Essensialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Filosofisk essensialisme er den ontologiske posisjonen at (alle) ting har en essens, og at det er slike essenser (ikke enkelttingene) som egentlig utgjør virkeligheten. En essens i denne forstand er en bakenforliggende idé eller plan.

Essensialistiske filosofer antok f.eks. at det fantes en essens «hest», og at enkelte hester kun er «kopier» av essensen. Kopiene kan ligne mer eller mindre på essensen, dvs. være mer eller mindre fullkomne, men er aldri identiske med den og derfor aldri perfekte. Ifølge denne posisjonen er altså kun essensen (universalet hest) reell, mens partikularene (de enkelte hestene) bare eksisterer gjennom essensen.

Essensialisme er best eksemplifisert ved Platons hulelignelse: Vi lever i en hule, og alle ting vi iakttar er bare skygger av essensene som befinner seg utenfor huleåpningen – og dermed utenfor vår rekkevidde. Kun gudene har tilgang til ideene bak tingene, essensene.

Den filosofiske essensialismen havnet på idéhistoriens skraphaug i 1859, spesielt når det gjelder biologiske arter. Grunnen var utgivelsen av Charles Darwins bok Artenes opprinnelse, som viste at arter ikke er uforanderlige essenser, men evolverende enheter. Likeledes ble variasjonen mellom individer forstått å være reell og viktig, ikke et resultat av deres «skyggenatur».