Eugene O'Neill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eugene O'Neill
Eugene O'Neill
Eugene O'Neill, portrettert av Alice Boughton
Født 16. oktober 1888
New York
Død 27. november 1953 (65 år)
Boston, Massachusetts
Yrke Forfatter, dramatiker
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Periode 1900-tallet
Sjanger Realistisk drama
Debut Bound East for Cardiff (1914)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1936

Eugene Gladstone O'Neill (16. oktober 188827. november 1953) var en amerikansk dramatiker og vinner av nobelprisen i litteratur i 1936. Han poetisk titulerte skuespill var blant de første som introduserte til amerikansk drama realistiske teknikker som tidligere var assosiert med den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov, den norske dramatikeren Henrik Ibsen, og den svenske dramatikeren August Strindberg. Hans skuespill var blant de første som hadde dialoger bestående av dagligtale og dialekt og med figurer fra alle lag av samfunnet som slet med opprettholde sine håp og mål, men til sist havnet i mismot og desperasjon. O'Neill skrev kun én komedie, det velkjente Ah, Wilderness!,[1][2] Bortimot alle av hans andre skuespill involverte tette og ofte tragiske menneskelige relasjoner, men med stor poesi og språklig kraft.[3] Hans mest kjente stykke er det selvbiografiske Lang dags ferd mot natt fra 1941. Måne for livets stebarn (1943) er også delvis selvbiografisk og en løselig oppfølger. Det ble O'Neills siste drama.[3]

Etter et omflakkende liv som blant annet skuespiller og sjømann, innledet han sitt forfatterskap med noen naturalistiske enaktere med innslag av drømmestemning og skjebnemystikk. Som administrator og dramatiker bidro han til fornyelse i det amerikanske teateret på 1920-tallet. Hans datter Oona O'Neill giftet seg i 1943, 18 år gammel, med den 36 år eldre filmkomikeren Charlie Chaplin. Eugene O'Neill ble rasende og slå hånden av sin datter, og de ble aldri siden forsont.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Plakett for fødested i Times Square, New York.

Første år[rediger | rediger kilde]

O'Neill ble født på et hotellrom i Broadway ved Longacre Square (i dag Times Square). Stedet, Barrett Hotel, er i dag en Starbucks-kafé.[4] En minneplate er festet på utsiden med inskripsjonen om at «Amerikas største dramatiker ble født på dette stedet».[5]

Han var sønn av de irske innvandrerne, skuespilleren James O'Neill og Mary Ellen Quinlan. Grunnet sin fars yrke ble han sendt til en katolsk kostskole, St. Aloysius Academy for Boys, i Bronx, hvor han fant sin trøst i litteraturen. Hans far ble offer for populariteten til figuren Edmond Dantes i dramatiseringen av Alexandre Dumas' Greven av Monte Cristo. Gjennom tretti år spilte han sin rolle mer 5 000 ganger.[6]

O'Neill tilbrakte sine somre i New London, Connecticut. Han kom inn på Princeton University, men sluttet etter kun et år. Det er ulike redegjørelser for det kortvarige oppholdet. Han kan ha fulgt for få forelesninger,[7] blitt utestengt grunnet «brudd på oppførsel»,[8] eller «for å ha ødelagt et vindu»,[9] eller i henhold til en mer konkret, men muligens ikke helt pålitelige kilde som hevder at han kastet «en ølflaske inn gjennom vinduet til professor Woodrow Wilson», den framtidige president av USA.[10]

O'Neill tilbrakte flere år til sjøs og i denne tiden led han av depresjoner og alkoholisme. Han meldte seg inn i sjøfolkenes fagforening innenfor Industrial Workers of the World (IWW), og som kjempet for å forbedre leveforholdene for arbeiderklassen ved blant annet direkte aksjoner.[11] O'Neills foreldre og hans eldre bror Jamie (som drakk seg i hjel da han var 45 år) døde innenfor tre år av hverandre, ikke lenge etter at han begynte å markere seg i teaterverden. Til tross for sin depresjon, hadde han et nært og varmt forhold til havet, og det ble et framtredende teama i mange av hans skuespill, flere av dem hadde handling om bord på et skip tilsvarende det som han selv hadde arbeidet på.

Karriere[rediger | rediger kilde]

O'Neills første stykke, Bound East for Cardiff, hadde premiere i dette teateret på kaien i Provincetown, Massachusetts.
Eugene O'Neill med sin hustru og sønn på Cape Cod, 1922.

Etter at han i 1912-13 var innlagt ved sanatorium grunnet tuberkulose, besluttet å hengi seg på heltid med skrive skuespill. Hendelsen som ledet opp til hans innleggelse dramatiserte han i sitt mesterverk Lang dags ferd mot natt, fullført i 1941, oppført posthumt i 1956, og er en utilslørt selvbiografisk tekst. Det er hans egen far som er James Tyrone, en aldrende stjerneskuespiller som solgte sitt talent i frykt for fattigdom. Ved stykkets begynnelse er moren Mary Tyrone kommet tilbake fra behandling for narkotikamisbruk. De to sønnene består av den eldre broren Jamie, en tredjerangs alkoholisert skuespiller som flyter på familienavnet, og den intellektuelle, men sykelige Edmund, alter ego for forfatteren selv. Det blir klart at moren ikke er helbredet, og de tre mennene hengir seg til drikking i desperasjon mens hun drømmer om fortidens tapte muligheter.[12]

Før O'Neill ble innlagt hadde han vært ansatt ved avisen New London Telegraph, og skrev poesi i ledige stunder. Han hadde i 1907 fått en åpenbaring i en engelsk gjesteoppsetning av Henrik Ibsens drama Hedda Gabler: «Det åpnet en helt ny dramatisk verden for meg. Det ga meg min første idé om et moderne teater hvor sannheten kunne leve.»[13] Høsten 1914 begynte han på Harvard University for å følge et kurs i dramatisk teknikk gitt ved professor George Baker. Han hoppet av etter et år uten å ha fullført kurset.

I løpet av 1910-tallet var O'Neill fast inventar på den litterære scene i Greenwich Village hvor han også ble venn med mange radikale, blant annet forfatteren og grunnleggeren av forløperen til det amerikanske kommunistpartiet, det kommunistiske arbeiderpartiet i USA, John Reed. Han hadde også en kortvarig romantisk forhold til Reeds ektefelle, forfatteren Louise Bryant. O'Neill ble framstilt av Jack Nicholson i spillefilmen Reds (1981) om livet til John Reed.

Han ble involvert i skuespillergruppen Provincetown Players i 1916. Det er sagt at O'Neill kom til Provincetown om sommeren med «en koffert full av skuespill.» Forfatteren Susan Glaspell beskrev at det var antagelig den første lesning noensinne av Bound East for Cardiff som skjedde i hjemmet til Glaspell og hennes ektemann George Cram Cook i Commercial Street. Deres hus lå tilstøtende til et gammel fiskeskur på kaien i Provincetown (se bilde) hvor O'Neills første enakter framført 28. juli 1916 for en håndfull publikummere. Glaspell skrev i The Road to the Temple (1927): «Så Gene tok Bound East for Cardiff ut av kofferten, og Freddie Burt leste det for oss, Gene satt i stuen mens stuen mens lesningen foregikk. Han var ikke alene da lesningen var ferdig.»[14] I minnet om oppsetningen skrev Glaspell: «Kanskje ser jeg det i minnenes roserøde skjær, men det står for meg som om jeg aldri har overvært en mer gripende forestilling enn den gang Bound East for Cardiff gikk over de skrå bredder.»[15]

Provincetown Players, bestående av aspirerende skuespillere, lyrikere, musikere og kunstmalere, flyttet til New York høsten 1916 og fant en beskjeden teaterbygning ved MacDougal Street i Greenwich Village og satte opp stykket «off Broadway». De framførte mange av O'Neills tidlige verker, og en del av hans stykker begynte med beskjedne forestillinger før de ble flyttet til Broadway.

Carlotta Monterey i 1922 på Plymouth Theater i Eugene O'Neills The Hairy Ape. Monterey ble senere hans hustru.
O'Neill sammen med Carlotta Monterey, 1933

O'Neills første utgitt drama, Beyond the Horizon, åpnet på Broadway i 1920 til stor anerkjennelse, og ble belønnet med Pulitzerprisen for drama. Hans første betydelige suksess var The Emperor Jones som gikk på Broadway i 1920 og var en direkte kommentar til den amerikanske okkupasjonen av Haiti som ble diskutert ved dette årets presidentvalg.[16] Hans best kjente dramaer består av Anna Christie (Pulitzerprisen i 1922), Desire Under the Elms (1924), Strange Interlude (Pulitzerprisen i 1928), Mourning Becomes Electra (1931), og hans eneste velkjente komedie, Ah, Wilderness!, som var en lengselsfull fantasi om sin ungdom slik han hadde ønsket at den hadde vært, foruten også komisk vri på Ibsens Hedda Gabler som i utgangspunktet hadde inspirert hans egen dramatiske karriere. Etter en pause på rundt ti år ble hans nå berømte drama The Iceman Cometh satt opp i 1946. Det påfølgende året ble stykket A Moon for the Misbegotten en fiasko, men i tiårene senere ble det betraktet som blant hans beste stykker.

Han var også en del av den moderne bevegelsen i å gjenopplive de klassiske heroiske maskene fra antikkens greske teater og det japanske middelalderske no-teateret i en del av sine stykker, blant annet The Great God Brown og Lazarus Laughed.[17] På 1920-tallet var O'Neill også meget interessert i Faust-temaet.[18]

Som dramatiker ble O'Neill lenge ansett som eksperimentell og fornyende, men han var i like stor grad en som videreførte Strindbergs linje i det moderne drama, en forening mellom realisme og symbolisme. Det var trekk som egnet seg til å uttrykke menneskenes selvdestruksjon. Problemene til O'Neills figurene er alltid av personlig karakter og psykologiske motiver drev dem, ikke samfunnsmessige eller økonomiske. Med O'Neill trengte for alvor psykoanalysen inn i dramaet, og ved dennes virkemidler forsøkte han se de ubevisste motivene til sine figurer.[19]

I trilogien Mourning Becomes Electra (Sorg kler Elektra, 1931) innførte han gresk mytologisk drama i et psykologisk kjærlighetsdrama med lokalisering til den amerikanske borgerkrigen. Hans Lang dags ferd mot natt er som nevnt et morderne familiedrama og tristesse i tradisjonen til Strindberg. Det ble skrevet ved begynnelsen av den andre verdenskrig og etter O'Neills død i 1953 ble det deponert i en bankboks. Hans ønske var at det skulle være urørt i 25 år. Det skjedde ikke. Hans kone sendte det til Dramaten i Stockholm hvor det ble omarbeidet og fikk sin urpremiere i 1956.[20] O'Neills kanskje fremste stykke ble således satt opp i hjemlandet til hans forbilde Strindberg.

Familieliv[rediger | rediger kilde]

Spithead, bolighus fra 1700-tallet på Bermuda, tidligere eid av Hezekiah Frith, og på 1900-tallet av Eugene O'Neill.
Eugene O'Neill, 1936

O'Neill giftet seg først med Kathleen Jenkins den 2. oktober 1909, men det varte kun fram til 1912, men i mellomtiden fikk de en sønn, Eugene O'Neill, Jr. (1910–1950). I 1917 møtte O'Neill fofatteren Agnes Boulton (1893–1968), og de giftet seg den 12. april 1918. Årene de var gift, og hvor de bodde på Bermuda og fikk to barn, Shane og Oona, er levende beskrevet i hennes selvbiografi fra 1958, Part of a Long Story. De ble skilt i 1929 etter O'Neill hadde forlatt Boulton og deres to barn til fordel for skuespilleren Carlotta Monterey (1888-1970). O'Neill og Monterey ble gift kun en måned etter at han offisielt hadde skilt seg fra sin tidligere hustru.[21]

I 1929 flyttet O'Neill og Monterey til Loiredalen i sentrale Frankrike hvor de bodde i Château du Plessis i Saint-Antoine-du-Rocher i Indre-et-Loire. I løpet av begynnelsen 1930-tallet vendte de tilbake til USA og bosatte seg på Sea Island i Georgia til et hus som ble kalt for Casa Genotta. Han flyttet til Danville i California i 1937 hvor de bodde fram til 1944. Hans hus der, Tao House, er i dag Eugene O'Neills nasjonalhistoriske sted.[22] I deres første år sammen var Monterey den som organiserte hans liv og gjorde det mulig for ham å hengi seg helt til skrivingen. Hun ble senere avhengig av kaliumbromid, og ekteskapet forvitret, noe som førte til en rekke separasjoner. Selv om de levde fra hverandre gjentatte ganger, ble de aldri skilt.

I 1943 fornektet O'Neill sin datter Oona for at hun giftet seg med den engelske skuespilleren, regissøren og filmprodusenten Charlie Chaplin da hun var kun 18 år og Chaplin var 54 år. Han så aldri Oona igjen. Han hadde også et fjernt forhold til sine to sønner. Eugene O'Neill, Jr., professor i antikkens greske litteratur ved Yale University, men han lå under for alkoholisme og begikk selvmord i 1950, 40 år gammel. Shane O'Neill ble avhengig av heroin og flyttet til familiehjemmet Spithead på Bermuda med en ny hustru. Der levde han av hva kunne få ved å selge møbler fra huset. Han ble fornektet av sin far, og begikk senere selvmord ved å hoppe ut gjennom et vindu.[23] Det ble til sist Oona som arvet Spithead og eiendommen tilknyttet. Det er i dag kjent som Chaplin-eiendommen.[24]

Barn Fødselsdato Dødsdato
Eugene O'Neill, Jr 5. mai 1910 25. september 1950
Shane O'Neill 1918 22. juni 1977
Oona O'Neill 14. mai 1925 27. september 1991

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Eugene O'Neills grav.
O'Neills frimerke utgitt i 1967

Etter å ha lidd av tallrike helseproblemer, inkludert depresjon og alkoholisme, i mange år, fikk O'Neill til sist en alvorlig Parkinson-lignende skjelving i sine hender som gjorde det umulig for ham å fortsette å skrive i de siste ti årene av sitt liv. Han forsøkte å bruke diktat, men fant det umulig å skrive drama på den måten. Mens han var ved Tao House hadde han planen om å skrive en syklus på 11 drama som opptegnet en amerikansk families liv siden 1800-tallet. Kun to av disse ble noen gang fullført; A Touch of the Poet og More Stately Mansions. Da hans helseproblemer ble verre mistet O'Neill inspirasjonen for prosjektet og skrev tre store selvbiografiske skuespill, The Iceman Cometh, Long Day's Journey Into Night, og A Moon for the Misbegotten. Han greide å fullføre Moon for the Misbegotten i 1943, rett før han forlot Tao House og da han mistet muligheten til å skrive. Mange utkast til andre ufullførte drama ble ødelagt av hans hustru på hans anmoding.

O'Neill døde i rom 401 på Sheraton Hotel ved Bay State Road i Boston den 27. november 1953, 65 år gammel. Mens han døde hvisket han sine siste ord: «Jeg vet det. Jeg vet det. Født på et hotellrom og døde på et hotellrom.»[25] Bygningen ble senere til studenthjemmet Shelton Hall for Boston University. En revidert analyse av hans obduksjonsrapport, hadde han ikke Parkinsons sykdom, men en genetisk nevrologisk sykdom i lillehjernen.[26]

Dr. Harry Kozol, ledende ekspert for påtalemyndighet i Patty Hearst-rettsaken, behandlet O'Neill i løpet av hans siste år med sykdom. Han var også tilstede ved hans død og den som opplyste offentligheten.[27] O'Neill er gravlagt ved kirkegården Forest Hills i Bostons nabolag Jamaica Plain.

I 1956 sørget hans hustru for hans selvbiografiske mesterverk Lang dags ferd mot natt ble utgitt, skjønt hans skriftlige instruksjoner hadde krevd at det ikke skulle utgis før 25 år etter hans død. Det ble satt opp på scenen til overveldende kritisk anerkjennelse og vant Pulitzer-prisen i 1957. Hans siste stykke er betraktet som blant hans beste. Andre posthumt utgitt dramaer er A Touch of the Poet (1958) og More Stately Mansions (1967).

Det amerikanske postvesenet æret O'Neill med et frimerke på $1 i serien «Prominente amerikanere» (1965–1978).

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

O'Neills sommerhjem i New London, Monte Cristo Cottage, ble gjort til et nasjonalt historisk landemerke i 1971.

Connecticut College vedlikeholder Louis Sheaffer-samlingen som består materiale samlet av O'Neills biograf. Hovedsamlingen av O'Neills papirer er oppbevart ved Yale University. Eugene O'Neill Theater Center i Waterford i Connecticut utvikler nye teaterstykker under hans navn.

Det er også et teater i New York som er oppkalt etter ham. Det er lokalisert ved 230 West 49th Street i sentrum av Manhattan. Eugene O'Neill Theatre setter opp musikaler og drama som Yentl, Annie, Grease, Spring Awakening og The Book of Mormon.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Fulllengde drama[rediger | rediger kilde]

  • Bread and Butter, 1914
  • Servitude, 1914
  • The Personal Equation, 1915
  • Now I Ask You, 1916
  • Beyond the Horizon, 1918 - Pulitzerprisen, 1920
  • The Straw, 1919
  • Chris Christophersen, 1919
  • Gold, 1920
  • Anna Christie, 1920 - Pulitzerprisen, 1922
  • The Emperor Jones, 1920
  • Diff'rent, 1921
  • The First Man, 1922
  • The Hairy Ape, 1922
  • The Fountain, 1923
  • Marco Millions, 1923–25
  • All God's Chillun Got Wings, 1924
  • Welded, 1924
  • Desire Under the Elms, 1925
  • Lazarus Laughed, 1925–26
  • The Great God Brown, 1926
  • Strange Interlude, 1928 - Pulitzerprisen
  • Dynamo, 1929
  • Mourning Becomes Electra, 1931
  • Ah, Wilderness!, 1933
  • Days Without End, 1933
  • The Iceman Cometh, skrevet 1939, utgitt 1940, første gang framført 1946
  • Hughie, skrevet 1941, første gang framført 1959
  • Long Day's Journey Into Night (Lang dags ferd mot natt), skrevet 1941, første gang framført 1956 - Pulitzerprisen 1957
  • A Moon for the Misbegotten (Måne for livets stebarn), skrevet 1941–1943, første gang framført 1947
  • A Touch of the Poet, fullført 1942, første gang framført 1958
  • More Stately Mansions, andre utkast funnet i O'Neills papirer, første gang framført 1967
  • The Calms of Capricorn, utgitt i 1983

Enaktere[rediger | rediger kilde]

Glencairn-dramaene, alle som har figurer på det fiktive skipet «Glencairn» — filmet sammen som The Long Voyage Home:

  • Bound East for Cardiff, 1914
  • In The Zone, 1917
  • The Long Voyage Home, 1917
  • Moon of the Caribbees, 1918

Andre enaktere:

  • A Wife for a Life, 1913
  • The Web, 1913
  • Thirst, 1913
  • Recklessness, 1913
  • Warnings, 1913
  • Fog, 1914
  • Abortion, 1914
  • The Movie Man: A Comedy, 1914[2]
  • The Sniper, 1915
  • Before Breakfast, 1916
  • Ile, 1917
  • The Rope, 1918
  • Shell Shock, 1918
  • The Dreamy Kid, 1918
  • Where the Cross Is Made, 1918
  • Exorcism 1919 [28]

Andre verker[rediger | rediger kilde]

  • The Last Will and Testament of An Extremely Distinguished Dog, 1940. Skrevet for å trøste Carlotta da deres «barn» Blemie nærmet seg døden i desember 1940.[29]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • O'Neill, Eugene; Bogard, Travis (1988): Complete Plays 1913–1920. The Library of America 40. New York: Literary Classics. ISBN 978-0-940450-48-6.
  • O'Neill, Eugene; Bogard, Travis (1988): Complete Plays 1920–1931. The Library of America 41. New York: Literary Classics. ISBN 978-0-940450-49-3.
  • O'Neill, Eugene; Bogard, Travis (1988): Complete Plays 1932–1943. The Library of America 42. New York: Literary Classics. ISBN 978-0-940450-50-9.
  • Black, Stephen A. (2002): Eugene O'Neill: Beyond Mourning and Tragedy. Yale University press. ISBN 0-300-09399-3.
  • Clark, Barrett H. (November 1932): «Aeschylus and O'Neill» i: The English Journal (The English Journal, Vol. 21, No. 9) XXI (9): 699–710. doi:10.2307/804473. JSTOR 804473.
  • Floyd, Virginia (red.) (1979): Eugene O'Neill: A World View. Frederick Unger. ISBN 0-8044-2204-4.
  • Floyd, Virginia (1985): The Plays of Eugene O'Neill: A New Assessment. Frederick Unger. ISBN 0-8044-2206-0.
  • Gelb, Arthur & Barbara (2000): O'Neill: Life with Monte Christo. Applause/Penguin Putnam. ISBN 0-399-14912-0.
  • Sheaffer, Louis (2002) [1968]: O'Neill Volume I: Son and Playwright. Cooper Square Press. ISBN 0-8154-1243-6.
  • Sheaffer, Louis (1999) [1973]: O'Neill Volume II: Son and Artist. Cooper Square Press. ISBN 0-8154-1244-4.
  • Wainscott, Ronald H. (1988): Staging O'Neill: The Experimental Years. Yale University Press. ISBN 0-300-04152-7.
  • Winther, Sophus Keith (1934): Eugene O'Neill: A Critical Study. New York: Random House. OCLC 900356.
  • Clark, Barrett H. (1926): Eugene O'Neill: The Man and His Plays. Dover Publications, Inc. New York.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The New York Times, 25. august 2003: «Next year Playwrights Theater will present an unproduced O'Neill comedy, Now I Ask You, a comic spin on Ibsen's 'Hedda Gabler'.»
  2. ^ a b The Eugene O'Neill Foundation newsletter: «Now I Ask You, along with The Movie Man, ... is the only surviving comedy from O’Neill’s early years.»
  3. ^ a b Verdens Gang 1. september 2008: «Fakta. Eugene O'Neill». Side 36
  4. ^ 1500 Broadway, nordøstlige hjørne av 43. & Broadway
  5. ^ Gelb, Arthur (17. oktober 1957): «O'Neill's Birthplace Is Marked By Plaque at Times Square Site». The New York Times. s. 35.
  6. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie. Bind 11 Mellomkrigstiden. Oslo, s. 53
  7. ^ Manheim, Michael red. (1998): The Cambridge Companion to Eugene O'Neil, Cambridge University Press, Cambridge, s. 97
  8. ^ Bloom, Steven F. (2007): Student Companion to Eugene O'Neill, Greenwood Press, Westport, s. 3
  9. ^ Abbotson, Susan C.W. (2005): Masterpieces of 20th-Century American Drama, Greenwood Press, Westport, s. 8
  10. ^ Goldmann, Karl (1959): «Forord» i: O'Neill, Eugene: Ah, Wilderness!, Hirschgraben-Verlag, Frankfurt am Main, s. 3
  11. ^ «Heretic, Rebel, a Thing to Flout»
  12. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie. Bind 11 Mellomkrigstiden. Oslo, s. 54
  13. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie. Bind 11 Mellomkrigstiden. Oslo, s. 56
  14. ^ Glaspell, Susan (1927): The Road to the Temple, Frederick A. Stokes, New York, 2. utgave 1941, s. 255
  15. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie. Bind 11 Mellomkrigstiden. Oslo, s. 52
  16. ^ Renda, Mary (2001): Taking Haiti: Military Occupation and the Culture of U.S. Imperialism. Chapel Hill: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-4938-3. s. 198–212
  17. ^ Smith, Susan Harris (1984): Masks in Modern Drama. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-05095-9. s. 66–70, 106–108, 131–136.
  18. ^ Floyd, Virginia (1985): «Chapter 2» i: Eugene O'Neill: A New Assessment. New York: F. Ungar Publishing. ISBN 0-8044-2206-0. s. 180.
  19. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vesten litteraturhistorie 2, Oslo, s. 299-300
  20. ^ Haarberg, Jon et al (2007): Verdens litteratur. Den vestlige tradisjonen, Oslo, s. 484
  21. ^ «Eugene O'Neill Wed to Miss Monterey». The New York Times, 24. juli 1929, s. 9.
  22. ^ «Eugene O'Neill House» (PDF). Photographs. National Park Service.
  23. ^ «More of a Long Story», eOneill.com
  24. ^ Warwick Parish: Spithead, Bermuda Online
  25. ^ Sheaffer, Louis (1973): O'Neill: Son and Artist. Little, Brown & Co., ISBN 0-316-78337-4
  26. ^ «Eugene O'Neill - What Went Wrong?». Neuroscience for Kids. 22. april 2000.
  27. ^ «Eugene O'Neill Dies of Pneumonia; Playwright, 65, Won Nobel Prize». The New York Times.
  28. ^ «Exorcism». Yale U. Library Acquires Lost Play by Eugene O'Neill. Chronicle of Higher Education. October 19, 2011. Besøkt October 22, 2011.  (Skuespillet, satt i 1912, er basert på O’Neills selvmordsforsøk fra en overdose med from an overdose of barbiturater (en slags sovemedisin) i et losjihus i Manhattan. Etter dens premiere i 1920, kansellerte O’Neill produksjon og, ble det antatt, ødela alle kopier.)
  29. ^ O'Neill, Eugene; Adrienne Yorinks (1999). The Last Will and Testament of an Extremely Distinguished Dog (First utg.). New York: Henry Holt and Co. ISBN 0-8050-6170-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Eugene O'Neill – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Eugene O'Neill – bilder, video eller lyd


Forrige mottaker:
 Luigi Pirandello
(1934) 
Nobelprisvinner i litteratur
Neste mottaker:
 Roger Martin du Gard