Erlefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Erler og piplerker»)
Erlefamilien
Linerle (Motacilla alba)
Nomenklatur
Motacillidae
Horsfield, 1821
Populærnavn
erlefamilien,
erler og piplerker,
motacillider
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
OverfamiliePasseroidea
Økologi
Antall arter: 67
Habitat: terrestrisk, hovedsakelig åpent terreng
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktis
Inndelt i

Erlefamilien (Motacillidae) er ei gruppe i den betydelige overfamilien Passeroidea, som i alt teller mer enn 1 600 arter. Dette er sangfugler (Passeri) som inngår i den store ordenen av spurvefugler (Passeriformes). Erlefamilien består av 67 arter med erler og piplerker fordelt i sju slekter, hvorav to er monotypiske.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Orientpiplerke (Anthus rufulus) tilhører den mest tallrike slekten i erlefamilien, piplerker.
Ildpiplerke (Macronyx capensis) tilhører gruppen savannepiplerker og har spesielt lang hallux-klo på baktåen.

Erlefamiliens nærmeste slektninger er trolig finkefamilien (Fringillidae), men selve inndelingen av erlefamilien er ikke fullt ut avklart (se fylogeni og inndeling).[1][2]

Ifølge Alström et al. (2015) og Winkler, Billerman & Lovette (2020) består erlefamilien som to klader; erler (Dendronanthus og Motacilla) og piplerker (Madanga, Anthus, Tmetothylacus, Hemimacronyx og Macronyx).[3][2] Piplerkene skiller seg fra de egentlige erlene gjennom å være større, ha mindre kontraster i fjærdrakten, og lengre hallux-klo på baktærne.[2] Noen deler imidlertid piplerkene inn i flere klader.[1]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Artene i erlefamilien er slanke, langhalede fugler med lange klør på tærne (hallux). Piplerker har dempede brune fjærdrakter, mens erler (vippestjerter) har fjærdrakter som består mest i gråtoner, svart og hvitt, ofte med en flekk eller innslag av gult. Vingene er middels lange, ofte spisse. Stjerten er middels lang til lang og slank. Kroppen liten til middels stor, eggformet sylindrisk og slank. Nebbet er kort til middels langt, rett, slankt. Hodet er lite og halsen kort. De nedre ekstremitetene er middels lange; føttene store og anisodactyle, noe som betyr at fuglene har tre tær som peker framover og én som peker bakover. Baktåen har ei langstrakt hallux-klo, og hos såkalte langklør er hallux-kloa spesielt lang. Hanner er noen ganger mer fargesterke og dristigere mønstret enn hunner.[2]

De fleste motacillider er fugler som foretrekker åpne habitat, inkludert gressletter, tundra og savanne, selv om noen få arter lever i mer skogkledde habitater. Fuglene nærer seg primært av insekter, men legger ofte til edderkopper og ormer, samt små krepsdyr, snegler og til og med små virveldyr når de spiser nær vann. Fuglene søker først og fremst etter næring på bakken, hvor ifra de plukker byttedyr i tillegg til å gjøre korte flyginger for å fange insekter i luften. Når det er mangel på insekter, lever mange arter også av frø og bær.[2]

Motacillidene hekker enten stasjonært (standfugler og streiffugler) eller på den nordlige halvkule (trekkfugler). De fleste arten er monogame, men hos noen arter er også både polyandri (hunn som parer med flere hanner) og polygyni (hann som parer med flere hunner) observert. De fleste artene konstruerer et koppformet rede av gress, rotblader, blader og andre materialer, som er godt gjemt på bakken, under en busk eller lagt til en tue eller lignende. Mange arter plasserer reiret i et hulrom som de graver ut eller i fotavtrykket til et pattedyr. Blant noen arter bidrar begge kjønn til byggingen av redet, mens hos andre står hunnen for byggingen. Hunene legger typisk 2–6 egg, som enten ruges av begge foreldrene eller hunnen alene. Eggene klekkes etter 11–14 dager. Begge foreldrene bidrar med mat til avkommet, som typisk forlater redet etter ytterligere 11–14 dager, av og til opp mo 17 dager. Foreldrene fortsetter å ta vare på ungene i ytterligere 14 dager, i noen tilfeller faktisk opp mot hele åtte uker.[2]

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

En molekylær fylogenetisk studie publisert i 2019 tok prøver av 56 av de antatt 66–68 anerkjente artene i familien Motacillidae og fant ut at fuglene i denne familien faktisk danner seks store klader. Piplerker (Anthus) viste seg så være parafyletisk med hensyn til savannepiplerker (Macronyx).[1] Stripepiplerke (A. lineiventris) og den afrikanske steinpiplerken (A. crenatus) ser ut til å danne en felles klade med savannepiplerker i Macronyx. Typearten heipiplerke (A. pratensis) danner en klade sammen med andre palearktiske piplerkere.[1]

Motacillidae


Motacilla – erler (inkludert skogerle (Dendronanthus indicus)




Klade 4 - Anthus – store afrikanske piplerker





Macronyx – savannepiplerker – inkludert gullpiplerke (Tmetothylacus tenellus) og sitronpiplerker (Hemimacronyx)



Klade 3 – Anthus – stripepiplerke (A. lineiventris) og steinpiplerke (A. crenatus)





Klade 2 – Anthus – palearktiske arter



Klade 1 – Anthus – arter fra den nye verden og små afrikanske piplerker








Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World[2] og Clementslista[4]. Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl.[5][6][7]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Pietersen, D.W.; McKechnie, A.E.; Jansen, R.; Little, I.T.; Bastos, A.D.S. (2019). «Multi-locus phylogeny of African pipits and longclaws (Aves: Motacillidae) highlights taxonomic inconsistencies». Ibis. 161 (4): 781–792. doi:10.1111/ibi.12683. 
  2. ^ a b c d e f g Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Wagtails and Pipits (Motacillidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.motaci1.01
  3. ^ Alström, P., Jønsson, K.A., Fjeldså, J., Odeen, A., Ericson, P.G. & Irestedt, M. (2015). Dramatic niche shifts and morphological change in two insular bird species. Royal Society Open Science 2(3): 140364. https://doi.org/10.1098/rsos.140364
  4. ^ Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, S. M. Billerman, T. A. Fredericks, J. A. Gerbracht, D. Lepage, B. L. Sullivan, and C. L. Wood. 2021. The eBird/Clements checklist of Birds of the World: v2021. Downloaded from https://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download/
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  7. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erlefamilien&oldid=22864064»