Etymologien til ordet viking

I over hundre år har historikere og etymologer forsøkt å forklare betydningen av ordet viking, men noen allmenn enighet er ikke blitt oppnådd. Et viktig innlegg i debatten var imidlertid Finn Hødnebøs tolkning av ordet fra 1987. Han ønsket å forklare ordet som en innbyggerbetegnelse: «folk, (sjø)menn fra kystdistriktene i Vík-området (Skagerrak og Oslofjorden)». Denne tolkningen har, iallfall her i Norge, fått en mer eller mindre offisiell status. Den er blant annet blitt brukt i Aschehougs Norgeshistorie bind 2, Vikingtid og rikssamling 800-1130 – og etymologene Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman har gitt sin støtte til denne tolkningen i sitt verk Våre arveord fra 2000 (revidert utgave 2007).

Mot Hødnebøs tolkning kan det reises en rekke innvendinger. For det første blir folk fra området Viken i norrøne kilder alltid omtalt som víkverir eller víkverjar – aldri som víkingar. For det andre blir folkeslag uten noen som helst tilknytning til Viken i gamle kilder også omtalt som vikinger. Ordet viking finnes for ekesempel brukt på flere gamle østsvenske runesteiner – og de beryktede jomsvikingene holdt til på øya Jóm (Wolin) i dagens Polen. Rent historisk kom forøvrig de eldste vikingtoktene fra vestkysten av Norge, ikke Viken. Dette er belagt både gjennom historiske kilder og arkeologiske funn. I angelsaksiske annaler sies det f.eks spesifikt at vikingene i det eldste angrepet mot England (i år 789) kom fra Hordaland.

De språklige argumentene mot teorien er imidlertid enda mer vektige. I norrønt har en ikke bare personbetegnelsen víkingr m ’viking’, men også handlingsordet víking f ’plyndringstokt, vikingferd’. Det sistnevnte ordet blir ofte spesifisert: En kunne f.eks. dra i várvíking (om våren), haustvíking (om høsten) og vestrvíking (vikingferd i Vest-Europa). At ordet víkingr er avledet fra víking må nok anses som det mest sannsynlige. En víkingr er altså en som drar ut i víking. En motsatt avledning er det svært vanskelig å argumentere for. Og hvis dette er tilfelle så torpederer dette Viken-teorien totalt: At uttrykket ’å dra i viking’ (dvs å plyndre i England og andre steder) skulle være avledet fra stedsnavnet Viken blir lite plausibel.

Rent formelt kan handlingsordet víking være et verbalsubstantiv avledet fra verbet víkja. Paralleller til dette i norrønt er for eksempel overgangene vígja ’vie, vigsle’ > víging f ’viing, vigsel’ og líkja ’sammenligne’ > líking f ’sammenligning’. Ut fra slike verbalsubstantiver er det vanlig å avlede personbetegnelser. Noen gode eksempler på dette er som følger: gelda ’kastrere’ > gelding f ’kastrering’ > geldingr m ’kastrat/eunukk’ – leysa ’løse, frigi’ > leysing f ’frigivning’ > leysingr m ’løysing, frigitt trell’ – reka ’reke, drive omkring’ > reking f ’omflakking’ > rekingr m ’omstreifer, utskudd’.

Verbet víkja har en rekke betydninger i norrønt. Det kan bety ’å vike (til side)’, som i moderne norsk. Men det brukes også ofte i den enkle betydningen ’gå, fare, reise’. Det er trolig her en skal lete etter betydningen av ordet víking f – det betyr rett og slett ’en (sjø)reise’. Men i motsetning til kaupferð ’handelsferd’ og herferð ’hærtog’, som kunne ta en hel sommersesong, så var nok víking helst en reise av kortere varighet. En aktiv víkingr kunne derfor trolig rekke å få med seg både en várvíking og en haustvíking.

Ordet víking f ’(kortvarig) reise’ er i så fall en eufemisme for ’plyndringstokt’. En klar parallell til dette er det engelske ordet raid: Betydningen av dette er strengt tatt bare ’ridetur’, men det brukes vanligvis i betydningen ’plyndringstokt’ – og derav har en avledet personbetegnelsen raider ’deltager i et raid’. På samme måte betyr nok personbetegnelsen víkingr egentlig bare ’en reisende’. Det er forresten interessant at dette ordet i norrønt av og til blir spesifisert som sjóvíkingr ’sjøviking, sjørøver’. (Det var vel ikke uten videre gitt at ordet víking viste til en sjøreise.) En annen spesifisering er hervíkingr 'herjende viking' – noe som støtter teorien om at grunnbetydningen av en víkingr bare er 'en reisende'. (For ellers ville uttrykket 'en herjende viking' være en unødvendig pleonasme.)

En annen interessant parallell til ordet víking f er det norrøne begrepet útilega f. Det betyr egentlig bare ’å ligge ute’ – men det har betydningen ’røving, vikingferd’. Til dette hadde en personbetegnelsene útilegumaðr og útileguvíkingr ’sjørøver’.

Etter middelalderen gikk ordene víking og víkingr ut av bruk, og de ble nærmest helt glemt. Det var først under nasjonalromantikken på 1800-tallet at vikingene ble ’gjenoppdaget’ – og den svenske poeten Erik Gustaf Geijers dikt «Vikingen» fra 1811 regnes gjerne som starten på dette. Men ordet hadde nå i høyeste grad skiftet konnotasjon: I middelalderkildene brukes ordet víkingr vanligvis bare i negativ betydning om pirater og sjørøvere – mens under nasjonalromantikken blir de til modige og barske krigere som kjemper med dødsforakt. De blir også til dristige sjøreisende som uten frykt drar over havet for å oppdage og befolke Island, Grønland og Amerika. Tidsperioden 800-1000 ble heretter kalt for vikingtiden – og merkelappen viking ble satt på det meste: vikingskip, vikingsverd, vikinghjelmer, vikingkunst, vikingånd, etc.

Dette er en ordbruk som de fleste skandinaver som levde i perioden 800-1000 nok kunne mislikt. Ordet víkingr på denne tiden var neppe en hedersbetegnelse, men heller brukt om feige røvere og kriminelle som vek unna for en ekte kamp. Vikingene var særlig beryktet for å praktisere en hit and run-strategi: De fant et mykt mål (kloster, landsby, handelsskip, etc.) som var lett å plyndre – og når lokalbefolkningen samlet seg til motstand så bare stakk de av. Beskrivelsen av vikingene i Harald Hårfagres saga (kap. 22) gir et godt eksempel på dette:

«Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs.»

Grunnbetydningen av ordet víking er trolig en ’reise’ – og da brukt som en eufemisme for ’plyndringstokt’. Men at verbet víkja også hadde betydningen ’vike til side’, ’vike unna’ kan nok ha bidratt til at bruken av ordet ble populært også blant de som var rammet av hyppige vikingangrep. Det er i det hele tatt interessant at mange avledninger av verbet vike har en sterkt negativ betydning. I norsk har en f.eks adjektivet veik og personbetegnelsen en avviker. I engelsk finner vi adjektivet weak og personbetegnelsen weakling ’svekling’. Disse negative assosiasjonene kan være grunnen til at det gammelengelske verbet wícan ’vike’ gikk fullstendig ut av bruk.

Ordet Viking i moderne engelsk ble for øvrig lånt fra skandinavisk på 1800-tallet. Hadde dette vært bevart og nedarvet fra gammelengelsk skulle det ha vært sagt og skrevet med w: Wiking.