Opphavssagn
Opphavssagn eller etiologiske eventyr (av etiologi, fra gresk aitia, «årsak»)[1] er en kategori av tradisjonelle fortellinger, sagn og eventyr. Slike sagn tar sikte på å forklare hvorfor et naturfenomen, objekt eller et kulturtrekk som en skikk har oppstått. En type opphavsmyte er skapelsesmyte som beskriver verdens opprinnelse.
Opphavssagnets vesen[rediger | rediger kilde]
Enhver opphavssagn er en fortelling om skapelse: disse beskriver hvordan en form for ny virkelighet blir en ny eksistens.[2] I mange tilfeller rettferdiggjør opphavsagnene også den etablerte orden ved å forklare hvordan det ble etablert ved hellig makt.[2] Skillet mellom skapelsesmyter og opphavsmyter er ikke klart avgrenset. En myte om opprinnelsen til del av verden vil nødvendigvis forutsette av verden i seg selv eksisterer — hvilket for mange kulturer tar for gitt ved en skapelsesmyte. I denne forståelsen kan man tenkte seg en opphavsmyte som bygger på og forsterker en kulturs eksisterende skapelsesmyte.[2] Faktisk er framføringen av skapelsesmyte ofte forstadiet til fortellingen om en opphavsmyte.[3]
Man kan også kalle en opphavsmyte en forklaringsmyte for lettere skille den fra en skapelsemyte. Skapelsemyter regnes som de eldste og dukket opp for flere tusenvis av år siden i de fleste folkeslag verden over. I den vestlige, europeiske kultur har det vært mest fokus på de egyptiske, jødiske, grekse, romerske og norrøne overleveringer.[4] Forklaringsmyter, det vil si etiologiske fortellinger eller opphavssagn, forsøker å gi en forklaring på hvorfor eksempelvis naturfenomener er som de er: natt og dag; lyn og torden; årstider; solformørkelser, og videre.[4]
En opphavsmyte eller sagn kan være:
- opprinnelse til et ritual; i eksempelvis gresk eller hebraisk mytologi hvor det spesielle forholdet mellom en guddom og et folk
- grunnleggelsen til en by
- opphavet til en gruppe i form av en stamfar til en slekt eller nasjon[5]
- skapelsen av en art.
Fra den tidligste sagnforskningen har det vært vanlig å dele sagnene i rekke grupper: Naturmytiske sagn som handler om det overnaturlige, historiske sagn som forteller om historiske personer eller hendelser, gudemyter (teologiske myter) hvordan forholdet mellom guder og mennesker skildres,[6] dommedagsmyter (eskatologiske myter) som skildrer verdens undergang innenfor logikken at alt som har en begynnelse har også en avslutning,[6] og opphavssagn som forteller om hvordan noe har blitt til. Men denne inndelingen er slett ikke selvfølgelig. Opphavssagn inneholder ofte overnaturlige elementer, og/eller de kan utgi seg for å gjelde historiske hendelser.
Som eventyr[rediger | rediger kilde]
Eventyrtradisjonen har en egen undersjanger som er forklaringssagn. Eksempelvis Lommen som fløy ut før Vårherre hadde skapt den ferdig, slik at han måtte kaste beina etter den. Derfor har lommen beina så langt bak.
I norsk tradisjon er det nedtegna 13 ulike etiologiske eventyr med til sammen 103 varianter. De mest kjente er «Hvorfor bjørnen er stubbrumpet» og «Jomfru Maria og svalen». Andre eksempler på opphavssagn er «De syv søstre», Jutulhogget, «Kast etter kyrkja»
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «etiology (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ a b c Eliade, Mircea (1963): Myth and Reality, overs. av Willard Trask. New York: Harper & Row, s. 21
- ^ Eliade, Mircea (1963): Myth and Reality, s. 21-24
- ^ a b Høgh, Carsten (2004): Eventyrleksikon, 2. oppl., Rosinante, s. 280
- ^ Wolfram, Herwig (1988): The History of the Goths, overs. av Thomas J. Dunlap, se særlig «Gothic history as historical ethnography», 1-18.
- ^ a b Høgh, Carsten (2004): Eventyrleksikon, 2. oppl., Rosinante, s. 281