Erik Waaler
| Erik Waaler | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. feb. 1903[1] Hamar | ||
| Død | 3. mars 1997[1] (94 år) Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Lege, professor, patolog | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Mor | Fredrikke Waaler | ||
| Søsken | Georg Waaler Rolf Waaler | ||
| Barn | Per Erik Waaler | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1964) Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1959–1973) | ||
Erik Waaler (født 22. februar 1903 i Hamar, død 3. mars 1997 i Bergen) var en norsk lege. Han var bror av Georg Waaler og Rolf Waaler, og sønn av Fredrikke Waaler.
Erik Waaler var professor i patologi ved Universitetet i Bergen (UiB) fra 1948 til 1971 og var rektor samme sted i to perioder. Han ble verdensberømt da han oppdaget en spesiell faktor i blodet til revmatikere, som var grunnlaget for en test som har fått stor diagnostisk utbredelse.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Han vokste opp på Hamar og tok medisinsk embetseksamen i Oslo 1927. Han arbeidet på sykehus i både Hamar og i Oslo, før han ble privatpraktiserende lege i Hamar i 1929. Fra 1930 ble han assistentlege ved Hærens bakteriologiske laboratorier i Oslo frem til 1933. Etter å ha jobbet ved flere sykehus tok han doktorgrad i medisin i 1935 på avhandlingen Studies on the Dissociation of the Dysentery Bacilli. Han reiste så på et 11 måneders stipendopphold i 1936–1937 ved Department of Pathology, Columbia University i New York. Etter å ha jobbet en stund ved ved patologisk-anatomisk avdeling på Ullevål sykehus 1937–38 og var prosektor ved den tilsvarende avdeling på Rikshospitalet 1938–1940. I 1941 ble han ansatt ved dr.med. F. G. Gades Pathologisk Anatomiske Laboratorier i Bergen og ble værende i Bergen resten av livet, hvor han arbeidet med patologi og rettsmedisin.
I 1939 gjorde Waaler sin kjente oppdagelse i blodet til revmatikere. Dette klarte han ut fra arbeidet han gjorde med antistoff. Etter andre verdenskrig var Waaler aktivt med i forberedelsene til å opprette medisinsk studium ved universitetet i Bergen. I 1947 ble han professor i patologisk anatomi og rettsmedisin og var i to år dekanus for det nye medisinske fakultetet. Fra 1954 til 1959, det vil si i to perioder, var han rektor ved universitet. Broren Rolf Waaler var på samme tid (1957–1963) rektor ved Norges Handelshøyskole som før 1963 holdt til på Nygårdshøyden i samme strøk som Universitetet.[2]
Waaler var delaktig i å opprette tannlegeutdannelsen i Bergen, samt at Universitetet i Tromsø fikk medisinstudium i 1968.[3]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
Erik Waaler var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1947 og av Selskapet til Vitenskapenes Fremme fra 1952 samt æresmedlem i flere medisinske organisasjoner. Han mottok Fridtjof Nansens belønnelse fra Det Norske Videnskaps-Akademi i 1964 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1959 og til kommandør i 1973.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 10258911m[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jensen, Olav Harald (1986). Norges handelshøyskole femti år. Bergen: Norges handelshøyskole. ISBN 8271290576.
- ^ Universitetet i Bergens historie. Bergen: Universitetet. 1996. ISBN 8200227383.
Kilder[rediger | rediger kilde]