Europas geologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Geologisk kart over Nord-Europa, med det Baltiske skjold i grått i nord og Avalonia i grått over England-Nederland. Kartet vektlegger de geologiske prosesser mellom kontinentene Avalonia, Baltica og Laurentia i fanerozoikum fra 500 til 280 millioner år siden. Kartet viser forøvrig to store kollisjonssoner ved Kaledonske fjellkjede i grønt og Herkyneiske fjellkjede i blått.

Europas geologi er variert og kompleks, og særlig preget av geologiske prosesser i anerozoikum-eonet i tiden 500–280 millioner år siden. Kontinentet kan grovt sett deles i tre fanerozoiske kontinenter: Baltica i nord, Avalonia over de Britiske øyer, og Gondwana som omfattet Afrika og Sør-Europa. Den mest markante og betydningsfulle forkastningssonen er Den trans-europeiske forkastningssonen som går mellom Baltica (Euramerika, Laurasia) i nord, og Avalonia/Gondwana i sør.

Europas geologi gir opphav til stor variasjonen i landskap og skaper noen naturlige fjellbarriærer som har vært geopolitisk viktige gjennom hele kontinentets historie. Et stort, nordlig landskap delvis under vann fra England i vest til Uralfjellene i øst, har vært atskilt fra områdene rundt Middelhavet ved høyfjellsområder og fjellkjeder som ble dannet i kollisjoner med de ulike «afrikanske» kontinentene i sør. Alpene er den høyeste barriæren, men avgrenser egentlig kun Italia fra resten av Europa. Viktigere er den Herkyniske fjellkjede som ble dannet i kollisjonen med Gondwana i karbon-tiden, da de sentraleuropeiske høyfjellene ble dannet fra Ardennene i vest, via de midttyske fjellene til Karpatene i øst.

Grunnfjellsskjold og paleokontinenter[rediger | rediger kilde]

Europa består av følgende kratoner og paleokontinenter, regnet fra øst:

Geologisk historie[rediger | rediger kilde]

Europas geologiske historie preges av fire sentrale prosesser.

Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell (kratoner) som siden har hatt lite geologisk aktivitet. Det østeuropeiske kraton dekker store deler av Nord-Europa, men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland, Finnmark og nordvest-Russland, kjent under navnet Det baltiske skjold.

Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i nord- og sentral-Europa. De ligger over de sørlige og østlige delene av Det østeuropeiske grunnfjellsområdet helt bort til Ural, hvilket betyr at dette grunnfjellsområdet øst for Østersjøen ikke er en overflatisk kraton, men en underjordisk plattform.

For 500–400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da den langsomme kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Det startet med at havbunnsskorpe fra Iaptetushavet foldet seg opp i dekker over Skottland og Norge, og etter 100 millioner år inntraff selve kollisjonen. Dette skapte det lille superkontinentet Euramerika (eller Laurasia), som var tørt og ørkenpreget («the Old Red Continent»)

Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde i slutten av karbon for omlag 320 millioner år siden, da «Afrika»-platen (Gondwanaland) støtte mot «Europa»-platen Euramerika fra sør og foldet opp lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse hyrkeneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og blir gradvis lavere når man kommer lengre nord. Ardennene i Belgia er de nordligste. Områdene like nord for kollisjonssiden, i nordskråningene av den herkyneiske fjellkjedelinjen, har store forekomster av kull langs en linje Wales–Belgia–Tyskland–Polen.

For 135 millioner år siden støtte Gondwana (Afrika) igjen mot Europa i kritt, et sammenstøt som varte i 100 millioner år fram til oligocen-perioden. Dette voldsomme sammenstøtet skapte Alpene, kontinentets mektigste fjellmassiv.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]