Erik Emundson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Erik Emundsson (eller Anundsson) var en svensk sagnkonge. Han nevnes i Hervors saga som en sveakonge som lå i krig med Harald Hårfagre. I Ynglingesagaen kalles han for Erik Emundsson og nevnes der også som konge av Västergötland, Dalsland (et historisk landskap i Västra Götalands län), Båhuslen og Värmland, og at han tapte alle områdene unntatt Västergötland til Harald Hårfagre.

I henhold til Snorre Sturlason besøkte han stormannen Åke i Värmland samtidig som Harald Hårfagre gjorde det. Åke plasserte Erik i en gammel hall med gamle folk å drikke med mens han plasserte Harald med sine unge menn. Da Erik klagde på denne forulempelsen svarte Åke at Erik var en gammel mann mens Harald var en ung mann i sin beste alder. Dette gjorde Erik så sint at han drepte Åke.

I henhold til Hervors saga etterfulgte han sin far Anund Uppsale og onkel Bjørn på Håga og ble selv etterfulgt av Bjørn III Eriksson (far til Olav II Bjørnsson og Erik Seiersæl). Islandske Landnåmabok forteller at Erik og hans sønn Bjørn hersket på samme tid som henholdsvis pave Hadrianus II og pave Johannes VIII, det vil si i tidsepoken 867-883, den samme tiden da Island ble bosatt, se Landnåmstiden. Harald Hårfagres saga forteller at Erik døde da Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i ti år, det vil si 882.

Han var trolig bror og styrte sammen med sin bror Olav Sveakonge.