Erikskrøniken

Krønikens helt er Erik Magnusson (født rundt 1282, død 1318).

Erikskrøniken omhandler middelalderens politiske historie i Skandinavia fra 1229 til 1320, og er den første i en suite av rimkrøniker som utførlig skildrer Sveriges politiske historie. Den skildrer også norske forhold til dels inngående.

Erikskrøniken er Sveriges eldste fortellende kilde i betydningen et skriftlig dokument som er framstilt med den hensikt å gi leseren, eller snarere tilhøreren, en detaljert versjon av et lengre hendelsesforløp. Som alle fortellende kilder har den en bestemt tendens, i dette tilfellet en karakter av politisk partsinnlegg. Erikskrøniken tar klart stilling for en part; helten og hovedpersonen er hertug Erik Magnusson av Södermanland, som ble gift med prinsesse Ingebjørg Håkonsdatter av Norge i 1312.

Erikskrøniken ble trolig sluttført mellom 2. juni 1320 og 31. mai 1321 i miljøet omkring enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter. Forfatteren var sannsynligvis Tyrgils, hertug Eriks sekretær og senere hertuginne Ingebjørgs sekretær.

Datering

Varbergs festning, 1569. Erikskrøniken kan være skrevet på Varberg slott i 1320/1321.

Den seneste hendelsen som omtales i Erikskrøniken er henrettelsen av hertug Eriks nevø Magnus Birgersson (kong Birger Magnussons sønn) 2. juni 1320. Dette er altså tidligste mulige dato for ferdigstillelse.

Historikeren Ingvar Andersson presenterte i 1928 en teori om at Erikskrøniken tidligst kan ha blitt ferdigstilt høsten 1322, da ridder Bo Nilsson signerte sitt testamente og tidligst kan ha avgått ved døden. Dette fordi en ridder ved navn Bo omtales som død i krøniken: «En vnger riddare het herra boo / gud giffue hans siäll nade ok roo». At den unge ridder Bo skulle være Bo Nilsson har med få unntak stått uimotsagt fram til 2011, til tross for at Andersson selv var reservert til ideen.

I 2011 påviste forskere ved Göteborgs universitet og Upplandsmuseet at krønikens Bo ikke kan være Bo Nilsson, noe som ga ideen om tidligst mulige datering september 1322 et skudd for bauen. Dermed ble filologen Rolf Pippings konklusjon fra 1926 om at krøniken ble ferdigstilt 1320/1321 styrket.

Den finlandssvenske forskeren Pipping viet mye av sin tid til Erikskrøniken. I referanseverket Kommentar till Erikskrönikan (1926) konkluderte han med at verket ble til like etter hertug Eriks død i 1318. Han trakk i den forbindelse fram en rekke hendelser som burde vært med om Erikskrøniken skulle vært ferdigstilt sent, blant annet kong Birgers død 31. mai 1321.

Forfatter

Forfatteren er i kildene anonym. Det er imidlertid gjort et grundig arbeid for å avdekke forfatterens identitet.

Forskerne mener krøniken er ført i pennen av én person. (Dette utelukker ikke at flere kan ha engasjert seg i arbeidet. Flere informanter ser ut til å ha levert stoff til krøniken.)

Forskerne mener at forfatteren må ha vært mellom hertugens menn, og at han har vært øyenvitne til en del av hendelsene som skildres. Dette ble først utredet av overbibliotekar Gustaf Edvard Klemming (1823—1893). Klemming viste at forfatteren blant annet må ha vært med hertug Erik på Kunghäll i 1307.

Forfatteren har i visse tilfeller hatt tilgjengelighet til skriftlige kilder i hertugens kanselli. Dette er påvist av blant andre historikeren Bjarne Beckmann.

Forfatteren har hatt god litterær oversikt og innsikt, noe mange av Erikskrønikens forskere har gjort rede for. Han har vært fortrolig med den samtidige europeiske litteraturen som for eksempel de franske Chanson de geste og middelalderens balladetradisjon som slo gjennom i Skandinavia mot slutten av 1200-tallet. Eufemiavisene fra 1303, 1308 og 1312 har åpenbart inspirert forfatteren. Det er dessuten pekt på stilistiske likheter med de norrøne ættesagaene, og med antatt samtidige krøniker i Livland og Braunschweig med mer.

Herr Tyrgils

I Erikskrönikans diktare (2010) fører den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson overbevisende argumentasjon for at krønikens forfatter er Tyrgils, hertug Eriks sekretær. Jonssons konklusjon styrkes av filologen Per-Axel Wiktorsson. Wiktorson utførte et nærstudie i 2006 av sekretærens karakteristiske håndskriftsstil. Tyrgils håndskrift kan studeres i dokumenter fra middelalderen. I 2011 skrev Wiktorson: «Det är enligt min mening ingen tvekan om att Bengt R. Jonsson träffade rätt.»

Tyrgils var etter alt å dømme født på 1270-tallet og levde beviselig til inn på 1340-tallet. Kristine Hafridsdotter — etter all sannsynlighet Tyrgils mor — var kusine av kong Magnus Ladulås. Tyrgils var dermed tremmenning av de tre Magnussønnene: kong Birger, hertug Erik av Södermannland og hertug Valdemar av Finland.

I kildematerialet opptrer Tyrgils første gang som navngitt sekretær 17. desember 1307, i og med en avtale mellom Håkon Magnusson av Norge og hertugene Erik og Valdemar. Tyrgils har beseglet dokumentet med: herr Tyrgils klerk, vår sekretær. Han er en av flere som har beseglet avtalen

Tyrgils overtok stillingen som sekretær etter morbroren Bengt Hafridsson Magnusson (død 1307). Etter hertug Eriks død i 1318 finner vi Tyrgils som sekretær for enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter. I tillegg til å være mellom hertug Eriks menn, var Tyrgils skrivefør, lærd, latinkunnig og hadde i stillingen som sekretær adgang til annalene i hertugenes arkiv. Han hadde dessuten historiske og poetiske interesser. Det er kjent at han oversatte deler av det norske Kongsspeilet (Konungs skuggsjá) til latin på oppdrag fra enkehertuginne Ingebjørg. Tyrgils innehadde altså alle forutsetninger for å kunne være Erikskrønikens dikter.

Jonsson mener Tyrgils overtok sekretærstillingen sommeren/høsten 1307. Flere forskere har merket seg at krøniken blir mer korrekt og detaljert fra og med dette tidspunktet.

Seglet til enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter (født 1301, død rundt 1360). Hun bærer den norske riksløven og folkungaløven. Mange forskere har ment og mener at Erikskrøniken ble til i miljøet rundt Ingebjørg. Dette kan forklare at krøniken skildrer norske forhold relativt detaljert og varmt.

Oppdragsgiver

I middelalderen var den frie dikter en sjeldenhet. Forfatterne arbeidet på oppdrag. Erikskrøniken har sannsynligvis kommet til på oppdrag fra en eller flere av hertug Eriks bemidlede tilhengere.

Bengt R. Jonsson peker på Ingebjørg Håkonsdatter og den mektige lagmann og riksrådsmann Birger Persson (død 1327) som initiativtakere og pådrivere.

Historikeren Jerker Rosén var inne på liknende tanker drøyt 70 år tidligere. Rosén tenkte seg at Erikskrøniken ble til på Varberg slott, i miljøet som samlet seg rundt enkehertuginne Ingebjørg etter hertug Eriks død i 1318 — i og med valget av Eriks og Ingebjørgs sønn, den treårige Magnus Eriksson, til Sveriges konge 8. juli 1319. Magnus ble for ørvig også valgt til Norges konge i 1319 etter at morfaren Håkon Magnusson døde 8. mai 1319.

Ingebjørg hadde en sterk posisjon, som hun hadde overtatt etter sin døde make. I Sverige ble hun kalt «svearnas hertiginna». Hennes formelle tittel var Ingeborg, av Guds nåde dotter till konung Håkon, hertiginna i Svearike. Ingebjørg sto fra 1319–1322 i spissen av formynderstyret for barnekongen Magnus.

I kretsen rundt Ingebjørg i perioden 1319–1322 finner vi Tyrgils og flere levende hovedpersoner i krøniken, både Eriks medhjelpere og menn fra den tapende siden. Dette kan forklare at de sistnevnte ikke skildres negativt.

Birger Persson befant seg i miljøet rundt Ingebjørg, og blir trukket fram av Jonsson som pådriver til Erikskrøniken sammen med Ingebjørg. Etter hertugene Erik og Valdemars død i 1318 ledet Persson opprøret mot kong Birger sammen med riksdrotsen Mats Kettilmundsson (død 1326), som førte til at Erik og Ingebjørgs tre år gamle sønn Magnus Erikson ble konge av Sverige. Mats Kettilmundsson, som også tilhørte den indre sirkel, er også foreslått som Erikskrønikens initiativtaker og pådriver.

Politisk historie på vers

Erikskrøniken er skrevet på stikiske knittelvers og omfatter i sin eldste versjon 4543 versrader. Den omhandler tiden fra kong Erik Erikssons regjeringstid og fram til henrettelsen av Magnus Birgersson i 1320. Hoveddelen dreier seg om tiden rundt striden mellom Kong Birger og hertugene Erik og Valdemar (brødrestriden). At krønikens forfatteren plasserer valget av Magnus Erikson til Sveriges og Norges konge (1319) etter Magnus Birgerssons død (1320), er nok et kunstnerisk valg.

Et eksempel på krønikens tekst og stil:

Här sigx at hertugh erik hade fäst
en jomfru han vnte bezst
The vänasta ther man matte see
konungsins dotter aff Norighe
Jak tror at hon ey aldre waar
än tha wp a sith fämpta aar
Konung hakon sende tith breff
ther stodho i fagher ord ok geeff
Ok hälsade hertogh erik
badh han om jwlin wara mz sik
Ok skulle ey lenger bidha
vtan genstan fra thz howit ridha
ok til hans thz mesta han formatte
The bröder skildos aat wäl saatte
Konungen han foor sina leed
ok hertogen til norigis reedh ...

Erikskrøniken

Håndskriftene

Originalteksten (arketypen) er ikke bevart, men Erikskrøniken er kjent fra seks ulike håndskrifter fra 1400-tallets andre halvdel, og de betegnes med bokstavene A-F, og dessuten i 14 senere versjoner (G-T), de nyeste fra 1600-tallets begynnelse. Filologiske undersøkelser har bestemt at håndskriften for A er den eldste bevarte versjonen, nedskrevet en gang mellom 1450–1470.

Håndskriften B (Codex Verelianus) daterer seg selv til år 1457. Det er imidlertid færre ledd mellom originalen og håndskrift A ('Codex Holmensis B2) enn mellom originalen og B/C (som dessuten viser innbyrdes avhengighet). Dette ble antatt allerede av Gustaf Edvard Klemming som gransket samtlige håndskrifter, unntatt T (påbegynt 1576) som var ukjent for ham. Den ble først undersøkt av Rolf Pipping.

Pipping påviste i sin avhandling at forelegget for håndskrift A var to generasjoner eldre enn forelegget for håndskriftene B og C. Dermed ble det slått fast at A teksthistorisk ligger betydelig nærmere originalen i innholdsmessig identitet. Både Klemming og Pipping valgte å trykke sine vitenskapelige utgaver etter handskrift A: Codex Holmensis B2.

Den danske krønikeforskeren Helge Toldberg kritiserte senere Pippings konklusjoner angående noen av håndskriftene D-T og mente at de versjonene av Erikskrøniken som finnes i disse i noen henseende sier mer om «arketypen» enn A-C. Toldberg var imidlertid enig i at A er den beste versjonen. Denne oppfatningen har også Kjell Kumlien og den siste utgiveren av krøniken, Sven-Bertil Jansson, sluttet seg til.

Av den svenske krønikesuiten inngår i håndskriftene A-C kun Erikskrøniken mens D-F også inneholder Karlskrøniken. De to krønikene har i D-F blitt sammenskrevet med hjelp av et såkalt forbindelsesdikt. I den sammenhengen har det også blitt skrevet en ny innledning som fører hendelsesforløpet tilbake til Erik den helliges tid. Av innledningen går det tydelig fram at dens hensikt var forsøksvis å bevise at kong Karl Knutssons nedstammet fra Erik den hellige.

Håndskriftene D-F som har alle blitt til etter 1480 er åpenbart kopier av versjoner som ble framstilt i løpet av Karl Knutssons kanselli. En av disse tilhørte fransiskanske på Gråbrödraklostret i Stockholm og oppbevares i dag på Uppsala universitetsbibliotek. Den er innholdsmessig identisk med den historieskriveren Ericus Olai (død 1486) anvendte som kilde for sin krønike som han antagelig skrev en gang på 1460-tallet.

Erikskrønikens kilder

Når det gjelder saksinnholdet viser forskningshistorien at det har vært uenighet om den muntlige tradisjonens betydning. Mens eksempelvis Ingvar Andersson hevdet at det først og fremst er annalene som har vært forfatterens hovedkilder, har eksempelvis historiker Salomon Kraft fremmet den motsatte oppfatningen. I dag er forskerne samstemte om at forfatteren har benyttet både skriftlige og muntlige kilder, inklusive egne øyenvitneobservasjoner.

For øvrig mener man at de nyere annalene i sin tur har skaffet materiale fra Erikskrøniken. Man ser dette klart bevist at 1400-tallsannalene, for eksempel er Chronologia anonymi sterkt påvirket av Erikskrøniken.

Hullet

Under diskusjonen om kildematerialet ble man tidlig oppmerksom på et hull i framstillingen, som omfatter årene 1314–1317. Dette er neppe et kunstnerisk valg, da flere viktige politiske hendelser skjedde i nettopp dette tidsrommet. Ettersom de første verseradene etter hullet synes å handle om avslutningen på et møte, mener forskerne at hullet kan ha oppstått av politisk årsak: at noen med myndighet har sensurert teksten. En mer prosaisk forklaring er at de manglende stykkene er skadet på et tidlig tidspunkt.

Erikskrøniken som politisk dokument

Erikskrøniken framstiller hertug Erik som det fysiske ridderidealet. Dette står i kontrast til samtidige dokumentene som gir et bilde av en kaldt beregnende realpolitiker som med alle midler forsøkte å skape et nordisk rike med seg selv som konge. Den kretsen av stormenn som sluttet opp rundt ham var ikke så interessert i hertug Erik som ny konge. Det handlet snarere om en reaksjon mot den sterkt sentraliserte kongemakten som ble etablert av Magnus Ladulås. Krønikens skildring av kongevalget i 1319 er opplysende. Den understreker adelens bestemte oppfatning av Sverige som valgrike.

Erikskrøniken har som fortellende kilde blitt et problem for den politiske historieskrivningen angående tiden før kampen mellom Birger Magnusson og hans brødre. Det framgår tydelig at for krønikeforfatteren var Erik Erikssons regjeringstid bare noen få generasjoner tidligere en ganske dunkel og uklar tidsepoke; hans kunnskaper om denne tiden var nokså begrenset. Det bedrer seg ikke med tanke på Birger jarls tid. Av de rundt 400 verseradene som handler om Birger jarl kan man kun få ut et titalls historiske faktaopplysninger om jarlen, resten er diktning. Krønikeforfatterens detaljkunnskaper blir påtagelig bedre når han kommer til tiden etter Magnus Ladulås død 1290.

Det kanskje største problemet for den historiske forskningen er at flere saksopplysninger fra den tid som Erikskrøniken behandler verken er bekreftet eller avkreftet av andre kilder, eksempelvis hvordan kongevalget av Valdemar Birgersson skjedde. Den strengt kildekritiske historiesynet i tradisjonen etter den svenske historikeren Lauritz Weibull, har tendert til å avvise deler av Erikskrøniken som ren diktning — dikting som den fantasifulle forfatteren har innvevd i krøniken for ikke å avsløre at han ganske enkelt ikke visste nok om det han fortalte. Med tanke på forfatterens åpenbare begrensede kunnskap om tiden før Magnus Ladulås er det grunn til å være kritisk.

Når det gjelder tiden etter Magnus Ladulås — særlig tiden fra og med sommeren/høsten 1307 — kan man være mer lydhør. Der man har hatt mulighet til å kryssjekke Erikskrønikens beretninger med øvrige kilder, viser det seg som regel at Erikskrøniken er korrekt. For øvrig har Erikskrøniken en kunstneriske verdi, uavhengig av historiske fakta.

Trykte versjoner

• Svenska medeltidens rimkrönikor, del I, utgitt av Gustaf Edvard Klemming (Stockholm 1865).
• Erikskrönikan enligt cod. Holm. D2, utgitt av Rolf Pipping (Uppsala 1921), med komplett filologisk variantapparat, det vil si forskjeller mellom ulike håndskrifter blir påvist og kommentert side for side. Nye utgaver 1963 og 1992.
• Erikskrönikan, utgitt av Sven-Bertil Jansson (Stockholm 1986), med delvis modernisert ortografi.

Litteratur

• Andersson, Ingvar (1928): Källstudier till Sveriges historia 1230-1436, Lund.
• Ferm, Olle (2010): «Erikskrönikan» i: Graeme Dunphy, Encyclopedia of the Medieval Chronicle, Leiden: Brill, s. 583-584. ISBN 90 04 18464 3.
• Jansson, Sven-Bertil (1971): Medeltidens rimkrönikor, Lund.
• Jonsson, Bengt R. (2010): Erikskrönikans diktare
• Kumlien, Kjell (1979): Historieskrivning och kungadöme i svensk medeltid, Stockholm.
• Pipping, Rolf (1926): Kommentar till Erikskrönikan, Helsingfors.
• Rosén, Jerker: «Erikskrönikan» i: Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, bind 4.
• Schück, Herman (2005): Kyrka och rike – från folkungatid till vasatid, Stockholm.

Se også

• Slaget ved Olustra (1229)
• Slaget ved Herrevadsbro (1251)
• Håtunaleken (1306)
• Slaget ved Oslo (1308)
• Det gotlandske skatteopprøret (1313)
• Nyköpings gjestebud (1317)
• Slaget ved Mjölkalånga (1318)
• Den svenske brødrestriden

Eksterne lenker

• Wikisource har originalverk relatert til Erikskrönikan
• Erikskrönikan på Prosjekt Runeberg (omfatter omtrent første halvdel av skriftet)
• Erikskrönikan med innledning og kommentar av Sven-Bertil Jansson