Etiopia–Adal-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Etiopia–Adal-krigen
Konflikt: Indirekte del av den osmansk-portugisiske krig
Etiopia–Adal-krigen
Adal og Etiopia (Aksum) ca. 1500
Dato 1529 til 1543
Sted Øst-Afrika
Resultat
Etiopisk-portugisisk seier; svekkelse av Adal-sultanatet; tyrkisk evakuering.
Parter
Flag of Ethiopia (1897-1936; 1941-1974).svg Etiopia
Flag Portugal (1495).svg Portugal
Adal-sultanatet

Det osmanske rikets flagg Det osmanske riket


Star of David.svg Beta Israel (etiopiske jøder)
Kommandanter
Flag of Ethiopia (1897-1936; 1941-1974).svg Dawit II
Flag of Ethiopia (1897-1936; 1941-1974).svg Gelawdewos
Flag of Ethiopia (1897-1936; 1941-1974).svg Wasan Sagad
Flag of Ethiopia (1897-1936; 1941-1974).svg Eslamu
Flag Portugal (1495).svg Cristóvão da Gama
Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi
Sajid Mehmed
Garad Emar
Styrker
Titusener av etiopisk kavaleri og infanteri, ca. 400 portugisiske musketerer og noen portugisiske kavalerister Tusener av infanteri og kavaleri, hundrevis av musketerer, minst 3000 tyrkiske og arabiske musketerer og 1000 tyrkiske spydfolk
Tap
Ukjent (tusener); minst 230 portugisere døde Ukjent (tusener); minst 160 tyrkere døde

Etiopia–Adal-krigen var en militær konflikt mellom det kristne Keiserriket Etiopia og det muslimske Adal-sultanatet som varte fra 1529 til 1543. Imamen Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi (kjent som Gureysomali og Gragn/Graññamharisk, som begge betyr den venstrehendte) klarte nesten å utslette det eldgamle etiopiske riket og å konvertere dets undersåtter til islam. Intervensjonen til den europeiske Cristóvão da Gama, sønnen til den berømte Vasco da Gama, bidro til å forhindre dette. Begge landene ble riktignok utmattet av krigen, noe som førte til oromoenes folkevandring nordover, til deres nåværende hjemland nord og vest for Addis Abeba. Mange historikere regner denne konflikten som grunnen til fiendtligheten mellom Somalia og Etiopia. Enkelte mener også at denne konflikten beviste gjennom bruken av skytevåpen på begge sider, som musketter, kanoner og arkebuser, disse våpnenes betydning i forhold til tradisjonelle våpen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da imam Ahmad fikk kontrollen over Adal-sultanatet fikk han også stammene i Somalia og afarene med seg i sin sak om å starte en jihad mot keiser Dawit II av Etiopia i 1527. Han fikk også støtte fra flere etiopiske jøder og kristne som var imot Dawits styre.

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

I 1529 beseiret imam Ahmad en større etiopisk hær i slaget ved Shimbra Kure. Seieren ble dyr, men styrket muslimenes moral, og beviste at de kunne stå imot den større etiopiske hæren.

I 1531 førte flere seiere under imam Ahmad til at tilhengerne hans fikk overtaket i krigen. Den første var slaget ved Antukyah, hvor kanonild ved begynnelsen av slaget skapte panikk hos de etiopiske soldatene. Den andre kom 28. oktober i slaget ved Amba Sel, hvor imamens tropper beseiret og splitta den etiopiske hæren, og fikk tak i deler av de etiopiske regaliene.

Disse seierne gjorde at muslimene kunne trenge inn på de etiopiske høylandene, hvor de ødela mange kirker, inkludert Atronsa Maryam, hvor levningene etter flere etiopiske keisere var. Landet ble plyndra av Ahmads styrker, som ødela flere kristne monumenter, og undertrykte de ikke-muslimske amharaene og tigrayene.

Dawit II døde i 1540 og hans etterfølger ble tatt til fange av muslimene. Keiserinnen kunne ikke gjøre noe, siden hun var beleiret i hovedstaden. I 1543 klarte etiopiske geriljaer å beseire muslimene med hjelp av den portugisiske marinen, som sendte 400 musketerer ledet av Cristóvão da Gama for å hjelpe etiopierne. Til tross for at da Gama ble fanget og senere drept etter slaget ved Wolfa, ble Ahmad drept i 1543 i slaget ved Wayna Daga med hjelp av de av portugiserne som hadde overlevd.

Mohammed Hassan har hevdet at siden deltakerne i konflikten betydelig svekket hverandre, fikk oromoene en sjanse til å utvandre til landa sør for Den blå Nil øst til Harar og bosette seg der.