Ernst Johann von Biron
| Ernst Johann von Biron | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. nov. 1690[1][2][3] Kalnciems[4] | ||
| Død | 17. des. 1772[3] (82 år) Jelgava[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Benigna Gottlieb von Trotha gt Treyden | ||
| Far | Karl von Biron | ||
| Mor | Catharina Hedwig von Raab gen. Thülen[6] | ||
| Søsken | Gustav von Biron Dorothea Elisabeth von Medem | ||
| Barn | Peter von Biron[6] Karl Ernst Biron Hedvig Elizabeth von Biron | ||
| Nasjonalitet | Hertugdømmet Kurland og Semgallen Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Jelgava palass | ||
| Utmerkelser | Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Den hvite ørns orden | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ernst Johann von Biron (russisk: Эрнст Иоганн Бирон; født 23. november 1690 i Kalnzeem i Semigallia som i dag er del av Latvia, død 29. desember 1772 i Mitau) var hertug av Kurland og Russlands regent i en kort periode i 1740.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Biron var sønn av en ikke-adelig fattig kurlandsk baltertysk godseier.[trenger referanse] Etter meget overfladiske studier ved Universitetet i Königsberg, hvorfra han ble bortvist på grunn av voldsom oppførsel, søkte han sin lykke i Russland og ble kammerjunker i 1714 hos enkehertuginne Anna Ivanovna og opptatt i det kurlandske ridderskap.[trenger referanse]
Ved sitt behagelige ytre og en viss forretningsdyktighet gjorde Biron seg snart uunnværlig for hertuginnen.[trenger referanse] Da hun i 1730 ble russisk keiserinne fulgte han med henne til Russland trass den russiske adels protest.[trenger referanse] Han nøt hennes ubegrensede tillit, steg nå hurtig fra trinn til trinn og ble i virkeligheten Russlands eneveldige hersker.[trenger referanse] På keiserinnens forbønn ble han utnevnt til tysk riksgreve og lot seg, da den mannlige linje av huset Kettler døde ut (1737), velge til hertug av Kurland med arverett for sin mannlige ætt - noe som lett lot seg gjennomdrive ettersom keiserinnen truet med våpenmakt hvis det ikke ble så.[trenger referanse] Hun skaffet ham i 1739 den nødvendige polske beleningen på området. Fra henne fikk han penger til hans kurlandske slott, sitt praktfulle husholf og innkjøp av pantsatte kurlandske riddergods.[trenger referanse] Biron forble imidlertid boende i St. Petersburg, hvor han levde på rentene fra sitt hardt beskattede hertugdømme.[trenger referanse]
Han hadde kontroll over de russiske statsfinanser og involverte seg i utenrikspolitikk, for eksempel ved at han influerte den polske tronfølgekrig i russisk interesse.[trenger referanse]
Ved sin prakttrang, griskhet og grusomhet gjorde han seg hurtig forhatt i Kurland så vel som i Russland.[trenger referanse] Han støttet seg til det såkalte tyske partiet med Andrej Osterman og Burkhard Christoph von Münnich i spissen. Den tid på nær ti år da han var leder for Russlands regjering betegner imidlertid et betydningsfullt avsnitt i dets historie ved at han lot fortsette Peter den stores reformarbeider. Han beholdt sin innflytelse over keiserinnen inn i det siste, sed sitt testamente fra dødsleiet innsatte ham til rikssformynder for sin spede søsterdattersønn Ivan i oktober 1740.[trenger referanse] Hans regentskap varte i kun 22 dager. Natten mellom 19. og 20. november 1740 falt han som offer for et statskupp organisert av Mönnich.[trenger referanse]
Støttet av feltmarskalk Münnich tiltok Ivans mor Anna Leopoldovna seg regentskapet, mens Biron ble forvist til Pelym i det vestlige Sibir. Der ble han holdt i hardt fangenskap. Året etter kalte keiserinne Elisabeth ham tilbake, men han måtte med sin familie leve i Jaroslavl.
Først i 1762 ophevet Peter III hans forvisning, og i 1763 gav Katarina II ham Kurland tilbake. I 1769 overdrog han etter en voldsom konfilkt med ridderskapet i Kurland abdisere, og han overlot regjeringen til sin sønn Peter von Biron.[trenger referanse]
Sine siste leveår tilbiagte han som privatmann på slottet i Mitau.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, «Ernst Johann, Reichsgraf von Biron | duke of Courland | Britannica», besøkt 30. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Russkij biografitsjeskij slovarj. Tom 3, 1908, «Бирон, Эрнст Иоганн», besøkt 30. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store russiske encyklopedi, besøkt 30. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Internetowa encyklopedia PWN-ID 3877969[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Robert N.isbetBain: The Pupils of Peter the Great, 1897.
- Edgardo Franzosini: Il mangiatore di carta (Milano:SugarCo) 1989
- (de) Heinrich Laakmann: «Biron, Ernst Johann Reichsgraf von, Herzog von Kurland und Semgallen.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 260 (digitalisering).
- Johann Heinrich Liebeskind: Rückerinnerungen von einer Reise (mit ausführlicher Abhandlung über das Geschlecht Biron; 1795). Neuausgabe als e-Buch, 2009 (Manfred Raether, Hsg.)
- Christoph Hermann von Manstein: Memoirs (English edition, London, 1856)
- Claudius Rondeau: Diplomatic Dispatches from Russia, St. Petersburg, 1889–1892.
- Игорь Курукин: Бирон. Mosva, Molodaja Gvardija, 2006. ISBN 978-5235027404.