Eugen Dühring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eugen Karl Dühring (født 12. januar 1833 i Berlin, død 21. september 1921 i Nowawes i dagens Potsdam-Babelsberg) var en tysk filosof og økonom. Han var sosialist og sterk kritiker av marxisme.

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Dühring ble født i Berlin, da hovedstaden i kongedømmet Prøyssen. Etter juridisk utdannelse praktiserte han som advokat frem til 1859. En øyensykdom som til slutt forårsaket total blindhet, gjorde at han tok opp de studier som nå forbindes med hans navn. I 1864 ble han dosent ved universitetet i Berlin, men som en konsekvens av en krangel med professoriate ble han fratatt sin rettighet til å undervise i 1874.

Blant hans arbeider finner vi «Kapital und Arbeid» (1865), «Der Wert des Lebens» (1865), «Naturliche Dialektik» (1865), «Kritische Geschichte der Philosophie» (1869), «Kritische Geschichte der allgemeinen Principien der Mechanik» (1872), «Kursus der National und Sozialokonomie» (1873) (en av hans vikigste verker), «Kursus der Philosophie» (1875), «Logik und Wissenschaftstheorie» (1878) og «Der Ersatz der Religion durch Vollkommeneres» (1883). Han publiserte også «Die Judenfrage als Frage der Racenschaedlichkeit» (1881) og andre antisemittiske publikasjoner.

Han offentliggjorde sin selvbiografi i 1882 under tittelen «Sache, Leben und Feinde». Hans filosofi hevder han med ettertrykk å være virkelighetens filosofi. Han er voldsom i sin avvisning av religion. Hans substitutt for religion er en doktrine som på mange områder er lik Comte og Feuerbachs tanker.

Dührings økonomiske syn er sagt å stamme først og fremst fra Friedrich List.[1], en foreleser ved universitetet i Berlin. Han hevdet at Lists syn representerte det første virkelige fremskritt i økonomi siden publiseringen av The Wealth of Nations.[2] På andre felt - særlig når det gjaldt holdninger til jøder - hadde de to menn ulikt syn.

Ideer[rediger | rediger kilde]

Dührings meninger forandret seg svært etter hans første arbeider. Hans tidlige arbeid, «Natürliche Dialektik», er fullstendig i ånden til den kritiske filosofi. Senere beveger han seg mot positivismen og avviser Kants skille mellom fenomen og noumenon. Han hevder at vårt intellekt er i stand til å fatte hele virkeligheten. Dette skyldes at universet er én virkelighet, én materie. Men denne materien er ikke, etter Dührings syn, det som vanligvis forståes med ordet, men i en dypere betydning all bevisst og fysisk eksistens. Derfor er lovene for eksistens de samme som lovene for tanken. I dette idealistiske systemet finner Dühring rom for teleologi. Naturens mål, sier han, er produksjonen av en rase med bevisste vesener. På grunn av denne troen på teleologi blir han ikke avskrekket av smertens problem. Som en konsekvent optimist hevder han at smerte eksisterer for å bringe glede inn i bevisst forløsning.

I etikken følger han Comte, i politiske filosofi står han for en etisk kommunisme og angriper darwinismens prinsipp om kampen for tilværelsen. I økonomi er han best kjent for sin fremhevning av den amerikanske forfattren H.C Carey. Han var tiltrukket av dennes verditeori og hans doktrine om nasjonal politisk økonomi. Dühring idealiserte Fredrik den store og avviste jøder, grekere og kosmopolitten Goethe. Hans skrivning har blitt karakterisert «som klar og skarp, men skjemmet av arroganse og sinne, feil som kan tilskrives hans fysiske problemer». ”[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "It would be better to read Herr Dühring's chapter on mercantilism in the 'original', that is, in F. List's National System, Chapter 29..." Anti-Dühring)
  2. ^ (Henderson, William O. Friedrich List: Economist and Visionary (Frank Cass, London 1983) )
  3. ^ Henry Sturt:"Dühring, Eugen Karl". I Chisholm, Hugh. Encyclopædia Britannica (11th ed.). Cambridge University Press. (1911)