 7 4 2 3 5 6 3 10 10 2 1 59
Kypros 7 1 12 12 32
Nederland 8 7 10 7 6 1 8 10 8 8 7 4 5 7 8 6 8 10 10 12 6 6 5 7 12 6 4 7 3 5 5 6 5 4 7 5 5 6 5 2 261
Hellas 10 2 12 24
Israel 1 7 3 5 4 3 12 35
Norge 6 1 7 5 3 12 10 8 7 8 12 10 5 10 3 12 8 5 4 1 12 10 12 7 12 5 8 4 12 8 10 12 8 10 8 6 10 291
Storbritannia 3 3
Island 3 1 2 7 2 5 12 10 3 6 8 7 12 1 6 7 3 5 10 7 2 3 8 3 6 5 3 2 7 6 4 1 12 7 186
Estland 2 1 10 4 3 10 1 8 8 1 48
Belarus 5 8 13
Aserbajdsjan 2 1 4 4 3 1 2 3 1 1 3 1 3 2 10 6 6 1 12 3 5 7 4 7 5 3 100
Frankrike 2 4 2 1 4 1 3 3 10 1 3 4 38
Italia 7 6 12 3 8 10 5 7 7 12 10 8 4 5 4 3 7 8 8 5 1 6 8 4 12 10 7 6 1 10 3 2 3 10 3 12 8 8 253
Serbia 10 12 4 3 8 7 10 54
Sveits 5 8 8 4 5 6 4 5 6 10 12 7 3 4 5 4 7 4 8 10 7 7 2 10 5 1 6 2 6 7 7 1 5 6 2 2 4 7 212
Australia 4 3 2 2 6 4 5 3 10 6 1 10 2 1 2 2 4 5 4 5 1 10 3 6 8 2 6 6 2 6 131
Spania 12 2 3 2 4 6 2 4 1 7 5 5 53
Tabellen er arrangert i samme rekkefølge som landene stemte i under finalen.
Jury Seere Totalt
Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng
Maltas flagg Malta 10 87 22 20 14 107
Albanias flagg Albania 17 43 17 47 17 90
Tsjekkias flagg Tsjekkia 8 150 24 7 11 157
Tysklands flagg Tyskland 21 24 26 0 25 24
Russlands flagg Russland 9 126 4 244 3 370
Danmarks flagg Danmark 12 69 15 51 12 120
San Marinos flagg San Marino 23 12 10 65 19 77
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia 1 247 12 58 7 305
Sveriges flagg Sverige 2 241 9 93 5 334
Slovenias flagg Slovenia 15 46 11 59 15 105
Kypros’ flagg Kypros 11 77 20 32 13 109
Nederlands flagg Nederland 3 237 2 261 1 498
Hellas’ flagg Hellas 14 50 21 24 21 74
Israels flagg Israel (vert) 26 0 19 35 23 35
Norges flagg Norge 18 40 1 291 6 331
Storbritannias flagg Storbritannia 24 8 25 3 26 11
Islands flagg Island 16 46 6 186 10 232
Estlands flagg Estland 20 28 16 48 20 76
Belarus’ flagg Belarus 22 18 23 13 24 31
Aserbajdsjans flagg Aserbajdsjan 5 202 8 100 8 302
Frankrikes flagg Frankrike 13 67 18 38 16 105
Italias flagg Italia 4 219 3 253 2 472
Serbias flagg Serbia 19 35 13 54 18 89
Sveits’ flagg Sveits 7 152 5 212 4 364
Australias flagg Australia 6 153 7 131 9 284
Spanias flagg Spania 25 1 14 53 22 54
Rekkefølgen i tabellen er identisk med startrekkefølgen i finalen.

Deltakende land[rediger | rediger kilde]

41 deltok i konkurransen: De samme landene som året før, unntatt Bulgaria som trakk seg av økonomiske årsaker, og Ukraina som trakk seg etter problemer med å finne en representant for landet. Seks land var direktekvalifisert til finalen 18. mai: vertslandet Israel og de fem store økonomiske bidragsyterne Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 35 landene ble fordelt på hver av de to semifinalene.[4]

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Fem artister deltok på nytt i konkurransen:[93]

Artist Land Deltok i Merknader
Joci Pápai Ungarns flagg Ungarn 2017 Åttendeplass i finalen
Nevena Božović Serbias flagg Serbia 2007 (JESC) Tredjeplass i finalen
2013 Ellevteplass i semifinale 1 som del av Moje 3
Sergej Lazarev Russlands flagg Russland 2016 Tredjeplass i finalen
Serhat San Marinos flagg San Marino 2016 Tolvteplass i semifinale 1
Tamara Todevska Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia 2008 Tiendeplass i semifinale 2 sammen med Vrčak og Adrian

Semifinaletrekningen[rediger | rediger kilde]

Fordelingen av semifinalistene ble avgjort under en offisiell trekning i museet Beit Ha’Ir i Tel Aviv 28. januar 2019. Under trekningen overrakte også Lisboas viseordfører den offisielle Eurovision-nøkkelen til Tel Avivs ordfører.[94]

Semifinalistene var på forhånd delt inn i grupper ut fra stemmemønsteret de siste årene. Blant annet var de nordiske landene samlet i samme gruppe, og de eks-jugoslaviske landene samlet i en annen gruppe. Landene i hver stemmegruppe ble deretter fordelt på de to semifinalene. Dette blir gjort for å redusere effekten av nabostemming, og for å forhindre at et land klarer å kvalifisere seg til finalen takket være stemmer fra nabolandene.[95] Systemet ble innført i 2008.

Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3 Gruppe 4 Gruppe 5 Gruppe 6

1 Ukraina var opprinnelig påmeldt, men trakk seg fra konkurransen 27. februar 2019.

2 Sveits ble plassert i gruppe 5, men ble tatt ut da landet fikk forhåndsgodkjent deltakelse i semifinale 2.

Først ble det trukket i hvilken av semifinalene de seks finalistene skulle stemme i. Deretter ble de 36 semifinalistene fordelt på de to semifinalene, Sveits hadde på forhånd fått innvilget å delta i semifinale 2. Hver semifinalist ble også trukket til første eller andre halvdel av sin semifinale. Den endelige startrekkefølgen ble avgjort av konkurransens produsenter i april.[94]

Andre land[rediger | rediger kilde]

For å kunne delta i Eurovision Song Contest, må et land ha en allmennkringkaster med et aktivt medlemskap i Den europeiske kringkastingsunion.[96] Men et land kan også få delta gjennom en spesialinvitasjon, slik tilfellet er med Australia. I tillegg til landene som oppfyller kravene til deltakelse, var også flere andre land inne i bildet med tanke på en deltakelse i 2019.

Fullverdige medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Andorras flagg Andorra har ikke deltatt siden 2009, hovedsakelig på grunn av kringkasterens økonomiske situasjon.[97] Den andorranske kringkasteren Ràdio i Televisió d'Andorra (RTVA) har derimot signalisert at den ønsker å returnere til konkurransen. For å få dette til, trenger RTVA økonomisk støtte fra den andorranske regjeringen.[98] 19. mai 2018 meldte RTVA imidlertid at Andorra ikke kom til å delta i 2019.[99]
  • Bosnia-Hercegovinas flagg Bosnia-Hercegovina har stort sett vært fraværende siden 2012, med unntak av en deltakelse i 2016. Årsaken er den økonomiske situasjonen til den bosniske allmennkringkasteren BHRT som har vært truet av konkurs i flere år. I 2019 skyldte kringkasteren EBU over 3 millioner euro og var derfor utestengt fra å delta i EBUs konkurranser og distribusjonsnettverk for nyheter og idrett. BHRT kunne derfor ikke delta i konkurransen i 2019.[100]
  • Bulgarias flagg Bulgaria meldte seg først på konkurransen[101], men kringkasteren BNT meddelte i oktober 2018 at landet likevel ikke skulle delta i konkurransen i Israel. Årsaken var at landets deltakelse årene i forveien hadde kostet mer enn hva kringkasteren hadde budsjett for.[102] Dette var første gang siden 2015 at Bulgaria ikke deltok i konkurransen.
  • Luxembourgs flagg Luxembourg har ikke deltatt i Eurovision Song Contest siden 1993, og fraværet skyldes økonomi og at den luxembourgske kringkasteren har hatt liten tro på at et lite land som Luxembourg skal kunne nå opp i konkurransen.[103] Den luxembourgske kringkasteren RTL Télé Lëtzebuerg (RTL) kunngjorde i juli 2018 at Luxembourg ikke kom til å delta i 2019.[104]
  • Monacos flagg Monaco deltok sist i 2006, men har siden holdt seg borte ettersom kringkasteren TMC mener diaspora- og nabostemming gjør det umulig for Monaco å nå en finale.[105][106]
  • Slovakias flagg Slovakia deltok sist i 2012 på grunn av trang økonomi hos kringkasteren RTVS.[107][108] RTVS kringkastet finalen på radio i 2018, men kunngjorde 31. mai 2018 at landet ikke kom til å delta i 2019 på grunn av RTVS' økonomiske situasjon.[109]
  • Tyrkias flagg Tyrkia har ikke deltatt siden 2012 i protest mot det nåværende avstemningssystemet og ordningen med de fem store.[110] Så lenge avstemningssystemet forblir uendret, ønsker ikke den tyrkiske kringkasteren Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT) å returnere til konkurransen. TRTs generaldirektør Ibrahim Eren sa i et intervju i august 2018 at landet ikke kom til å delta i 2019. I tillegg til avstemningssystemet var Eren også kritisk til de transpositive og liberale verdiene til Eurovision.[111][112]

Land uten aktivt EBU-medlemskap[rediger | rediger kilde]

  • Kasakhstans flagg Kasakhstan: Kringkasteren Khabar fikk partnerstatus i EBU 1. januar 2016.[113] Khabar sendte konkurransen i 2017, og har flere ganger ytret ønske om å delta. Vinneren av Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2014, Zjanar Duğalova, sa også at hun var interessert i å representere hjemlandet i Eurovision Song Contest.[114] I juli 2018 bekreftet EBU at Kasakhstan får delta i Junior Eurovision Song Contest 2018, men avviste at dette åpnet for deltakelse i Eurovision Song Contest 2019.[115] Grunnen er at landet ligger utenfor Det europeiske kringkastingsområdet og ikke er medlem av Europarådet.[116][117] Khabar var i 2019 heller ikke fullverdig medlem av EBU. Høsten 2017 fikk også landets Kanal 31 partnerstatus i EBU, og kanalen signaliserte at den ønsket å delta konkurransen. EBU avviste også her en deltakelse, siden Kanal 31 ikke var fullverdig medlem av unionen.
  • Kosovos flagg Kosovo: Erklærte sin selvstendighet i 2008, men var per 2019 bare delvis internasjonalt anerkjent som suveren stat. Kosovos kringkaster, RTK, jobbet etter løsrivelsen for at Kosovo skal få delta i konkurransen, og RTK håpet å kunne debuterte i 2018.[118] Ifølge kanalens tv-sjef hadde Kosovo støtte fra flere nasjonale kringkastere på Balkan – men både Bosnia-Hercegovina og Serbia motsatte seg en slik deltakelse.[119] Kringkastingssjef Mentor Shala sa at de fortsatt kjempet for fullt medlemskap, og at de håpet på å kunne debutere i 2019.[120] EBU planla å diskutere et fullverdig EBU-medlemskap for RTK i desember 2018, men saken ble utsatt til juni 2019.[121][122] Kosovo kunne dermed ikke debutere i konkurransen i 2019.
  • Liechtensteins flagg Liechtenstein: Landets kringkaster, 1 FL TV, er ikke medlem av EBU, men høsten 2017 kunngjorde kanalen at Liechtenstein hadde som mål å debutere i Eurovision Song Contest 2019.[123] Planene ble imidlertid aldri noe av, da EBU 20. juli 2018 bekreftet at 1 FL TV ikke har søkt om EBU-medlemskap.[124] Seks dager senere bekreftet kringkasteren selv at Liechtenstein ikke kom til å debutere i 2019 på grunn av kringkastingssjef Peter Kölbels plutselige død.[125]

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Før konkurransen[rediger | rediger kilde]

Reaksjoner på Jerusalem som mulig vertsby[rediger | rediger kilde]

Et eventuelt valg av Jerusalem som vertsby ble møtt med kritikk og protester på grunn av byens historiske betydning og politiske status.[15][16][17][18] Både Palestina og Israel anser Jerusalem som sin hovedstad, og Israel mente byen var det naturlige stedet å holde finalen.[15] Spørsmålet om Jerusalems status ble ytterligere betent etter at USAs president Donald Trump i desember 2017 kunngjorde at han anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad.[126] Beslutningen vakte store protester i Midtøsten.[127]

Historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage, kalte Israels Eurovision-seier i 2018 for en «stor politisk seier for Israel» og anså det som sikkert at Israel ville velge Jerusalem som vertsby.[128] I Norge reagerte også Palestinakomiteen på at Israel skulle arrangere konkurransen: «Det er skremmende at Eurovision Song Contest-instituttet tydelig velger å ignorere realitetene i det som skjer på bakken i Israel og Palestina nå», sa nestleder Øystein Grønning.[129] Torstein Dahle, leder for organisasjonen Ship to Gaza Norge, mente et annet land burde ha arrangert konkurransen[130], mens partiet SV krevde at norske myndigheter skulle gi beskjed til EBU om at «det ikke er greit å arrangere finalen på okkupert jord i Jerusalem, og at Israel må arrangere den et annet sted».[131]

Krav om boikott[rediger | rediger kilde]

Også i andre land kom det reaksjoner etter den israelske seieren. Vänsterpartiet i svenske Malmö mente konkurransen ikke burde finne sted i Israel, og at EBU måtte boikotte Israel.[132] Dublins tidligere ordfører Mícheál Mac Donncha, som per 2019 hadde innreiseforbud til Israel på grunn av sin støtte til BDS-bevegelsen, tok til orde for at Irland skulle trekke seg fra konkurransen i 2019, siden den finner sted i Israel.[133] Også tilhengere i den britiske gruppen «We Support Jeremy Corbyn», krevde at Storbritannia skulle trekke seg fra konkurransen.[134]

Island ble det startet en underskriftskampanje i mai 2018 for å få kringkasteren RÚV til å trekke Island fra konkurransen, og flere toneangivende artister og kjendiser oppfordret folk til å signere.[135][136] Bakgrunnen for kampanjen var at israelske soldater like før hadde skutt mot demonstranter på Gazastripen, noe som førte til at 60 personer ble drept og flere tusen skadet.[137] Underskriftskampanjen samlet over 25 000 stemmer, tilsvarende 7 prosent av landets befolkning. En stor andel av signaturene kom imidlertid fra utlandet.[138] RÚVs programdirektør Skarphéðinn Guðmundsson, understreket også at Island «høyst sannsynlig» ville delta i Israel, til tross for protestene.[139][140] I september bekreftet RÚV at Island var blant deltakerne.[141]

Politiske protester under nasjonale finaler[rediger | rediger kilde]

Som en del av Boycott, Divestment and Sanctions-kampanjen mot Israel, fant det sted politiske protester og aksjoner mot flere nasjonale finaler i opptakten til konkurransen. Politiske motstandere holdt markeringer under de nasjonale finalene i Spania, Danmark og Norge med flyveblader og plakater der de krevde at landene måtte trekke seg fra konkurransen i Israel.[142][143][144]

Sterkest var protestene i Frankrike, der flere av artistene mottok drapstrusler for å delta i den franske finalen.[145] En Israel-demonstrant klarte også å ta seg opp på scenen under den andre semifinalen av Destination Eurovision 19. januar 2019. På scenen holdt han opp en plakat som oppfordret til boikott, siden konkurransen skulle finne sted i Israel.[146] Hendelsen førte til at EBU sendte et brev til alle deltakende kringkastingsselskaper der de oppfordret kringkasterne til å ta alle forholdsregler for å unngå lignende hendelser.[147]

Utfordringer med billettsalget[rediger | rediger kilde]

Etter flere forsinkelser ble billettene lagt ut for salg 28. februar 2019. Billettprisene var langt høyere enn tidligere; en finalebillett alene kostet rundt 3000 norske kroner, mens en billettpakke for fansen lå oppimot 10 000 kroner – noe som fikk flere fans til å reagere.[148][149][150][151] 3. mars ble billettsalget midlertidig stoppet etter at kringkasteren Kan oppdaget at en stor gruppe billetter var kjøpt opp og videresolgt til israelske idrettsledere og bekjente av vertene.[152][153] En ny gruppe med billetter ble lagt ut for salg i april, men et par uker før finalen var fremdeles flere tusen billetter til semifinalene og generalprøvene fortsatt ikke solgt. For å få fylt opp setene, besluttet Kan å gi bort gratisbilletter til israelere som bodde innen 40 kilometer fra Gazastripen – som et uttrykk for «støtte og takknemlighet» overfor innbyggerne i området som hadde opplevd flere rakettangrep i tiden før.[154][155]

Sikkerheten under konkurransen[rediger | rediger kilde]

På grunn av midtøstenkonflikten har det jevnlig vært trefninger mellom palestinere og israelere. Etter flere rolige år, avfyrte Hamas flere missiler mot nordre Tel Aviv i mars 2019.[156] Et av missilene traff et sivilt bolighus og såret syv personer. Israels forsvar svarte med å bombe flere mål på Gazastripen.[157][158] Omtrent samtidig kunngjorde USAs president Donald Trump at han anerkjente Golan som israelsk territorium.[159][160] Israel har okkupert Golan siden 1967, men verdenssamfunnet – inkludert FN – anerkjenner ikke Golan som israelsk territorium.[161] Trumps kunngjøring skapte protester flere steder, særlig i Syria som Golan tidligere tilhørte.[162][163] Oppblussingen av midtøstenkonflikten, kombinert med høye billettpriser, gjorde at flere fans og tilreisende ikke dro til Tel Aviv. Den norske Grand Prix-klubben meldte at kun en tredel av medlemmene som vanligvis reiser til Eurovision, kom til å dra til Israel.[164] Også Eurovision-delegasjoner, inkludert EBU, vurderte sikkerhetssituasjonen ekstra nøye. Konkurransesjef Jon Ola Sand sa til Aftenposten at EBU så alvorlig på oppblussingen av konflikten og fulgte situasjonen tett «gjennom våre egne sikkerhetseksperter, israelske myndigheter og den israelske kringkasteren».[165] Sand understreket at han var sikker på at konkurransen ville holdes i Tel Aviv, men la til: «Vi har alltid en plan B, men jeg vil ikke si at vi har en fullgod erstatter for Eurovision i Tel Aviv. Det er der vi ønsker å være, og det er det vi jobber ut ifra.»[165]

Noen dager senere, 1. april, innstilte israelsk politi arbeidet med å gjennomsøke arenaen, scenemateriell og teknisk utstyr for bomber og andre trusler. Årsaken var at politiet ikke hadde fått finansieringen de var lovet. Dette førte til at EBU sendte et krast brev til statsminister Benjamin Netanyahu, der de ba om at finansieringen øyeblikkelig måtte komme på plass.[166][167][168] Hendelsen var en av flere lignende hendelser der det hadde vært strid om finansiering, noe EBU kommenterte i brevet: «Det er allerede irriterende nok at det de siste månedene har vært konstante diskusjoner om hvem som skal betale for hva når det gjelder eksterne sikkerhetstiltak rundt Eurovision Song Contest».[167] Det krasse brevet førte til at statsminister Benjamin Netanyahu og hans regjering ryddet opp i situasjonen og sørget for finansieringen til politiet. Bombesøket ble dermed påbegynt dagen etter.[169][170]

Ukraina trakk seg[rediger | rediger kilde]

Ukraina var det 42. påmeldte landet til konkurransen, men trakk seg 27. februar 2019 etter problemer med å finne en representant for landet.[171] Ukraina arrangerte sin nasjonale finale Vidbir 23. februar 2019 der artisten Maruv vant med «Siren Song». Like etter seieren sådde imidlertid kringkasteren UA:PBC tvil om Maruv skulle få representere landet. Dette skyldtes at hun hadde hatt en rekke konserter og opptredener i Russland, et land Ukraina har vært i langvarig politisk konflikt med.[172][173] Kringkasteren krevde at artisten skrev under en kontrakt som blant annet forbød henne å opptre i Russland, overdra sangrettighetene til et annet plateselskap og dekke alle deltakerkostnadene selv. Maruv nektet å underskrive avtalen, og to dager etter finalen kunngjorde UA:PBC at Maruv ikke skulle få representere Ukraina i Eurovision Song Contest.[174][175][176][177] Artistene som kom på andre- og tredjeplass i Vidbir ønsket heller ikke å stille opp, og 27. februar trakk Ukraina seg fra konkurransen.[171] Dette var Ukrainas andre fravær siden debuten i 2003.

Under og etter konkurransen[rediger | rediger kilde]

Sabbat og religiøse krav[rediger | rediger kilde]

14. mai 2018 krevde Yaakov Litzman, leder for det ultraortodokse partiet Agudat Yisrael og Israels vise-helsemininster, at Israels offentlige kringkastingsselskap måtte sørge for å overholde sabbaten under konkurransen i 2019.[178] Den jødiske sabbaten er en hviledag som strekker seg fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag, noe som ville ha gjort det umulig å avholde prøver og den viktige jurygeneralprøven fredag kveld. Selve finalen startet klokken 22.00 israelsk tid, og ville dermed ikke ha blitt rammet av et eventuelt sabbat-krav. Lignende krav kom også i forkant av konkurransen i 1999, da produsentene gjorde flere grep i siste liten for å overholde sabbaten. Blant annet ble ikke prøvene under sabbaten filmet.[179] Siden da har arrangementet vokst til tre sendinger og over 40 deltakere, noe som gjorde en lignende løsning som i 1999 uaktuell.[180] Styreleder for Eurovision-komitteen i EBU, Frank-Dieter Freiling, var klar over problemstillingen og tok saken opp med den israelske kringkasteren.[179] Prøver og øvelser gikk til slutt som normalt under sabbaten; den eneste dagen uten prøver var Israels minnedag Jom Hazikaron, som i 2019 falt på 8. mai.[181] Israelske myndigheter skrev ut over 2000 tillatelser som gjorde det mulig for jøder å jobbe med Eurovision under sabbaten.[182] Rabbinere og den ultraortodokse partialliansen United Torah Judaism reagerte på dispensasjonene under sabbaten og avlyste et planlagt regjeringsforhandlingsmøte med Likud i protest.[183] I Jerusalem demonstrerte ultraortodokse jøder dagen før finalen, og israelske sikkerhetsstyrker pågrep flere demonstranter.[184][185]

Shalva Band, som opptrådte i pausen under semifinale 2, trakk seg fra den israelske nasjonale finalen av samme årsak.[186] Dersom de hadde blitt Israels representanter, ville den religiøse gruppen ha måttet opptre på generalprøven fredag kveld og dermed brutt sabbaten.[187]

Tekniske problemer under showene[rediger | rediger kilde]

Under den første semifinalen opplevde Kan et dataangrep fra ukjente hackere som påvirket direktestrømmingen over internett.[188] Hackerne klarte en kort periode å vise anti-israelske budskap i strømmen, blant annet: «Israel er ikke trygt, bare vent og se», og «Fare for rakettangrep, søk dekning».[189] Hendelsen ble gransket av EBU, og Kan kunngjorde at problemet ble ordnet raskt, og at få hadde sett hackernes meldinger på skjermen. Dataangrepet rammet kun strømmingen over internett, ikke tv-signalene til tv-kanalene som sendte showet.[190]

Flere tv-kanaler i Europa melde imidlertid fra om ulike tekniske utfordringer under kringkastingen av semifinale 1. Nederland og Nord-Makedonia mistet tidvis kontakten med sine kommentatorer, mens den polske kringkasteren TVP måtte erstatte sin kommentator i Tel Aviv med en person i Warszawa.[191] Tyskland og Storbritannia mistet signalet på tampen av sendingen, mens France Télévisions opplevde lydproblemer under Portugal og Belgias opptredener.[191][192]

Problemer under Norges juryprøve[rediger | rediger kilde]

Under Norges juryprøve i kvelden før finalen, ble KEiiNO rammet av tekniske problemer. Bildet gikk i svart to ganger, og da bildet kom tilbake, var en kameramann i bildet. NRK klaget hendelsen inn for EBU og ba om at KEiiNO måtte få opptre på nytt foran juryene. EBU avviste imidlertid klagen.[193][194]

Belarus' jury[rediger | rediger kilde]

Noen timer før finalen 18. mai bekreftet Den europeiske kringkastingsunion (EBU) at den belarusiske juryen hadde blitt diskvalifisert fra å stemme i finalen. Årsaken var at flere av jurymedlemmene hadde avslørt hvem de stemte på i semifinale 1, noe som er brudd på reglene.[195] I stedet ble de belarusiske jurypoengene i finalen avgitt basert på et aggregert resultat godkjent av EBU. I finalen ga Belarus sine 12 jurypoeng til Israel – det eneste landet som ga Israel jurypoeng. Flere fans mente de belarusiske poengene ble gitt «bakvendt», altså at sisteplassen i det aggregerte resultatet fikk 12 poeng, nest sisteplass fikk 10 poeng, og så videre.[196][197] Fire dager etter finalen bekreftet EBU at dette var tilfelle. Feilen skyldtes en «menneskelig svikt», og feilen ble korrigert.[78] Jon Ola Sand sa i forkant av juryavstemningen at de hadde et gyldig resultat, men resultatet ble altså endret senere. Det korrigerte resultatet fikk ingen innvirkning på topp fire, men Sverige gikk opp fra sjette- til femteplass, på bekostning av Norge. Det var også flere store endringer i resultatene fra 7. til 25. plass.[79]

Belarus' «jurypoeng» hadde heller ingen poeng til nabolandet Russland. Den belarusiske musikkprodusenten Viktor Drobysj mente dette skadet forholdet mellom Belarus og Russland, og uttalte at han kom til å saksøke EBU for de beregnede jurypoengene.[198][199] I det korrigerte resultatet ga Belarus imidlertid 1 poeng til Russland.

Stemmekrøll for jurymedlemmer[rediger | rediger kilde]

Etter at de detaljerte jurystemmene ble offentliggjort, kom det frem at to av dommerne kan ha rangert bidragene motsatt av det de skulle. I semifinale 1 hadde den tsjekkiske dommeren Jitka Zelenková rangert Portugal som sin favoritt og Slovenia på sisteplass – helt motsatt av resten av de tsjekkiske dommerne som alle hadde Slovenia på topp og Portugal sist. I finalen endret Zelenkovás rangering seg fullstendig, da hun plutselig hadde Slovenia på sjetteplass. Hverken Zelenková, den tsjekkiske kringkasteren Česká televize (ČT) eller EBU har bekreftet at hun rangerte sangene motsatt av det hun skulle. Dersom dette var tilfelle, ville Polen ha kvalifisert seg til finalen i stedet for Belarus.[200] Den svenske dommeren Lina Hedlund gjorde tilsynelatende samme feil. I semifinalen hadde hun Nederland og Sveits på sisteplass, men i finalen rangerte hun dem plutselig på topp. Hverken Hedlund, Sveriges Television (SVT) eller EBU kommenterte hendelsen.[201][202][203]

Det samme skjedde i 2016, da den danske dommeren Hilda Heick misforsto poengsystemet og rangerte sangene motsatt av hva hun skulle.[204] Bommerten gjorte at Ukraina fikk 12 poeng fra Danmark i stedet for Australia.[201]

Postkort fra Golanhøydene og Øst-Jerusalem[rediger | rediger kilde]

I sendingene ble hvert av bidragene introdusert med en såkalt postkort-video, en kort introduksjonsvideo, der den respektive artisten eller artistene danset med israelske dansere på ulike steder i Israel. Noen av postkortene var imidlertid spilt inn i Øst-Jerusalem og Golanhøydene som er okkupert av Israel.[205] FN anerkjente per 2019 ikke disse stedene som en del av Israel.[206][207] Bruken av de okkuperte områdene i postkortene møtte kritikk fra flere hold.[208][209][210] Professor i religionsvitenskap Dag Øistein Endsjø kritiserte bruken og stilte spørsmål ved om EBU, artistene selv og fjernsynsselskapene de representerte, var klar over bruken av de okkuperte områdene før sending av finale og semifinaler.[211]

Pro-palestinske protester og reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Under finalen var det flere tilfeller av protester knyttet til Israel-Palestina-konflikten. På slutten av Madonnas pausenummer, snudde to av danserne hennes seg mot publikum; den ene med et israelsk flagg på ryggen, den andre med et palestinsk flagg på ryggen. Danseren med det palestinske flagget på ryggen, var norske Mona Berntsen.[212] Opptrinnet fikk ingen konsekvenser for henne, men Berntsen ble stående i avhør på Ben Gurion-flyplassen i 90 minutter som følge av hendelsen.[213] Flagg-stuntet var ikke klarert med EBU eller Kan, og EBU ga Madonna beskjed om at konkurransen skulle være en ikke-politisk hendelse.[214]

Islands deltakere Hatari holdt også opp palestinske flagg da de mottok seerpoengene under avstemningen. Produsentene kuttet raskt bildet, og stuntet ble møtt med piping og buing fra publikum i salen og kritikk i israelsk presse.[215][216][217] Den islandske delegasjonslederen og kringkasteren RÚV sa de ikke visste om hendelsen på forhånd, men EBU varslet at hendelsen kunne få konsekvenser for Island. En avgjørelse om straff ble tatt under et EBU-møte i juni.[218] Island ble til slutt idømt en bot på 5000 euro.[219] Som en reaksjon på hendelsen tildelte også bakkepersonellet på Ben Gurion-flyplassen bandmedlemmene i Hatari «de dårligste setene» på flyet da de sjekket inn to dager etter finalen.[220]

Parallelt med finalen i Tel Aviv arrangerte palestinere en alternativ fire timer lang konsert, Globalvision, i Betlehem, Haifa, London og Dublin. Målet med protestkonserten var ifølge arrangørene å minne folk om konflikten mellom Israel og palestinerne.[221] De norske artistene Unni Wilhelmsen, Sofian Benzaim og Nosizwe deltok i konserten i Betlehem.[222]

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

De fleste landene som kringkastet konkurransen, hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Under er en oversikt over kommentatorer og poengopplesere ved Eurovision Song Contest 2019:

Land Kringkaster Kommentatorer Poengopplesere
Albanias flagg Albania RTSH Andri Xhahu (RTSH 1)[223] Andri Xhahu
Armenias flagg Armenia ARMTV Aram Mp3 og Avet Barseghjan (Armenia 1 og Armenias offentlige radio)[224] Aram Mp3[225]
Aserbajdsjans flagg Aserbajdsjan İctimai Televiziya Murad Arif (İTV)[226] Faiq Ağayev[227]
Australias flagg Australia SBS Myf Warhurst og Joel Creasey (SBS)[228] Electric Fields[229]
Belarus’ flagg Belarus BTRC Jawhen Perlin (Belarus 1 og Belarus 24) Marija Vasilevitsj[230]
Belgias flagg Belgia VRT og RTBF Nederlandsk: Peter van de Veire (semifinale 1 og finale på Één, semi 2 på Ketnet)[231][232]
Fransk: Maureen Louys og Jean-Louis Lahaye (La Une)[233]
David Jeanmotte[234]
Danmarks flagg Danmark DR Ole Tøpholm (DR1)[235] Rasmussen[236]
Estlands flagg Estland ERR Estisk: Marko Reikop (ETV)[237]
Russisk: Aleksandr Hobotov og Julia Kalenda (ETV+)[238]
Kelly Sildaru[239]
Finlands flagg Finland Yle Finsk: Mikko Silvennoinen og Krista Siegfrids (Yle TV2)[240]
Svensk: Johan Lindroos og Eva Frantz (Yle TV2 og Yle X3M)[240]
Christoffer Strandberg[241]
Frankrikes flagg Frankrike France Télévisions Semifinalene: André Manoukian og Sandy Herebert (France 4)[242]
Finalen: Stéphane Bern og André Manoukian (France 2)[243]
Julia Molkhou[244]
Georgias flagg Georgia GPB Helen Kalandadze, Gaga Abashidze (alle show) og Nodiko Tatishvili (1TV, finalen) Gaga Abashidze[245]
Hellas’ flagg Hellas ERT Jórgos Kapoutzídis og María Kozákou (ERT1, ERT World, ERA 1, Voice of Greece)[246] Gus G.[247]
Irlands flagg Irland RTÉ Marty Whelan (semifinalene på RTÉ2, finalen på RTÉ One)[248] Sinéad Kennedy
Islands flagg Island RÚV Islandsk: Gísli Marteinn Baldursson (RÚV)[249]Engelsk: Alex Elliott (semifinalene på RÚV 2, finalen på RÚV.is)[250][251] Jóhannes Haukur Jóhannesson[252]
Israels flagg Israel Kan Sharon Taicher og Eran Zarachowicz (Kan 11)[253] Izhar Cohen[254]
Italias flagg Italia Rai Semifinalene: Federico Russo og Ema Stokholma (Rai 4)
Finalen: Federico Russo og Flavio Insinna (Rai 1)[255]
Ema Stokholma
Kroatias flagg Kroatia HRT Duško Ćurlić (HRT 1 og HR 2)[256] Monika Lelas Halambeck
Kypros’ flagg Kypros RIK Evridiki og Tasos Trifonos (RIK 1)[257] Hovig[258]
Latvias flagg Latvia LTV Toms Grēviņš (alle sendinger) og Ketija Šēnberga (kun finalen) Laura Rizzotto[259]
Litauens flagg Litauen LRT Darius Užkuraitis (LRT televizija og LRT Radijas)[260] Andrius Mamontovas[261]
Maltas flagg Malta PBS Ingen kommentar (TVM) Ben Camille[262]
Moldovas flagg Moldova TRM Doina Stimpovschi og Daniela Crudu (Moldova 1 og Radio Moldova)[263] Doina Stimpovschi
Montenegros flagg Montenegro RTCG Dražen Bauković og Tijana Mišković (TVCG1, TVCG2 og RTCG SAT)[264] Ajda Šufta
Nederlands flagg Nederland AVROTROS/NPO Cornald Maas og Jan Smit (NPO 1)[265] Emma Wortelboer[266]
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia MRT Karolina Petrovska (MRT 1 og MRT 2)[267] Nikola Trajkovski
Norges flagg Norge NRK Olav Viksmo-Slettan (NRK1, alle sendinger)[268] og Ole Christian Øen (NRK P1, finalen)[70]
Ronny Brede Aase, Silje Nordnes og Markus Neby (NRK3, finalen)[71]
Alexander Rybak[72]
Polens flagg Polen TVP Artur Orzech (TVP1, TVP Polonia)[269] Mateusz Szymkowiak[270]
Portugals flagg Portugal RTP Nuno Galopim og José Carlos Malato (RTP1, RTP Internacional)[271] Inês Lopes Gonçalves[272]
Romanias flagg Romania TVR Liana Stanciu og Bogdan Stănescu (TVR1)[273] Ilinca[274]
Russlands flagg Russland VGTRK Dmitrij Guberniev og Olga Sjelest (Rossija 1) Ivan Bessonov[275]
San Marinos flagg San Marino SMRTV Lia Fiorio og Gigi Restivo (Rtv San Marino)[276] Monica Fabbri[277]
Serbias flagg Serbia RTS Semifinale 1 og finalen: Duška Vučinić (RTS 1, RTS HD og RTS Svet)[278]
Semifinale 2: Tamara Petković og Katarina Epštajn (RTS 1, RTS HD og RTS Svet)
Dragana Kosjerina
Slovenias flagg Slovenia RTVSLO Andrej Hofer (semifinalene på SLO2, finalen på SLO1)[279] Lea Sirk[280]
Spanias flagg Spania TVE Tony Aguilar og Julia Varela (semifinalene på La 2, finalen på La 1)[281] Nieves Álvarez
Storbritannias flagg Storbritannia BBC Semifinalene: Scott Mills og Rylan Clark-Neal (BBC Four)[282]
Finalen: Graham Norton (BBC One) og Ken Bruce (BBC Radio 2)[282]
Rylan Clark-Neal[283]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR SRF: Sven Epiney (semifinaler på SRF zwei, finalen på SRF 1)[284]
RTS: Jean-Marc Richard, Nicolas Tanner (alle sendinger) og Bastian Baker (finalen)[285]
(semifinalene på RTS Deux, finalen på RTS Un)
RSI: Clarissa Tami og Sebalter (semifinale 2 på RSI La 2, finalen på RSI La 1)[286]
Sinplus[287]
Sveriges flagg Sverige SVT Edward af Sillén og Charlotte Perrelli (SVT 1)[288] Eric Saade
Tsjekkias flagg Tsjekkia ČT Libor Bouček (semifinalene på ČT2, finalen på ČT1)[289] Radka Rosická
Tysklands flagg Tyskland ARD Peter Urban (semifinalene på One, finalen på Das Erste)[290] Barbara Schöneberger[291]
Ungarns flagg Ungarn Duna Media Krisztina Rátonyi og Freddie (Duna)[292] Bence Forró
Østerrikes flagg Østerrike ORF Andi Knoll (ORF eins)[293] Philipp Hansa[294]

Kommentatorer for ikke-deltakende land[rediger | rediger kilde]

Land Kringkaster Kommentatorer
Canadas flagg Canada Omni Television Ingen kommentar (OMNI.1, seks timers forsinkelse)[267][295]
Kasakhstans flagg Kasakhstan Khabar Agency (Khabar TV)[296]
Kosovos flagg Kosovo RTK Agron Krasniqi og Alma Bektashi (RTK 1)[297]
Slovakias flagg Slovakia RTVS (Rádio_FM, finalen)[298]
Ukrainas flagg Ukraina STB og UA:PBC Serhij Prytula (STB, alle sendinger); Timur Mirosjnytsjenko (UA:Persjyj, alle sendinger)[299]
USAs flagg USA WJFD-FM Ewan Spence, Samantha Ross og Bernardo Pereira (radio, finalen)[300]

Andre utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I tillegg til det offisielle vinnertrofeet, ble det delt ut flere priser og utmerkelser i forbindelse med konkurransen. Blant dem var den offisielle Marcel Bezençon Awards og den fan-baserte Barbara Dex Award. I tillegg holdt de internasjonale Grand Prix-klubbene, OGAE, en avstemning over sine favorittlåter i forkant av konkurransen.

Marcel Bezençon Awards[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Marcel Bezençon Awards

Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under Eurovision Song Contest 2002 og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og låtkskriverprisen. Prisene ble offentliggjort like før finalen.[301][302]

Kategori Land Sang Artist Låtskrivere
Artistprisen Australias flagg Australia «Zero Gravity» Kate Miller-Heidke Kate Miller-Heidke, Keir Nuttall og Julian Hamilton
Låtskriverprisen Italias flagg Italia «Soldi» Mahmood Alessandro Mahmoud, Charlie Charles og Dario «Dardust» Fain
Presseprisen Nederlands flagg Nederland «Arcade» Duncan Laurence Duncan de Moor, Joel Sjöö og Wouter Hardy

OGAE[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: OGAE

Organisation Générale des Amateurs de l'Eurovision (forkortet OGAE), stiftet i 1984, er et internasjonalt nettverk av over 40 Grand Prix-klubber.[303][304] Hvert år i forkant av konkurransen holder de ulike klubbene avstemning over det aktuelle årets bidrag. Hver klubb sender deretter inn sin topp ti-liste med poeng 1–8, 10 og 12 til OGAE. Under er den endelige topp fem-listen basert på stemmene fra 3500 medlemmer i 45 OGAE-klubber:

Land Artist Sang Poeng[305]
Italias flagg Italia Mahmood «Soldi» 411
Sveits’ flagg Sveits Luca Hänni «She Got Me» 406
Nederlands flagg Nederland Duncan Laurence «Arcade» 401
Norges flagg Norge KEiiNO «Spirit in the Sky» 224
Kypros’ flagg Kypros Tamta «Replay» 218

Barbara Dex Award[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Barbara Dex Award

Portugals Conan Osíris ble kåret til konkurransens verst kledde.

Barbara Dex Award er en uoffisiell og humoristisk fan-pris som deles ut av det belgiske nettstedet songfestival.be. Utmerkelsen tildeles den verst kledde artisten, ut fra stemmene til fans og besøkende på siden. Prisen er oppkalt etter den belgiske artisten Barbara Dex, som i et egensydd plagg kom på sisteplass i 1993.[306] Under er topp fem-listen som ble stemt frem av fansen i 2019:[307][308]

Plass Land Artist
1 Portugals flagg Portugal Conan Osíris
2 Kypros’ flagg Kypros Tamta
3 Belarus’ flagg Belarus ZENA
4 Belgias flagg Belgia Eliot
5 Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia Tamara Todevska

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Josianne Zwart og Evert Groot (11. oktober 2018). «KAN appoints two core team members for Eurovision 2019». eurovision.tv. EBU. Besøkt 2. juli 2018. 
  2. ^ a b c «Ukraine: UA:PBC withdraws from Eurovision 2019». esctoday.com. ESCToday. Besøkt 27. februar 2019. 
  3. ^ a b «Bar Refaeli, Erez Tal, Assi Azar & Lucy Ayoub to host Eurovision 2019!». eurovision.tv. Besøkt 25. januar 2019. 
  4. ^ a b «42 countries to compete in Eurovision 2019 - Eurovision Song Contest Tel Aviv 2019». eurovision.tv. Besøkt 7. november 2018. 
  5. ^ a b c Evert Groot (28. mai 2019). «182 million viewers tuned in to the 2019 Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 28. mai 2019. 
  6. ^ NPS-AP (14. august 1979). «Ikke Melodi Grand Prix i Jerusalem». Aftenposten. s. 13. 
  7. ^ a b c «Israel mulls venue for hosting Eurovision 2019 finals - Globes English». Globes (hebraisk). Besøkt 13. mai 2018. 
  8. ^ «Benjamin Netanyahu on Instagram: “לשנה הבאה בירושלים 🇮🇱🇮🇱🇮🇱”». Instagram (engelsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  9. ^ «Benjamin Netanyahu on Instagram: “נטע, את כפרה אמיתית. הבאת הרבה כבוד למדינת ישראל! לשנה הבאה בירושלים! 🇮🇱🇮🇱🇮🇱”». Instagram (engelsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  10. ^ Wernersen, Camilla (13. mai 2018). «Favoritten Israel vant Eurovision song contest 2018». NRK. Besøkt 13. mai 2018. 
  11. ^ «Eurovision 2019: Israel's hosting in Jerusalem "in doubt" as EBU reportedly fears boycotts and politicisation of song contest | wiwibloggs». wiwibloggs (engelsk). 25. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  12. ^ Times of Israel (24. mai 2018). «Jerusalem Eurovision 2019 under threat due to possible boycott – report». Times of Israel (engelsk). Besøkt 27. mai 2018. 
  13. ^ «22,000 Icelandic citizens sign petition against next year's Eurovision in Israel». Ynetnews (engelsk). 18. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  14. ^ Kelly, Fiona. «Dublin Lord Mayor calls for boycott of next year's Eurovision in Israel | Buzz.ie». Buzz.ie. Arkivert fra originalen 27. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  15. ^ a b c Wernersen, Camilla (13. mai 2018). «Håper på boikott av Eurovision Song Contest i Jerusalem». NRK. Besøkt 13. mai 2018. 
  16. ^ a b «Derfor strides de om Jerusalem». VG Nett (norsk). 10. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  17. ^ a b «Israels Eurovision-seier skaper reaksjoner: – Underholdningsbransjen er ikke hevet over politikken». Aftenposten. Besøkt 13. mai 2018. 
  18. ^ a b Holm, Gro (6. desember 2017). «Derfor er Jerusalem så hellig og viktig». NRK. Besøkt 13. mai 2018. 
  19. ^ a b «Raser mot Israel-boikott: – Skammelig. Vi hadde den beste sangen». Dagbladet.no (norsk). 10. september 2018. Besøkt 15. september 2018. 
  20. ^ Letters (7. september 2018). «Boycott Eurovision Song Contest hosted by Israel | Letters». the Guardian (engelsk). Besøkt 15. september 2018. 
  21. ^ «Eurovision 2019: Israeli team meets EBU in Geneva; host city and dates to be decided by September - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 19. juni 2018. 
  22. ^ Granger, Anthony. «KAN Launches Formal Bidding Process for Eurovision Song Contest 2019 Host City». Eurovoix. Besøkt 24. juni 2018. 
  23. ^ «Israeli media: Haifa out of the race for Eurovision 2019 - ESCXTRA.com». ESCXTRA.com (engelsk). 22. juli 2018. Besøkt 16. september 2018. 
  24. ^ «Appearing to back off Kan split, PM says government will follow Eurovision rules». Times of Israel (engelsk). 
  25. ^ «Eurovision organizers warn Israel could lose hosting rights». Times of Israel (engelsk). 
  26. ^ Granger, Anthony (7. desember 2018). «Israel: KAN Gains Full Membership of the EBU». Eurovoix (engelsk). Besøkt 13. februar 2019. 
  27. ^ Bein-Leibovitz, Anat. «Last gasp compromise allows Israel to stage Eurovision final - Globes». Globes. Besøkt 30. juli 2018. 
  28. ^ Granger, Anthony. «KAN Confirms It Will Pay Eurovision 2019 Guarantee». Eurovoix. Besøkt 14. august 2018. 
  29. ^ «Last-minute deal reached to ensure Eurovision will be held in Israel» (engelsk). Besøkt 16. september 2018. 
  30. ^ «Eilat Out of the Race to Host the Eurovision Song Contest 2019 - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 30. august 2018. Besøkt 16. september 2018. 
  31. ^ Granger, Anthony. «‘No Serious Talk’ About Boycott of Eurovision 2019 – Jon Ola Sand». Eurovoix. Besøkt 30. august 2018. 
  32. ^ Evert Groot (13. september 2018). «Tel Aviv to host Eurovision 2019! - Eurovision Song Contest Tel Aviv 2019». eurovision.tv. EBU. Besøkt 15. september 2018. 
  33. ^ «Eurovision Song Contest 2019: Tel Aviv». Eurovisionworld. Besøkt 22. april 2019. 
  34. ^ Tel Aviv Convention Center. «Tekniske data over arenaene (side 4)» (PDF). Besøkt 16. september 2018. 
  35. ^ «Media claims "only 4000" tickets will be available to Eurovision shows». wiwibloggs (engelsk). 15. september 2018. Besøkt 16. september 2018. 
  36. ^ «Green room will reportedly include up to 3000 seats for public». wiwibloggs (engelsk). 16. september 2018. Besøkt 26. september 2018. 
  37. ^ Evert Groot (28. oktober 2018). «Tel Aviv 2019: Dare to Dream». eurovision.tv. EBU. Besøkt 8. januar 2019. 
  38. ^ a b Evert Groot (8. januar 2018). «Reaching for the stars: Theme artwork for Eurovision 2019 revealed!». eurovision.tv. Besøkt 8. januar 2019. 
  39. ^ כאן-תאגיד השידור הישראלי (hebraisk) https://www.kan.org.il/Item/?itemId=41791. 
  40. ^ «Tel Aviv prepares for glamorous Orange Carpet — tune in at 18:00 CEST!». eurovision.tv. 12. mai 2019. Besøkt 12. mai 2019. 
  41. ^ «Eurovision'19: Assi Azar & Lucy Ayoub Selected as Green Room Hosts». Eurovoix (engelsk). 27. desember 2018. Besøkt 27. januar 2019. 
  42. ^ a b c d «Eurovision 2019: Which country takes part in which Semi-Final?». Eurovision.tv. Besøkt 28. januar 2019. 
  43. ^ a b «Exclusive: This is the Eurovision 2019 Semi-Final running order!». eurovision.tv. Besøkt 2. april 2019. 
  44. ^ «Eurovision Song Contest 2019 – First semi final». eurovision.tv. EBU. Arkivert fra originalen 13. februar 2019. Besøkt 7. februar 2019. 
  45. ^ «Eurovision Song Contest 2019 – Second Semi-Final». eurovision.tv. EBU. Arkivert fra originalen 8. februar 2019. Besøkt 7. februar 2019. 
  46. ^ «Israel to perform as 14th in the Grand Final». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 30. mars 2019. Besøkt 11. mars 2019. 
  47. ^ «Eurovision Song Contest 2019 – Grand final». eurovision.tv. EBU. Arkivert fra originalen 28. mars 2019. Besøkt 7. februar 2019. 
  48. ^ «Eurovision 2019: This is the running order of the Grand Final!». eurovision.tv. 16. mai 2019. Besøkt 16. mai 2019. 
  49. ^ Farren, Neil (29. april 2019). «Eurovision 2019 Rehearsal Schedule Released». Eurovoix (engelsk). Besøkt 11. mai 2019. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest 2019 - Grand Final - Live Stream». Besøkt 19. mai 2019. 
  51. ^ «Eurovision Song Contest 2019 - First Semi-Final - Live Stream». Besøkt 14. mai 2019. 
  52. ^ Benny Royston (14. mai 2019). «First Semi-Final: 10 acts qualify for Eurovision 2019 Grand Final». eurovision.tv. EBU. Besøkt 14. mai 2019. 
  53. ^ «Shalva Band to get its Eurovision moment after all - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 11. mai 2019. 
  54. ^ «This is what to expect in the second Semi-Final of Eurovision 2019». eurovision.tv. 15. mai 2019. Besøkt 16. mai 2019. 
  55. ^ Granger, Anthony (17. mai 2019). «Live From Tel Aviv: Grand Final – Jury Show». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  56. ^ «Viva la Diva! Dana International will open Eurovision 2019 Grand Final with two song medley including "Diva"». wiwibloggs (engelsk). 23. april 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  57. ^ «This is what to expect in the Grand Final of Eurovision 2019». eurovision.tv. 17. mai 2019. Besøkt 18. mai 2019. 
  58. ^ Jiandani, Sergio (8. mai 2019). «Eurovision 2019: KAN unveils Grand Final Opening details». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). Besøkt 11. mai 2019. 
  59. ^ «Interval acts for Eurovision 2019 revealed». Eurovisionworld. 15. april 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  60. ^ «Nadav Guedj to open Eurovision 2019 Grand Final». ESCXTRA.com (engelsk). 8. mai 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  61. ^ Pedersen, Ruben (8. april 2019). «Madonna skal opptre under Eurovision i Israel». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 11. mai 2019. 
  62. ^ «Madonna to perform new single 'Future' with Quavo at Eurovision 2019». eurovision.tv. 16. mai 2019. Besøkt 18. mai 2019. 
  63. ^ Lea, Mathilde (18. mai 2019). «Madonnas opptreden slaktes». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 10. april 2020. 
  64. ^ Rano Tahseen og Thomas Talseth (19. mai 2019). «VGs anmelder om Madonnas opptreden: – Det var helt fryktelig». www.vg.no. Besøkt 10. april 2020. 
  65. ^ Saunders, Emmeline (19. mai 2019). «Madonna hits back over Eurovision criticism after performance falls flat». mirror. Besøkt 10. april 2020. 
  66. ^ Rendon, Christine (21. mai 2019). «Madonna posts 'auto tuned' version of her Eurovision performance». Mail Online. Besøkt 10. april 2020. 
  67. ^ «Eurovision'19: Gal Gadot To Make Pre-Recorded Appearance at the Contest». Eurovoix (engelsk). 23. april 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  68. ^ Brennås, Maiken Amanda (6. mai 2019). «Har med seg landets beste korister». NRK. Besøkt 8. mai 2019. 
  69. ^ Sand, Camilla (26. april 2019). «Eurovision Song Contest 2019». NRK. Besøkt 8. mai 2019. 
  70. ^ a b «Eurovision Song Contest - radio - 18-05-2019». NRK Radio (norsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  71. ^ a b «NRK TV – P3morgens store Eurovisions-fest» (norsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  72. ^ a b Hyttebakk, Jon Marius (13. mai 2019). «Alexander Rybak leser opp Norges stemmer». NRK. Besøkt 13. mai 2019. 
  73. ^ «Subtle but significant: EBU changes weight of individual jury rankings - Eurovision Song Contest Lisbon 2018». eurovision.tv. 27. april 2018. Besøkt 1. mai 2018. 
  74. ^ «Voting – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. EBU. Besøkt 2. april 2019. 
  75. ^ Agadellis, Stratos (30. mars 2019). «Eurovision 2019: Final voting presentation to change slightly - ESCToday.com». ESCToday (engelsk). ESCToday.com. Besøkt 2. april 2019. 
  76. ^ «Eurovision 2019 changes: New voting rules for the Grand Final». wiwibloggs (engelsk). 30. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  77. ^ «A look at the Eurovision 2019 Grand Final and Semi-Final results». EBU. 19. mai 2019. Arkivert fra originalen 21. mai 2019. Besøkt 19. mai 2019. 
  78. ^ a b c d «EBU issues statement on Eurovision 2019 Grand Final jury result». EBU. 22. mai 2019. Arkivert fra originalen 25. mai 2022. Besøkt 22. mai 2019. 
  79. ^ a b «Eurovision 2019: Grand final results amended...and North Macedonia revealed as jury winner». wiwibloggs (engelsk). 22. mai 2019. Besøkt 22. mai 2019. 
  80. ^ «The Netherlands top Eurovision betting odds following Russian song release». wiwibloggs (engelsk). 9. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  81. ^ «Eurovision 2019 odds: Iceland's Hatari move into Top 5 favourites...as Switzerland closes in on Russia». wiwibloggs (engelsk). 27. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  82. ^ Sætre, Eivind M. «Tel Aviv: Dette er oddsfavorittene! - escNorge». escnorge.net. Besøkt 2. april 2019. [død lenke]
  83. ^ «Odds Eurovision Song Contest 2019». Eurovisionworld. Besøkt 2. april 2019. 
  84. ^ Granger, Anthony (17. mai 2019). «Betting Odds: Netherlands Up to 47% Chance of Winning Ahead of Jury Show». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  85. ^ «Odds Eurovision Song Contest 2019». Eurovisionworld. Besøkt 18. mai 2019. 
  86. ^ «Exclusive: These are the judges who will vote in Eurovision 2019!». eurovision.tv. 30. april 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  87. ^ «Poeng til og fra Norge i finalen 2019». EBU. 19. mai 2019. Besøkt 19. mai 2019. 
  88. ^ Evert Groot (23. mai 2018). «186 million viewers for the 2018 Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 28. mai 2019. 
  89. ^ Jerijervi, Dag Robert. «Nesten 1,4 millioner så Keiino ta Europa med storm: - Enormt». kampanje.com. Besøkt 28. mai 2019. 
  90. ^ a b «Eurovision Song Contest 2019 First Semi-Final results». eurovision.tv (engelsk). 19. mai 2019. Besøkt 19. mai 2019. .
  91. ^ a b «Eurovision Song Contest 2019 Second Semi-Final results». eurovision.tv (engelsk). 19. mai 2019. Besøkt 19. mai 2019. .
  92. ^ a b «Eurovision Song Contest 2019 Grand Final results». eurovision.tv (engelsk). 19. mai 2019. Besøkt 19. mai 2019. .
  93. ^ Benny Royston (12. april 2019). «Eurovision Class of 2019: Returning artists». eurovision.tv. EBU. Besøkt 13. april 2019. 
  94. ^ a b Granger, Anthony (6. november 2018). «Eurovision 2019 Semi-Final Allocation Draw on January 28». Eurovoix (engelsk). Besøkt 8. januar 2019. 
  95. ^ Evert Groot (26. januar 2019). «Semi-Final Allocation Draw pots revealed!». eurovision.tv. Besøkt 13. februar 2019. 
  96. ^ «Which countries? GFAQs». eurovision.tv. EBU. Arkivert fra originalen 22. mai 2014. Besøkt 22. mai 2014. 
  97. ^ «Andorra: No Return To Eurovision in 2018». eurovoix.com. Eurovoix.com. 14. mai 2017. Besøkt 14. mai 2017. 
  98. ^ Granger, Anthony (17. desember 2017). «Andorra: Return to Eurovision Dependent on Government Support». Eurovoix (engelsk). Besøkt 31. januar 2018. 
  99. ^ «Andorra: No Participation in Eurovision Events for the Foreseeable Future». Besøkt 19. mai 2018. 
  100. ^ «Bosnia & Herzegovina: BHRT Barred From Competing in Eurovision Contests - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 25. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  101. ^ «BNT Eurovision 🇧🇬 on Twitter». Twitter (engelsk). 14. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  102. ^ ESCplus. «Official: Bulgaria withdraws from the Eurovision Song Contest – ESCplus». www.esc-plus.com (engelsk). Besøkt 15. oktober 2018. 
  103. ^ «Luxembourg: Will Not Participate in Eurovision 2018». eurovoix.com. Eurovoix.com. 22. mai 2017. Besøkt 22. mai 2017. 
  104. ^ «Luxembourg: RTL Télé Lëtzebuerg Rules out Eurovision Return in 2019 - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 21. juli 2018. Besøkt 8. august 2018. 
  105. ^ Kasapoglou, Yiorgos (12. desember 2006). «Monaco withdraws». ESCToday. Besøkt 12. desember 2006. 
  106. ^ Viniker, Barry (14. desember 2006). «Monaco - it's not the money!». ESCToday. Besøkt 14. desember 2006. 
  107. ^ Sanjay (Sergio) Jiandani (24. oktober 2016). «Slovakia: RTVS will not participate in Eurovision 2017». esctoday.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  108. ^ Robyn Gallagher. «Broadcaster RTVS confirms Slovakia will not return to Eurovision 2017». Wiwibloggs.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  109. ^ «Slovakia: No Return to Eurovision in 2019 - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 31. mai 2018. Besøkt 1. juni 2018. 
  110. ^ «Turkey will not participate in 2018 Eurovision: Deputy PM Bozdağ». Hürriyet Daily News (engelsk). 7. august 2017. Besøkt 13. november 2017. 
  111. ^ «Turkey to return Eurovision 'if no more bearded divas'». Hürriyet Daily News (engelsk). 4. august 2018. Besøkt 8. august 2018. 
  112. ^ Sanjay (Sergio) Jiandani (4. august 2018). «Eurovision Turkey: TRT's Eurovision return remains grim unless there are changes - ESCToday.com». ESCToday (engelsk). Besøkt 10. april 2020. 
  113. ^ ten Veen, Renske (30. januar 2016). «Should Dimash Kudaibergen sing for Kazakhstan at Eurovision 2017?». Wiwibloggs. Besøkt 15. mai 2016. 
  114. ^ «Kazakhstan: Turkvision Winner Zhanar Dugalova Would Compete at Eurovision - Eurovoix World», Eurovoix World, 28 April 2017, https://eurovoix-world.com/kazakhstan-turkvision-winner-zhanar-dugalova-compete-eurovision/. Besøkt 16 May 2017 
  115. ^ «Will Kazakhstan take part in Eurovision 2019? Why is Wales taking part in JESC? EBU explains…». ESCBubble (engelsk). Besøkt 8. august 2018. 
  116. ^ Jiandani, Sanjay (23. desember 2017). «The EBU's statement regarding Channel 31 and Kazakhstan's participation in Eurovision». ESCToday (engelsk). Besøkt 31. januar 2018. 
  117. ^ «EBU clarifies potential participation of Kazakhstan at Eurovision 2018». wiwibloggs (engelsk). 23. desember 2017. Besøkt 29. desember 2017. 
  118. ^ RTKLive (10. februar 2017). «So, will Kosovo be a part of Eurovision?». RTKLive (engelsk). Besøkt 5. mai 2018. 
  119. ^ Granger, Anthony (30. mai 2017). «Kosovo: RTK Hopeful Of Eurovision Debut in 2018». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  120. ^ Granger, Anthony (22. juni 2018). «Kosovo: RTK To Push for Full EBU Membership Next Week». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  121. ^ Granger, Anthony (1. juli 2018). «Kosovo: EBU to Vote on Full Membership of RTK in December». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  122. ^ «Kosovo membership bid is off the agenda at December EBU meeting». wiwibloggs (engelsk). 7. desember 2018. Besøkt 21. desember 2018. 
  123. ^ «Liechtenstein: 1 FL TV will not debut in Eurovision 2018». eurovoix.com. ESCToday.com. 1. september 2017. Besøkt 1. september 2017. 
  124. ^ «‘Liechtenstein have not applied’ confirms EBU». EscXtra. 20. juli 2018. 
  125. ^ Jiandani, Sanjay (26. juli 2018). «Liechtenstein: 1 FL TV will not debut in Eurovision 2019». esctoday.com. Besøkt 27. juli 2018. 
  126. ^ «Trump: – Jeg anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad». VG Nett (norsk). 6. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  127. ^ «Sammenstøt ved USAs ambassade i Libanon». Aftenposten. 10. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  128. ^ «Statsminister Benjamin Netanyahu : – Israels Eurovision-seier er nok en gave til Jerusalem». Aftenbladet. 13. mai 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  129. ^ «Israels Eurovision-seier skaper reaksjoner: – Underholdningsbransjen er ikke hevet over politikken». Aftenposten. 13. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  130. ^ Wernersen, Camilla. «Håper på boikott av Eurovision Song Contest i Jerusalem». NRK. Besøkt 14. mai 2018. 
  131. ^ Cosson-Eide, Hans. «SV advarer mot «politisk propagandashow» hvis Eurovision-finalen holdes i Jerusalem». NRK. Besøkt 14. mai 2018. 
  132. ^ «Bojkotta Israel - Vänsterpartiet Malmö». Vänsterpartiet Malmö (engelsk). 13. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  133. ^ «Ireland: Dublin Lord Mayor Calls for Boycott of Eurovision 2019». eurovoix.com. 14. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  134. ^ «Dave Rich on Twitter». Twitter (engelsk). 
  135. ^ «Sign the Petition». Change.org (engelsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  136. ^ «Over twenty thousand Icelanders now want to boycott Eurovision Song Contest in Israel». mbl.is. 17. mai 2018. Besøkt 20. mai 2018. 
  137. ^ «Oppfordrer TV-kanal til boikott av Eurovision» (norsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  138. ^ Ólafsson, Gunnlaugur Snær (20. mai 2018). «30% Eurovision-áskorana að utan». mbl.is. Besøkt 27. mai 2018. 
  139. ^ «Iceland to take part in Eurovision in Israel next year». mbl.is. 14. mai 2018. Besøkt 20. mai 2018. 
  140. ^ grapevine.is (17. mai 2018). «Iceland's Public Broadcasting Considering Withdrawal From Eurovision - The Reykjavik Grapevine». The Reykjavik Grapevine (engelsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  141. ^ «Eurovision Iceland: RUV confirms participation in Eurovision 2019 - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 13. september 2018. Besøkt 15. september 2018. 
  142. ^ «Demonstranter kort før stor Grand Prix-finale: Danmark bør trække sig fra Eurovision». DR (dansk). Besøkt 3. mars 2019. 
  143. ^ wiwibloggs (20. januar 2019). «Just in: Eurovision 2019 boycott supporters gather at the OT Eurovision Gala studios ahead of the show». @wiwibloggs. Besøkt 21. januar 2019. 
  144. ^ Henriksen, Arve (2. mars 2019). «Markerer sin Eurovision-motstand under kveldens MGP-finale». Aftenposten. Besøkt 3. mars 2019. 
  145. ^ staff, T. O. I. «Despite death threats, France’s Eurovision entrant looking forward to Tel Aviv». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 3. mars 2019. 
  146. ^ Granger, Anthony (20. januar 2019). «France: France Télévisions Responds To BDS Stage Invasion During Destination Eurovision». Eurovoix. Besøkt 21. januar 2019. 
  147. ^ «Safety first: The EBU sends special letter to all 2019 participating countries following threats to French singers». wiwibloggs. 29. januar 2019. Besøkt 30. januar 2019. 
  148. ^ Anders Grønneberg (4. mars 2019). «– Finalen i Israel har tidenes høyeste billettpriser». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 6. mars 2019. 
  149. ^ Chajut, Aya (19. februar 2019). «Tel Aviv Eurovision Ticket Prices Revealed: Over $300 for a Seat in the Final». Haaretz (engelsk). Besøkt 6. mars 2019. 
  150. ^ «Eurovision tickets go on sale 19:00 CET...for both the main arena and the green room». wiwibloggs (engelsk). 28. februar 2019. Besøkt 6. mars 2019. 
  151. ^ «Additional Eurovision ticket sales on hold until April...as KAN CEO orders Leean to cancel tickets sold to senior officials». wiwibloggs (engelsk). 5. mars 2019. Besøkt 6. mars 2019. 
  152. ^ «KAN halts Eurovision ticket sales after irregularities - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 6. mars 2019. 
  153. ^ Lindblad, Knut-Eirik (3. mars 2019). «Billettsalget til Eurovision i Israel er stanset». NTB (norsk). Dagbladet.no. Besøkt 6. mars 2019. 
  154. ^ «Israeli media reports KAN will give free tickets to Israeli citizens living near the Gaza Strip». wiwibloggs (engelsk). 11. mai 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  155. ^ «Eurovision tickets going free to residents of South - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 11. mai 2019. 
  156. ^ Bachner, Michael; Magid, Jacob; Rasgon, Adam. «Two rockets fired at Tel Aviv from Gaza for first time since 2014 war». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  157. ^ Berge, Knut Magnus (26. mars 2019). «Nye angrep mot Gaza og sørlege Israel». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 2. april 2019. 
  158. ^ Nilas Johnsen, Amund Bakke Foss og Ingeborg Huse Amundsen (26. mars 2019). «Hamas melder om våpenhvile, men bombene faller fortsatt». www.vg.no (norsk). Besøkt 2. april 2019. 
  159. ^ «Trump signs decree recognizing Israeli sovereignty over Golan Heights». Reuters (engelsk). 25. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  160. ^ Veum, Eirik (25. mars 2019). «Israel angriper Hamas på Gazastripen». NRK. Besøkt 2. april 2019. 
  161. ^ «The Golan Heights: What’s at Stake With Trump’s Recognition». Council on Foreign Relations (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  162. ^ «From Russia to France, countries around the world criticize Trump's Golan announcement». Axios (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  163. ^ «Golan Heights: Syria condemns Donald Trump's remarks». BBC News (engelsk). 22. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  164. ^ Anders Grønneberg (3. april 2019). «Frykt og boikott før MGP-finalen». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 3. april 2019. 
  165. ^ a b Journalist, Arve Henriksen. «Eurovision-sjefen om uroen i Israel: – Vi har alltid en plan B». Aftenposten. Besøkt 2. april 2019. 
  166. ^ «Sikkerhetsbråk rundt Eurovision i Israel - regjeringen presset til å betale». www.vg.no (norsk). Besøkt 2. april 2019. 
  167. ^ a b «URGENT – Eurovision Song Contest 2019 Security» (PDF) (pressemelding). EBU. Den europeiske kringkastingsunion. 1. april 2019. 
  168. ^ «Eurovision heads to Netanyahu: Delays 'could be disastrous' - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 2. april 2019. 
  169. ^ «Netanyahu's office steps in with Eurovision funding after threats - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 2. april 2019. 
  170. ^ Jor, Brage Lie (2. april 2019). «Eurovision-forberedelser avbrutt i ett døgn på grunn av sikkerhet: - Kan få alvorlige konsekvenser». NRK. Besøkt 2. april 2019. 
  171. ^ a b Evert Groot (27. februar 2019). «Ukraine withdraws from Eurovision 2019». eurovision.tv. EBU. Besøkt 27. februar 2019. 
  172. ^ «MARUV wins national selection to represent Ukraine at Eurovision 2019 (video)». www.unian.info (engelsk). Besøkt 24. februar 2019. 
  173. ^ «UA:PBC: MARUV not yet confirmed as Eurovision entrant». ESCXTRA.com (engelsk). 23. februar 2019. Arkivert fra originalen 24. februar 2019. Besøkt 24. februar 2019. 
  174. ^ «MARUV will not represent Ukraine in Tel Aviv». eurovision.tv. Besøkt 25. februar 2019. 
  175. ^ «Ukraine's public broadcaster blocks MARUV from representing country at Eurovision-2019». www.unian.info (engelsk). Besøkt 25. februar 2019. 
  176. ^ «MARUV criticises the contract imposed upon her by UA:PBC». wiwibloggs (engelsk). 25. februar 2019. Besøkt 25. februar 2019. 
  177. ^ «Maruv: Not ready to turn my participation in Eurovision into politicians' promotion». KyivPost. 25. februar 2019. Besøkt 25. februar 2019. 
  178. ^ «Litzman demands Shabbat not be violated for Eurovision 2019». The Jerusalem Post | JPost.com. 
  179. ^ a b Levinson, Chaim; Asheri, Maya (15. mai 2018). «Eurovision Chief: Shabbat Cannot Be an Issue for Next Year's Show in Israel». Haaretz (engelsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  180. ^ «Israel: Orthodox MP requests Eurovision schedule changes to avoid "Sabbath desecration" | wiwibloggs». wiwibloggs (engelsk). 15. mai 2018. 
  181. ^ «On 9 May second rehearsals will start for the Semi-Finals». eurovision.tv. 8. mai 2019. Besøkt 13. mai 2019. 
  182. ^ Alnes, Espen (16. mai 2019). «Ortodokse jødar meiner Eurovision Song Contest bryt sabbaten». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  183. ^ «UTJ snubs coalition talks over Eurovision work on Shabbat - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 13. mai 2019. 
  184. ^ «Clashes at ultra-orthodox Eurovision protest». BBC News (engelsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  185. ^ «Protests and parties take over Tel Aviv as Israeli city hosts Eurovision». The Independent (engelsk). 18. mai 2019. Besøkt 21. mai 2019. 
  186. ^ Oster, Marcy. «The Shalva band chooses Shabbat over representing Israel at Eurovision». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  187. ^ Granger, Anthony (5. februar 2019). «Israel: Shalva Band Withdraws From HaKokhav HaBa L’Eurovizion». Eurovoix (engelsk). Besøkt 13. mai 2019. 
  188. ^ Quinn, Angus (14. mai 2019). «Eurovision 2019: KAN suffers cyber attack during live broadcast of Semi-Final 1». Wiwibloggs (engelsk). Arkivert fra originalen 14. mai 2019. Besøkt 17. mai 2019. 
  189. ^ בוקר, רן (15. mai 2019). «האקרים ניסו לפגוע בשידורי האירוויזיון». ynet (hebraisk). Arkivert fra originalen 14. mai 2019. Besøkt 17. mai 2019. 
  190. ^ Granger, Anthony (15. mai 2019). «Eurovision'19: KAN's Online Semi-Final One Broadcast Disrupted By Hackers». Eurovoix (engelsk). Arkivert fra originalen 17. mai 2019. Besøkt 17. mai 2019. 
  191. ^ a b Anthony Granger (15. mai 2019). «Eurovision’19: Multiple Broadcasters Report Issues With Semi-Final One Coverage». Eurovoix.com. Besøkt 21. mai 2019. 
  192. ^ Milward, Charlie (14. mai 2019). «Eurovision 2019: Show CUTS OUT as BBC forced to apologise for huge technical fault». Express.co.uk (engelsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  193. ^ Am; Røssl, a Nordhagen Walnum Marie (17. mai 2019). «Teknisk svikt: Krevde at KEiiNO skulle opptre på nytt». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 19. mai 2019. 
  194. ^ Hyttebakk, Jon Marius (17. mai 2019). «Teknisk trøbbel for Norge: EBU avslår NRKs klager». NRK. Besøkt 19. mai 2019. 
  195. ^ Thomas Talseth, Stein Østbø og Rano Tahseen (18. mai 2019). «Hviterusslands jury disket fra Eurovision Song Contest». www.vg.no (norsk). Arkivert fra originalen 25. november 2020. Besøkt 21. mai 2019. 
  196. ^ «Major error uncovered in Belarusian jury vote?». ESCXTRA.com (engelsk). 19. mai 2019. Arkivert fra originalen 2. januar 2022. Besøkt 6. juni 2022. 
  197. ^ Robyn Gallagher (20. mai 2019). «Eurovision 2019: Were the aggregated jury votes from Belarus given in the wrong order?». wiwibloggs (engelsk). Arkivert fra originalen 29. mai 2022. Besøkt 6. juni 2022. 
  198. ^ Anthony Granger (20. mai 2019). «Belarus: Producer Viktor Drobysh To Sue EBU Over Belarus' Jury Points». Eurovoix (engelsk). Arkivert fra originalen 31. januar 2022. Besøkt 6. juni 2022. 
  199. ^ David Smith (20. mai 2019). «He doesn't "Like it"! Viktor Drobysh will sue the EBU over jury vote scandal». wiwibloggs (engelsk). Arkivert fra originalen 2. januar 2022. Besøkt 6. juni 2022. 
  200. ^ Brown, Alistair (20. mai 2019). «Czech Republic: Jitka Zelenková Voted Backward in Semi-Final One?». Eurovoix. 
  201. ^ a b Granger, Anthony (19. mai 2019). «Sweden: Lina Hedlund Voted Backward in Semi-Final Two?». Eurovoix. 
  202. ^ Ek, Torbjörn (19. mai 2019). «Lina Hedlunds pinsamma jury-miss i semifinalen» (svensk). Aftonbladet. 
  203. ^ Muldoon, Padraig (19. mai 2019). «Sweden: Lina Hedlund accidentally placed her favourite last in the semi-final». Wiwibloggs. 
  204. ^ NTB (15. mai 2016). «Dansk stemmebommert i Eurovision-finalen». Aftenbladet. Besøkt 21. mai 2019. 
  205. ^ Fotis Konstantopoulos (10. mai 2019). «KAN reveals the places of Israel where all postcards flmed». OIKOTIMES.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. mai 2019. Besøkt 14. mai 2019. 
  206. ^ «UN council opposes Israeli occupation of Golan Heights». www.aa.com.tr. Besøkt 14. mai 2019. 
  207. ^ «Illegal Israeli actions in occupied East Jerusalem and the rest of the Occupied Palestinian Territory – Question of Palestine» (engelsk). Besøkt 14. mai 2019. 
  208. ^ Smilden, Jan-Erik (14. mai 2019). «Når Grand Prix-finalen i Tel Aviv møter krigen i Gaza». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 14. mai 2019. 
  209. ^ «Call for boycott of Eurovision in Israel». The Irish Times (engelsk). Besøkt 14. mai 2019. 
  210. ^ Savage, Mark (14. mai 2019). «Madonna Eurovision performance in doubt». BBC News (engelsk). Besøkt 14. mai 2019. 
  211. ^ Endsjø, Dag Øistein (14. mai 2019). «Israelsk gladpropaganda: Lar Eurovisjonsartister danse på okkupert jord». Aftenposten. Besøkt 14. mai 2019. 
  212. ^ Sæbø, Mina Ridder-Nielsen Janssen Thomas (19. mai 2019). «Norsk danser med palestinsk flagg på ryggen». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  213. ^ Dorholt, Ingunn (19. mai 2019). «- Jeg ble avhørt i mer enn 90 minutter på israelsk flyplass». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  214. ^ «Norsk Madonna-danser sier hun ble avhørt etter Eurovision-opptreden». www.abcnyheter.no (norsk). 19. mai 2019. Besøkt 21. mai 2019. 
  215. ^ Røssl, Marthe Ihle Marie; Christensen, Christian Roth (19. mai 2019). «Pipekonsert etter Islands Eurovision-stunt». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  216. ^ Bisharat, Odeh (21. mai 2019). «Opinion: Thanks Iceland, Madonna for Disrupting Eurovision's Big Deception». Haaretz (engelsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  217. ^ Darrud, Aud (19. mai 2019). «Madonna med politisk markering i Eurovision Song Contest». NRK. Besøkt 21. mai 2019. 
  218. ^ «Iceland’s Eurovision entry spark controversy with Palestinian flags». The Independent (engelsk). 19. mai 2019. Besøkt 21. mai 2019. 
  219. ^ «Iceland's RÚV fined €5000 over Hatari Palestinian flag incident». wiwibloggs (engelsk). 20. september 2019. Besøkt 8. desember 2021. 
  220. ^ «Iceland: Three members of Hatari placed in "worst" seats and split up on flight home from Tel Aviv». wiwibloggs (engelsk). 21. mai 2019. Besøkt 21. mai 2019. 
  221. ^ «Eurovision vs Globalvision: An artistic response». www.aljazeera.com. Besøkt 21. mai 2019. 
  222. ^ Tvegård, Anders (17. mai 2019). «Norske artister deltar i protestkonsert mot Eurovision». NRK. Besøkt 21. mai 2019. 
  223. ^ Granger, Anthony (3. mai 2019). «Albania: Andri Xhahu Returns as Spokesperson and Commentator». Eurovoix (engelsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  224. ^ «Eurovision». www.1tv.am (engelsk). Arkivert fra originalen 15. mai 2019. Besøkt 14. mai 2019. 
  225. ^ Granger, Anthony (18. mai 2019). «Armenia: Aram MP3 Revealed as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  226. ^ «Azerbaijan: Murad Arif Returns To Commentary Booth After Thirteen Years». Eurovoix.com. 28. april 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  227. ^ Granger, Anthony (1. mai 2019). «Azerbaijan: Faiq Agayev Announced as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  228. ^ Herbert, Emily (17. april 2019). «Australia: Myf Warhurst and Joel Creasey Return as Eurovision 2019 Commentators». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. april 2019. 
  229. ^ Herbert, Emily (30. april 2019). «Australia: Electric Fields Revealed as Eurovision 2019 Spokespersons & Jury Members Announced». Eurovoix (engelsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  230. ^ «Belarus: Maria Vasilevich To Reveal The Belarusian Jury's Points». Eurovoix (engelsk). 11. mai 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  231. ^ «VRT neemt organisatie Songfestival 2019 over». Songfestival.be (nederlandsk). 1. april 2019. Besøkt 24. april 2019. 
  232. ^ «Tweede halve finale van het Songfestival verhuist naar Ketnet». myprivacy.persgroep.net. HTL. 26. april 2019. Arkivert fra originalen 16. mai 2021. Besøkt 12. mai 2019. 
  233. ^ Granger, Anthony (14. mars 2019). «Belgium: Maureen Louys & Jean-Louis Lahaye Confirmed As Commentators For Tel Aviv». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  234. ^ «Eurovision 2019 : David Jeanmotte sera le porte-parole des votes belges | Infos Eurovision». Télépro. Besøkt 7. mai 2019. 
  235. ^ «Denmark: Leonora's Backing Singers & Dancers Revealed». Eurovoix (engelsk). 6. mai 2019. Besøkt 7. mai 2019. 
  236. ^ Anthony Granger (5. mai 2019). «Denmark: Rasmussen to Reveal the Danish Jury’s Points at Eurovision 2019». Eurovoix.com. Besøkt 8. mai 2019. 
  237. ^ ERR (14. mai 2019). «Eurovisiooni lauluvõistlus 2019 | ETV». ERR (estisk). Besøkt 14. mai 2019. 
  238. ^ ERR (14. mai 2019). «Евровидение-2019 | ETV+». ERR (russisk). Besøkt 14. mai 2019. 
  239. ^ Granger, Anthony (17. mai 2019). «Estonia: Kelly Sildaru Announced As Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  240. ^ a b Herbert, Emily (24. april 2019). «Finland: Krista Siegfrids Joins Mikko Silvennoinen in the Eurovision Commentary Booth». Eurovoix (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  241. ^ Granger, Anthony (16. mai 2019). «Finland: Christoffer Strandberg Announced As Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  242. ^ Petyov, Georgi (21. mars 2019). «France: Commentating Team Revealed». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  243. ^ «Eurovision-fr.net - Informations -Eurovision FRANCE 2019 : Stéphane Bern, André Manoukian et Sandy Héribert aux commentaires». Eurovision-fr.net - Parlez-vous français ?. Besøkt 29. mars 2019. 
  244. ^ Herbert, Emily (26. april 2019). «France: Julia Molkhou Revealed as Eurovision 2019 Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  245. ^ Granger, Anthony (25. april 2019). «Georgia: Gaga Abashidze Revealed as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  246. ^ «Ελλάδα: Γιώργος Καπουτζίδης & Μαρία Κοζάκου επιστρέφουν στον σχολιασμό της Eurovision». InfeGreece (gresk). 15. februar 2019. Besøkt 28. februar 2019. 
  247. ^ «Greece: Gus G Revealed as Eurovision 2019 Spokesperson». Eurovoix.com. 3. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  248. ^ «TV Guide | Listings For All Irish Television Channels | RTÉ». RTE.ie (engelsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  249. ^ Granger, Anthony (24. april 2019). «Iceland: Gísli Marteinn Baldursson Returns To Commentary Booth For Tenth Eurovision Song Contest». Eurovoix (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  250. ^ alexandere (2. mai 2019). «RÚV to show Eurovision in English». RÚV (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  251. ^ «Eurovision 2019 with English commentary — Second semi-final». RÚV Sjónvarp (islandsk). 16. mai 2019. Besøkt 18. mai 2019. 
  252. ^ davidrg (15. mai 2019). «Jóhannes Haukur kynnir stigin í Eurovision». RÚV (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  253. ^ «וונדר וומן באירוויזיון: גל גדות ונטע ברזילי יופיעו בתחרות בתל אביב». כאן-תאגיד השידור הישראלי. Kan. Besøkt 13. mai 2019. 
  254. ^ Granger, Anthony (15. april 2019). «Israel: Izhar Cohen Revealed as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  255. ^ Herbert, Emily (7. mars 2019). «Italy: Federico Russo and Ema Stokholma Announced as Eurovision 2019 Commentators». Eurovoix (engelsk). Besøkt 8. mars 2019. 
  256. ^ «Eurosong - prva polufinalna večer». Hrvatska radiotelevizija. Besøkt 10. mai 2019. 
  257. ^ User33 (14. februar 2019). «Eurovision 2019: Πρόσωπο- έκπληξη πάει στο Ισραήλ». ΝΕΑ ΣΕΛΙΔΑ (gresk). Arkivert fra originalen 24. februar 2019. Besøkt 24. februar 2019. 
  258. ^ Granger, Anthony (18. mai 2019). «Cyprus: Hovig To Reveal The Cypriot Juries Results». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  259. ^ Granger, Anthony (18. mai 2019). «Latvia: Laura Rizzotto To Reveal The Jury Points». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  260. ^ Granger, Anthony (5. mai 2019). «Lithuania: Darius Užkuraitis Enters Eurovision Commentary Booth For Twenty-Second Contest». Eurovoix (engelsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  261. ^ Granger, Anthony (9. mai 2019). «Lithuania: Andrius Mamontovas Revealed as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 10. mai 2019. 
  262. ^ Granger, Anthony (18. mai 2019). «Malta: Ben Camille Returns as Eurovision Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  263. ^ «Urmăriţi marea finală a concursului Eurovision Song Contest 2019, în direct la Moldova 1». TRM (rumensk). Besøkt 18. mai 2019. 
  264. ^ rtcg.me. «Tel Aviv - Evrovizija 2019». RTCG - Radio Televizija Crne Gore - Nacionalni javni servis (me). Besøkt 14. mai 2019. 
  265. ^ «Maak kans op de officiële #TEAMDUNCAN vlag - Eurovisie Songfestival». AVROTROS.nl (nederlandsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  266. ^ Granger, Anthony (12. mars 2019). «The Netherlands: Emma Wortelboer Announced as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  267. ^ a b Granger, Anthony (18. mai 2019). «Where To Watch The Grand Final Of The Eurovision Song Contest 2019». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  268. ^ «Eurovision-klar for tiende gang: - Jeg tar jobben dønn seriøst». www.vg.no (norsk). Besøkt 24. april 2019. 
  269. ^ «Poland: Artur Orzech Returns as Eurovision 2019 Commentator». Eurovoix.com. 30. april 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  270. ^ «Poland: Mateusz Szymkowiak Revealed By TVP As Spokesperson For Eurovision 2019». Eurovoix.com. 1. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  271. ^ «ESC2019: José Carlos Malato e Nuno Galopim são os comentadores da transmissão da RTP». ESC PORTUGAL | A Eurovisão em Português. Besøkt 7. mai 2019. 
  272. ^ «Inês Lopes Gonçalves é a porta-voz da pontuação de Portugal na Eurovisão 2019». Festival da Canção (portugisisk). Besøkt 14. mai 2019. 
  273. ^ «Cât costă deplasarea României la Eurovision 2019: „Până acum ne-am dus ca nişte săraci acolo”». www.digi24.ro (rumensk). Besøkt 7. mai 2019. 
  274. ^ «Romania: Ilinca Revealed as Eurovision 2019 Spokesperson». Eurovoix.com. 3. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  275. ^ «Russia: Ivan Bessonov Replaces Alsou as Eurovision 2019 Spokesperson». Eurovoix.com. 1. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  276. ^ Rossini, Federico (21. januar 2019). «Eurovision 2019: Serhat torna in gara per San Marino (che spiazza tutti)». Eurofestival News (italiensk). Besøkt 24. februar 2019. 
  277. ^ «San Marino: Monica Fabbri Announced As Spokesperson For Eurovision 2019». Eurovoix.com. 30. april 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  278. ^ Serbia, RTS, Radio televizija Srbije, Radio Television of. «Песма Евровизије 2019, полуфинале 1, пренос». www.rts.rs. Besøkt 7. mai 2019. 
  279. ^ «Pesem Evrovizije 2019: 1. predizbor iz Tel Aviva». RTV 4D. Besøkt 14. mai 2019. 
  280. ^ Granger, Anthony (25. april 2019). «Slovenia: Lea Sirk Announced As Spokesperson For Tel Aviv». Eurovoix (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  281. ^ RTVE.es (25. mars 2019). «Eurovisión 2019 - Tony Aguilar y Julia Varela comentarán Eurovisión 2019 y Nieves Álvarez será la portavoz del jurado». RTVE.es (spansk). Besøkt 29. mars 2019. 
  282. ^ a b Herbert, Emily (5. april 2019). «United Kingdom: BBC Reveals Eurovision Commentary Team for Tel Aviv». Eurovoix (engelsk). Besøkt 8. april 2019. 
  283. ^ Herbert, Emily (24. april 2019). «United Kingdom: Rylan Revealed as Eurovision 2019 Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  284. ^ «Switzerland: Sven Epiney Confirmed as SRF's Eurovision Commentator». Eurovoix (engelsk). 16. april 2019. Besøkt 24. april 2019. 
  285. ^ Brown, Alistair (3. mai 2019). «Switzerland: Bastian Baker Announced As Commentator For Grand Final». Eurovoix (engelsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  286. ^ eurofestival (6. mai 2019). «Dal 3 giugno addio al Digitale Terrestre in Svizzera, niente più Eurovision sulla RSI per gli italiani». Eurofestival News (italiensk). Besøkt 11. mai 2019. 
  287. ^ Herbert, Emily (24. april 2019). «Switzerland: Sinplus Revealed as Eurovision 2019 Spokespersons». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. april 2019. 
  288. ^ Torbjörn Ek (9. april 2019). «Charlotte Perrelli blir kommentator i Eurovision song contest». Aftonbladet (svensk). Besøkt 15. april 2019. 
  289. ^ «Czech Republic: Libor Boucek Announced as Commentator». Eurovoix.com. 4. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  290. ^ Granger, Anthony (12. februar 2019). «Germany: Peter Urban Confirmed as Commentator & Barbara Schöneberger To Host Countdown Show». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. februar 2019. 
  291. ^ «Germany: Barbara Schöneberger Revealed as Eurovision 2019 Spokesperson». Eurovoix.com. 7. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  292. ^ «Hangolódjunk a hétre Rátonyi Krisztával és Fehérvári Gábor Alfréddal». MédiaKlikk (ungarsk). Besøkt 29. april 2022. 
  293. ^ KOSMO-Redaktion (29. april 2019). «Andi Knoll outet sich: „Ich bin seit 18 Jahren mit einem Mann zusammen“». KOSMO (tysk). Besøkt 7. mai 2019. 
  294. ^ Granger, Anthony (11. mai 2019). «Austria: Philipp Hansa Announced as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 11. mai 2019. 
  295. ^ Granger, Anthony (9. februar 2019). «Canada: OMNI Television to Broadcast Eurovision 2019». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. februar 2019. 
  296. ^ Granger, Anthony (12. mai 2019). «Kazakhstan: Khabar to Broadcast Eurovision 2019». Eurovoix (engelsk). Besøkt 13. mai 2019. 
  297. ^ Granger, Anthony (12. mai 2019). «Kosovo: RTK to Broadcast Eurovision Song Contest 2019». Eurovoix (engelsk). Besøkt 12. mai 2019. 
  298. ^ Granger, Anthony (6. mai 2019). «Slovakia: Radio_FM To Air The Eurovision Song Contest 2019 Final». Eurovoix (engelsk). Besøkt 7. mai 2019. 
  299. ^ «Евровидение-2019 : кто будет комментировать конкурс на СТБ и UA: Перший». kp.ua (russisk). Besøkt 12. mai 2019. 
  300. ^ Granger, Anthony (17. mai 2019). «United States: WJFD 97.3 to Broadcast Eurovision 2019 Final». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2019. 
  301. ^ «Marcel Bezençon Award – an introduction». Poplight.se. Arkivert fra originalen 17. oktober 2013. Besøkt 15. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. oktober 2013. Besøkt 19. mai 2019. 
  302. ^ Benny Royston (18. mai 2019). «Here are the winners of the 2019 Marcel Bezençon Awards». EBU. Besøkt 19. mai 2019. 
  303. ^ OGAE (15. juni 2012). «Eurovision Fanclub Network». ogae.net. OGAE. Besøkt 15. juni 2012. 
  304. ^ «Klubi-info: Mikä ihmeen OGAE?» (finsk). OGAE Finland. 5. juni 2012. Arkivert fra originalen . Besøkt 17. juni 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. januar 2012. Besøkt 5. mai 2019. 
  305. ^ «2019 OGAE POLL – Results». OGAE International (engelsk). 29. mars 2019. Besøkt 5. mai 2019. 
  306. ^ «Eurovision's worst dressed: Who should win the Barbara Dex Award 2017? | wiwibloggs». wiwibloggs (engelsk). 15. mai 2017. Besøkt 20. mai 2018. 
  307. ^ «Conan Osiris wins the Barbara Dex Award 2019». ESCXTRA.com (engelsk). 26. mai 2019. Arkivert fra originalen 14. februar 2021. Besøkt 26. mai 2019. 
  308. ^ «Portugal wins ‘Barbara Dex Award 2019’ for the second time». Songfestival.be (engelsk). 26. mai 2019. Besøkt 26. mai 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]