Erik Haabjørn
| Erik Haabjørn | |||
|---|---|---|---|
 Erik Haabjørn med skvadronmaskoten Spit på Catterick i april 1942 | |||
| Født | 19. jan. 1919 Lillehammer | ||
| Død | februar 1953[1] Goose Bay | ||
| Beskjeftigelse | Militær flyver | ||
| Nasjonalitet | Norge Storbritannia[1] | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren Krigsmedaljen Distinguished Service Order Distinguished Flying Cross Krigskorset | ||
| Deltok i | Andre verdenskrig | ||
Erik Haabjørn (født Erik Haabjørn Tobiassen[2][3] 19. januar 1919, Lillehammer, død 1953) var en norsk offiser i Luftforsvaret. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig, da han ble dekorert med Krigskorset med sverd, Norges fremste utmerkelse.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Haabjørn tok fra 1939 flyskolen på Kjeller og skulle etter planen fullføre skolen 15. april 1940.[4] Ved Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 kom Haabjørn i kamp på Kjeller, der han sammen med andre av flyskolens elever kjempet mot flyene som bombet flyplassen.[5] Flyskolen ble etter hvert evakuert til Sverige og Haabjørn fulgte med dit.[5] Han rømte fra internering og sluttet seg til de norske styrkene i Nord-Norge inntil kampen ble oppgitt også der.[5] Haabjørn ble evakuert til Storbritannia om bord HMS «Devonshire», som også førte kong Haakon og regjeringen Nygaardsvold.[5]
Haabjørn kom seg videre til Little Norway i Canada og fullførte flygeropplæringen i september 1940.[6] I mai 1941 ble han sendt til Storbritannia til en treningsenhet, 52 OTU, før han møtte ved den nyopprettede norske 331 (Norwegian) Squadron i august. I oktober var det overskudd på piloter ved skvadronen, og en håndfull flygere, deriblant Haabjørn, ble sendt til britiske skvadroner. Han havnet i 615 Squadron RAF.[7] Våren 1942 ble det opprettet ytterligere en norsk skvadron, 332 (Norwegian) Squadron, der Haabjørn møtte i februar.[8]
I juni 1942 ble Haabjørn beordret til 56 Squadron RAF[9], en jagerbomberskvadron utstyrt med Hawker Typhoon. Der var han inntil han ble overført til en annen Typhoon-skvadron, 609 Squadron RAF i februar 1943.[10] I august 1943 ble han forfremmet til major og beordret som skvadronsjef for 247 Squadron RAF[11], også det en jagerbomberenhet satt opp med Typhoon. 247 Squadron var sammen med to andre skvadroner, 181 og 182, del av 124 Wing. I januar 1944 ble Haabjørn forfremmet til Wing Commander, og ble operasjonsgruppesjef (Wing Commander Flying) for vingen.[12] Han ledet operasjonene til Typhoon-flyene, i hovedsak angrep mot fiendtlige bakkemål og skipsfart, og som ble ansett for å påføre fienden betydningsfulle tap.
I juli 1944 fløy han sitt siste operative tokt med Typhoon før han ble sendt på hvile. Han ble da sendt til Central Fighter Establishment på Tangmere, der han var instruktør. Med unntak av et kort vikariat som sjef for 124 Wing, var han ved CFE resten av krigen.[13]
Ved tre tilfeller ble Haabjørn nødt til å hoppe ut i fallskjerm. Den første gangen, 30. juli 1942, ble han angrepet av Spitfire-fly like sør for Dungeness. Hawker Typhoon kunne fra enkelte vinkler ligne på det tyske Focke-Wulf Fw 190, og flere Typhoon-piloter ble skutt ned av alliert fly- og luftvernild. Haabjørn kom seg uskadd ut av flyet, og ble plukket opp av et redningsfartøy. 3. mai 1944, på hans 150. tokt, fikk han motorstopp og måtte hoppe ut like ved Dunkerque. Han ble i løpet av en snau time plukket opp av en Supermarine Walrus, et redningsfly fra RAF. Like etter, 22. mai, skulle Haabjørn angripe en radarstasjon like ved Dieppe. Der ble han truffet av luftvernild. Motoren stoppet, og han måtte hoppe. Også denne gang ble han plukket opp av en Walrus. I tillegg ble han truffet av kraftig antiluftskyts da han angrep sjømål like ved Vlissingen 3. juni 1943. Med store skader på flyet, klarte han likevel å komme seg tilbake til basen ved Manston i Kent.
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Haabjørn fortsatte etter krigen sin tjeneste i Forsvaret, men søkte i 1946 avskjed etter en intern konflikt i Luftforsvaret.[14]
Haabjørn omkom under en flytur mellom Canada og Grønland i 1953, da flyet hans forsvant i en snøstorm ved Goose Bay.[5]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
I statsråd 25. august 1944 ble oberstløytnant Haabjørn tildelt Krigskorset med sverd for fremragende ledelse av 124 Wing i det britiske RAF.[15] Haabjørn ble også tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen. Av britene ble han hedret med Distinguished Flying Cross og Distinguished Service Order.
I 1990 ble det avduket et minneportrett over Haabjørn i Tangmere Military Aviation Museum ved RAF Tangmere nær Chichester i England.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Aftenposten, «Flyveren Erik Haabjørn død», utgitt 26. februar 1953[Hentet fra Wikidata]
- ^ Spitfire Saga I, s. 220
- ^ Klokkerbok Lillehammer 1913-1929
- ^ Spitfire Saga I, s.219
- ^ a b c d e f Werner Christie: «Norsk krigsflyver hedret», Aftenposten, 4. august 1990, s. 16.
- ^ J. Tvedte: Flyvningen – Det moderne eventyr, s.326
- ^ F. Meyer: Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945, s. 298
- ^ Spitfire Saga I, s.288
- ^ Spitfire Saga I, s. 184
- ^ Warbirds of Norway vol.19-1, s.11
- ^ Warbirds of Norway vol.19-1, s.14
- ^ Warbirds of Norway vol.19-1, s.15
- ^ Warbirds of Norway vol.19-1, s.16
- ^ «Ny uro innen Luftforsvarets ledelse», Verdens Gang, 6. mars 1946, s. 1 og 8.
- ^ Erik Gjems-Onstad: Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 127–128.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Spitfire Saga Bind I (Guhnfeldt, 2009)
- Luftforsvarets historie bind 2 – Fem år i utlegd (Henriksen, 1996)
- Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945 (Meyer, 1973)
- Flyvningen – Det moderne eventyr (Tvedte, 1958)
- Typhoon and Tempest Aces of World War 2 (Thomas, 1999)
- Hawker Typhoon – The combat history (Bickers, 1999)
- Artikkel av Stein Meum i Newsletter for Warbirds of Norway vol.19-no.1
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Luftforsvarets historie bind 2 lagt ut av Nasjonalbiblioteket, med fotografier av Haabjørn på sidene 94, 205, 207, 413