Europalerk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Europalerk
Lerk i høstfarger Risikovurdering 2012[1]: Svært høy risiko SE:4a,3f
Lerk i høstfarger

Risikovurdering 2012[1]: Svært høy risiko SE:4a,3f

Vitenskapelig(e)
navn
:
Larix decidua
Mill., 1768
Norsk(e) navn: europalerk
Hører til: lerkeslekta,
furufamilien,
bartrær
Habitat: terrestrisk, i fjellet (alpin)
Utbredelse: Alpene til Polen; plantet og forvillet flere steder, blant annet i Norge

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Europalerk, (Larix decidua) eller bare kalt lerk, er et bartre i lerkeslekta av furufamilien (Pinaceae). Det er et ganske smalt bartre som kan bli 50 meter høyt. På de vannrett utstående kraftige grenene henger mindre grener.

Barken er lys brun og trevlet. Skuddene har rosa-brun, tynn bark. Nålene mindre enn 1 mm brede, lysegrønne. Hunnblomsteen er lyst rubinrøde, sitter på en seng av unge nåler. Hannkongler blir tidlig lyst brune, er ovale og 2-3 X 2,5 cm store, med ganske tette skjell. Frøet har en stor vinge. Europalerk feller nålene om vinteren. Utpå høsten får treet en gyllen gul farge, før nålene faller av. Om våren kommer det nye friske grønne nåler og samtidig blomstrer treet. Lerker kan bli svært gamle (>900 år).

Naturlig utbredelse[rediger | rediger kilde]

Sørøstre Frankrike, Sveits, Nord-Italia, Sør-Tyskland, Østerrike, Tsjekkia, Slovakia, Polen, Ukraina og Romania. I Alpene og Karpatene vokser treet mellom 1000 – 2200 (-2500) m.o.h. I de østlige Karpatene og i Nordvestlige Ukraina vokser en varietet L. decidua var. carpatica, mens i Polen og Romania forekommer L. decidua var. polonica.

Utplantet utbredelse og bestand[rediger | rediger kilde]

Treet har blitt plantet i Norden og finnes forvillet mange steder. Den er naturalisert i hele Danmark, samt Norge opp til Namdalen og på Østlandet nord til Mjøsa – i Sverige nord til Gävle. Den vokser ikke i Finland eller Baltikum.

Den første kjente utplantingen av europeisk lerk i Norge skjedde på Solum prestegård i Skien i 1772 og Havstein gård i Trondheim (1780). Lerk er først og fremst benyttet som prydtre og mye brukt i hager, parker, alléer og på kirkegårder. I Norge er det satt ut flere lerkearter, bl.a. japansk lerk (L. kaempferi) og Russisk (Sibirsk) lerk (L. sibirica). Disse er henholdsvis mye benyttet på Vestlandet og i innlandsfylkene samt nord i landet. Frem til år 2000 var det satt ut ca. 16 millioner planter av lerk i Norge, noe som tilsvarer et areal på cirka 35 - 40000 dekar[2].

Fremmed art: Spredning og økologisk effekt[rediger | rediger kilde]

Europalerk krever ikke spesielt næringsrikt jordsmonn og vokser også det det er mye sand. Treet foretrekker lyse voksesteder, gjerne i blandet skog, sammen med andre trær.

Europeisk lerk setter frø tidlig, har hyppige frøsettinger og har rikelig med kongler[3]. Arten har gode spredningsegenskaper, og det finnes mange eksempler på hvor relativt få trær har gitt opphav til nye bestander og hvor spredningen har skjedd over større avstander. Frøene har dessuten vinger, noe som gjør at de lett sprer seg med vinden.

Tingvoll i Møre og Romsdal ble det så tidlig som i 1932 foretatt undersøkelser på spredning av europeisk lerk fra en allé med ca. 70 trær plantet i 1800. I 2001 ble det påvist nærmere 1500 trær, hvorav noen småbestander og hvor enkelt trær hadde spredd seg flere km fra opphavsbestanden, i noen tilfeller over skoggrensa i Gylsfjellet. Langdistansespredning av euporalerk kan således gi opphav til sekundære spredningsenheter, noe som øker den videre spredningsrisikoen[4].

De andre lerke-artene er også forbundet med høy spredningsrisiko, hvor foryngelse rundt bestander av japansk lerk har vært mellom 500-4000 planter per dekar.

Størrelsen, tettheten og alderen på plantefeltet er i stor grad avgjørende for spredning og effekter. På grunn av langdistansespredning kan europeisk lerk etablere seg i treløse områder som i fjellet eller i kulturbetingede naturtyper dersom de lokale forholdene ligger til rette for dette.Dermed kan stedegne arter bli utkonkurrert. Lerk feller nålene om høsten og gir god lystilgang til bakken om våren. Strøfallet er forholdsvis nøytralt og har derfor noe mindre betydning for det biologiske mangfoldet på bakkenivå[5].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gederaas, L., Moen, T.L., Skjelseth, S. & Larsen, L.-K. (red.) 2012. Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012. Artsdatabanken, Trondheim.
  2. ^ Øyen, B. H., H. L. Andersen, T. Myking et al. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge, Pages 40. Ås, Norway, Norsk Institutt for skog og landskap.
  3. ^ Øyen, B. H., H. L. Andersen, T. Myking et al. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge, Pages 40. Ås, Norway, Norsk Institutt for skog og landskap.
  4. ^ Sandvik, H. (2012) Kunnskapsstatus for spredning og effekter av fremmede bartrær på biologisk mangfold. Utredning for Direktoratet for naturforvaltning, 10(8), 1–42.
  5. ^ Aarrestad, P.A., Bendiksen, E., Bjerke, J.W., Brandrud, T.E., Hofgaard, A., Rusch, G. & Stabbetorp. O.E. 2013. Effekter av treslagsskifte, treplanting og nitrogengjødsling i skog på biologisk mangfold. Kunnskapsgrunnlag for å vurdere skogtiltak i klimasammenheng. – NINA Rapport 959. 69 s.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Larix decidua – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Larix decidua – detaljert artsinformasjon