Eugène Ionesco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Eugene Ionesco»)
Eugène Ionesco
FødtEugen Dimitri Ionescu
26. nov. 1909[1]Rediger på Wikidata
Slatina[2]
Død28. mars 1994[1][3]Rediger på Wikidata (84 år)
Paris (Frankrike)[4]
14. arrondissement[5]
BeskjeftigelseDramatiker,[6] skribent,[7][6] lyriker,[6] litteraturkritiker, dagbokskriver, illustratør, grafiker[6]
Embete
  • Stol nr. 6 i Académie française (1970–1994) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i București
Carol I National College
Fraţii Buzeşti National College
Saint Sava College
EktefelleRodica Ionesco (1936–)
PartiTransnational Radical Party
NasjonalitetRomania
Frankrike[8]
GravlagtCimetière du Montparnasse
MorsmålRumensk
SpråkFransk,[9][10] rumensk[9]
Medlem av
7 oppføringer
Det rumenske akademi (2009–)
Académie française (1970–1994) (erstatter: Jean Paulhan, erstattet av: Marc Fumaroli)[11]
Collège de ’Pataphysique
American Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Comité des intellectuels pour l'Europe des libertés (1978–)
Akademie der Künste Berlin (1976–1994) (assosiert medlem, medlem)[2]
Utmerkelser
8 oppføringer
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres[11]
Prix Littéraire Prince Pierre
Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden[11]
Jerusalem-prisen (1973)
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Prix du Brigadier
Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur (1971)[12]
Offiser av Æreslegionen[11]
PeriodeAbsurd teater, dadaisme
Debuterte1932
Aktive år1932–1994
Notable verkThe Chairs, Neshornet, The Killer, The New Tenant, The Bald Soprano
Påvirket avSamuel Beckett, Franz Kafka, Alfred Jarry, Ion Luca Caragiale, Tristan Tzara, Urmuz
IMDbIMDb
Eugène Ionesco på Commons

Eugène Ionesco (født Eugen Ionescu; 26. november 1909 i Slatina i Romania, død 29. mars 1994 i Paris i Frankrike) var en av de fremste dramatikerne innenfor absurd teater. Han lagde stor humor av dagligdagse banaliteter og klarte samtidig å si noe om hvor lite mening et menneskeliv kan ha.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ionesco ble født i 1909 (selv påsto han å være født i 1912)[13] i Slatina av en rumensk far- som også het Eugen- som var advokat, og en fransk-rumensk[14] mor, Maria-Tereza, (født Ipcar). Da han var ett eller to år gammel flytta familien til Frankrike,[15] der faren skulle ta doktorgraden, men flytta tilbake til Romania med moren og søsteren, Marilina, i 1922 etter at foreldrene ble skilt.[16][17] Ionesco studerte fransk språk og litteratur ved Universitetet i București, og etter at han tok embedseksamen i 1935 arbeidet han som fransklærer i Cernavodă, Curtea de Argeș, Oltenița og București.[18] 

I 1936 gifta Ionesco seg med Rodica Burileanu.[13] De flytta til Frankrike i 1938 for at Ionesco skulle avslutte en doktoravhandling om Baudelaire.[19] Deres eneste barn, datteren Marie-France, ble født i 1944.[20]

Familien ble sittende fast i Marseille på grunn av krigen og flytta så til Paris for godt etter frigjøringa.

Ionesco skrev stykkene sine på fransk.

Verk[rediger | rediger kilde]

Ionesco var en av dem som hjalp introdusere en ny type teater, anti-teater,[13] som kom til å bli kjent som absurdteater.[21][22] Selv foretrakk han å kalle det for theatre de derision («håneteater»).[13] Han er best kjent for de tidlige småstykkene sine: Enaktere, som han sjøl kalte for anti-stykker som bruker overraskelser i språket til å vise tomskapen og det overfladiske i det småborgerlige livet. Personene hans, som er langt fra tradisjonelle naturalistiske portretter, snakker til hverandre, men de snakker aldri med hverandre. Det første stykket hans, La Cantatrice Chauve («Den skallede sangerinnen») fra 1950 til 1951, satiriserer borgerskapet, som er frosset i meningsløse formaliteter.[21] Her møter vi skikkelser som alvorlig forteller hverandre selvfølgeligheter. En mann og ei dame har en lang samtale om hvem de er og hvor de bor og oppdager plutselig at de er gift med hverandre. Situasjonen oppleves som uvirkelig, men ikke nødvendigvis, fordi Ionesco konstruerer en kunstig eller unaturlig tilstand. Ionescos grep ligger i fortettingen. Han utdyper de delene av dialogen som en naturalistisk dramatiker ville klipt vekk, og toner ned eller tar helt bort det som ville gitt en sammenhengende handling. Resultatet blir en forunderliggjøring og utlevering av menneskers merkverdige dagligliv.

Senere gikk Ionesco over til å skrive lengre teaterstykker med mer tradisjonell persontegning. I Rhinocéros («Neshornet», 1960) opplever hovedpersonen, Bérenger, at alle han møter, en etter en, blir forvandla til svære, brølende neshorn.[23] Handlingen blir vanligvis tolka som et bilde på menneskelig flokkmentalitet og spesielt på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania i 1930-årene.[24] Selv om handlingen her følger en mer normal dramatisk utvikling er Ionesco stadig ikke naturalist. Stykkene likner mer på allegorier eller gammaldagse moraliteter.[25] Hovedpersonen Bérenger, som sies å være Ionescos alter ego, går igjen i flere av Ionescos stykker: en litt naiv og pregløs figur som både er forfatterens alter ego og et objekt det er lett for tilskuerne å identifisere seg med.[26]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Akademie der Künste Berlin, www.adk.de, ADK member ID 51504, besøkt 1. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6wh39x1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ fichier des personnes décédées, Fichier des personnes décédées ID (matchID) xn9HPOltEfe4, besøkt 10. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d https://cs.isabart.org/person/30971; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 30971.
  7. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  8. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 2820, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11908252k; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11908252k.
  10. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 6976355, Wikidata Q16744133 
  11. ^ a b c d academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID eugene-ionesco, besøkt 1. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ verkets språk tysk, www.kunstkultur.bka.gv.at, besøkt 8. mai 2009[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c d Gussow, Mel (29. mars 1994). «Eugene Ionesco Is Dead at 84; Stage's Master of Surrealism». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. februar 2018. 
  14. ^ Ionesco, Marie-France, Portrait de l'écrivain dans le siècle: Eugène Ionesco, 1909-1994, Gallimard, Paris, 2004.
  15. ^ Drace-Francis, Alex (7. juni 2013). The Traditions of Invention: Romanian Ethnic and Social Stereotypes in Historical Context (engelsk). BRILL. ISBN 9004252630. 
  16. ^ Marta, Petreu (14. juni 2016). Ionescu în țara tatălui (rumensk). Polirom. ISBN 9789734632183. Arkivert fra originalen 5. februar 2018. Besøkt 1. juni 2017. 
  17. ^ Marta, Petreu (14. juni 2016). Ionescu în țara tatălui (rumensk). Polirom. ISBN 9789734632183. Arkivert fra originalen 5. februar 2018. Besøkt 1. juni 2017. 
  18. ^ «Noi completări la biografia lui Eugen Ionescu - Fundatia Romania Literara». www.romlit.ro. Arkivert fra originalen 5. februar 2018. Besøkt 1. juni 2017. 
  19. ^ Drace-Francis, Alex (7. juni 2013). The Traditions of Invention: Romanian Ethnic and Social Stereotypes in Historical Context (engelsk). BRILL. ISBN 9004252630. 
  20. ^ «Eugen Ionescu, dramaturgul absurdului». Pagini Romanesti (rumensk). 20. september 2018. Besøkt 7. juni 2020. 
  21. ^ a b Kraft, Barbara (17. mai 2013). «A Conversation With Eugene Ionesco». Huffington Post (engelsk). Besøkt 4. februar 2018. 
  22. ^ «Nashornet: Mer som en trailer enn et skuespill». Aftenposten. Besøkt 4. februar 2018. 
  23. ^ Summaries, Bright (8. oktober 2015). Rhinoceros by Eugène Ionesco (Book Analysis): Detailed Summary, Analysis and Reading Guide (engelsk). BrightSummaries.com. ISBN 9782806270115. 
  24. ^ Marta, Petreu (14. juni 2016). Ionescu în țara tatălui (rumensk). Polirom. ISBN 9789734632183. Arkivert fra originalen 5. februar 2018. Besøkt 4. februar 2018. 
  25. ^ Reddy, P. Bayapa (2008). Aspects of Contemporary World Literature (engelsk). Atlantic Publishers & Dist. ISBN 9788126909759. 
  26. ^ O'Neil, Patrick M. (2004). Great World Writers: Twentieth Century (engelsk). Marshall Cavendish. ISBN 9780761474739. 
  27. ^ Learning, Gale, Cengage (2016). A Study Guide for Eugene Ionesco's "Rhinoceros" (engelsk). Gale, Cengage Learning. ISBN 9781410356673. 
  28. ^ «Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur : Bundeskanzleramt Kultur und Kunst». www.kunstkultur.bka.gv.at (spansk). Arkivert fra originalen 7. januar 2018. Besøkt 7. januar 2018. 
  29. ^ «Eugène IONESCO | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 2. juni 2017. 
  30. ^ «Eugène Ionesco | ORDEN POUR LE MÉRITE». www.orden-pourlemerite.de (tysk). Besøkt 2. juni 2017. 
  31. ^ AGERPRES. «România prezentă cu un stand la Târgul Internaţional de Carte de la Ierusalim». www.agerpres.ro (rumensk). Arkivert fra originalen 7. januar 2018. Besøkt 7. januar 2018. 
  32. ^ Bloom, Harold (2009). Eugene Ionesco (engelsk). Infobase Publishing. ISBN 9781438116419. 
  33. ^ «Revista Apostrof». www.revista-apostrof.ro. Arkivert fra originalen 8. januar 2018. Besøkt 7. januar 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Claude Abastado, Ioaris, Seghers, 1966
  • Claude Bonnefoy, Entretiens avec Eugène Ionesco, Belfond, 1966 Extraits
  • Eugène Ionesco, Entre la vie et le rêve - Entretien avec Claude Bonnefoy, Gallimard, 1996
  • Matei Călinescu, Eugène Ionesco: teme identitare și existențiale, Iași, Junimea, 2006
  • Ecaterina Cleynen-Serghiev, La Jeunesse littéraire d'Eugène Ionesco, Paris, PUF, 1993
  • Richard N. Coe, Eugène Ionesco, Edinburgh, Oliver and Boyd, 1961
  • Jean-Hervé Donnard, Ionesco dramaturge ou l'artisan et le démon, Paris, Lettres Modernes, 1966
  • Yves-Alain Favre, Le théâtre de Ionesco ou le rire dans le labyrinthe, Mont-de-Marsan, José Feijóo, 1991
  • Robert Fricks, Ionesco, Nathan-Éditions Labor, 1976
  • Alexandra Hamdan, Ionescu avant Ionesco. Portrait de l'artiste en jeune homme, Berne, Peter Lang S.A., Éditions Scientifiques Européennes, 1993
  • Marie-Claude Hubert, Eugène Ionesco, Paris, Seuil, 1990
  • Mal:Ro Marie-France Ionesco, Portretul scriitorului în secol, București, Humanitas, 2003
  • Emmanuel Jacquart, Le théâtre du dérision, Paris, Gallimard, 1974 (éd. revue et augmenteé, 1998)
  • Gelu Ionescu, Anatomia unei negații. Scrierile lui Eugen Ionescu în limba română (1927-1940), București, Minerva, 1991
  • Ahmad Kamyabi Mask, Ionesco et son théâtre, Préface d'Eugène Ionesco suivie d'un entretien avec Ionesco, (Ed. Caractères), 1987, Paris. - Deuxième édition, 1992, Ed. A. Kamyabi Mask, Paris
  • Ahmad Kamyabi Mask, Qui sont les rhinocéros de Monsieur Bérenger-Eugène Ionesco? (Étude dramaturgique) suivie d'un entretien avec Jean-Louis Barrault, Préface de Bernard Laudy, Illustrations de Günther, Ed. A. Kamyabi Mask, 1990, Paris, (Prix A.D.E.L.F., 1991).
  • Ahmad Kamyabi Mask, Qu'a-t-on fait de Rhinocéros d'Eugène Ionesco à travers la monde (Allemagne, France, Roumanie, Iran, Japon, États-Unis...) Préface d'Eugène Ionesco, Avant-propos et illustrations de Günther et de Taha, suivi des entretiens avec Hamid Samandarian, Ion Lucian, Karl-Heinz Stroux, William Sabatier, Ed. A. Kamyabi Mask, 1995, Paris.
  • Ahmad Kamyabi Mask, Qu'attendent Eugène Ionesco et Samuel Beckett? et qu'en pensent: J.-L. Barrault, J. Mauclair, M. Maréchal, P. Vernois, T. Brown, A. Grodzicki, R. Benski, A. Epstein, R. Lamont, R. Schechner ? (Entretiens), Illustrations de Günther et Emeric Davis Ed. A. Kamyabi Mask, 1991, Paris.
  • Alexandra Laignel-Lavastine, Cioran, Eliade, Ionesco: L'Oubli du fascisme, Paris, PUF, 2002
  • Rosette C. Lamont, Ionesco's Imperatives. The Politics of Culture, Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1993
  • Rosette C. Lamont (ed.), Ionesco: A Collection of Critical Essays, Englewood Cliffs, NJ, Prentice Hall, 1973
  • Rosette C. Lamont & Melvin J. Friedmann (eds.), The Two Faces of Ionesco, Troy, NY, Whitston Publishing Company, 1978
  • André Le Gall, Ionesco. Mise en scène d'un existant spécial en son œuvre et en son temps, Flammarion, 2009.
  • Laura Pavel, Ionesco. Anti-lumea unui sceptic, Pitești, Paralela 45, 2002
  • Marta Petreu, Ionescu în țara tatălui, Cluj, „Biblioteca Apostrof”, 2001
  • Giovanni Rotiroti, Odontotyrannos. Ionesco e il fantasma del rinoceronte, Roma, Il filo, 2009.
  • Philippe Sénart, Ionesco, Paris, Éditions Universitaires, 1964
  • Eugen Simion, Le jeune Eugen Ionescu, L'Harmattan, 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eugène_Ionesco&oldid=23933497»