Erik Waaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Erik Waaler (født 22. februar 1903 i Hamar, død 3. mars 1997 i Bergen) var en norsk lege. Han var bror av Georg Waaler og Rolf Waaler.

Erik Waaler var professor i patologi ved Universitetet i Bergen (UiB) fra 1948 til 1971 og var rektor samme sted i to perioder. Han ble verdensberømt da han oppdaget en spesiell faktor i blodet til revmatikere, som var grunnlaget for en test som har fått stor diagnostisk utbredelse.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp på Hamar og tok medisinsk embetseksamen i Oslo 1927. Han arbeidet på sykehus i både Hamar og i Oslo, før han ble privatpraktiserende lege i Hamar i 1929. Fra 1930 ble han assistentlege ved Hærens bakteriologiske laboratorier i Oslo frem til 1933. Etter å ha jobbet ved flere sykehus tok han doktorgrad i medisin i 1935 på avhandlingen Studies on the Dissociation of the Dysentery Bacilli. Han reiste så på et 11 måneders stipendopphold i 1936-1937 ved Department of Pathology, Columbia University i New York. Etter å ha jobbet en stund ved ved patologisk-anatomisk avdeling på Ullevål sykehus 1937–38 og var prosektor ved den tilsvarende avdeling på Rikshospitalet 1938–1940. I 1941 ble han ansatt ved dr.med. F. G. Gades Pathologisk Anatomiske Laboratorier i Bergen og ble værende i Bergen resten av livet, hvor han arbeidet med patologi og rettsmedisin.

I 1939 gjorde Waaler sin kjente oppdagelse i blodet til revmatikere. Dette klarte han ut fra arbeidet han gjorde med antistoff. Etter andre verdenskrig var Waaler aktivt med i forberedelsene til å opprette medisinsk studie ved universitetet i Bergen. I 1947 ble han professor i patologisk anatomi og rettsmedisin og var i to år dekanus for det nye medisinske fakultetet. 1954 til 59, det vil si i to perioder, var han rektor ved universitet.

Waaler var også delaktig i å opprette tannlegeutdannelsen i Bergen, samt at Universitetet i Tromsø fikk medisinstudium i 1968.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Erik Waaler var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1947 og av Selskapet til Vitenskapenes Fremme fra 1952 samt æresmedlem i flere medisinske organisasjoner. Han mottok Fridtjof Nansens belønnelse fra Det Norske Videnskaps-Akademi i 1964 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1959 og til kommandør i 1973.

Referanser[rediger | rediger kilde]