Eric Hobsbawm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Eric J. Hobsbawm)
Gå til: navigasjon, søk
Eric Hobsbawm
Eric Hobsbawm
Hobsbawm i 2011
Født 9. juni 1917
Alexandria, Egypt
Død 1. oktober 2012 (95 år)
London
Yrke Historiker og forfatter
Nasjonalitet Storbritannia Storbritannia
England England
Språk Engelsk
Periode Vestlig tidlig moderne historie
Debut Labour's Turning Point (1948)

Eric John Ernest Hobsbawm (9. juni 19171. oktober 2012) var en britisk marxistisk historiker innenfor feltet den industrielle kapitalismens framvekst, sosialisme og nasjonalisme. Blant hans mest kjente verker er blant annet hans trilogi om 1800-tallet, om revolusjonens tidsalder, kapitalens tidsalder og stormaktenes tidsalder. Dessuten redigerte han en bok som innførte den innflytelsesrike tanken om «oppfunne tradisjoner».

Hobsbawms familie, som var jødisk, levde i Egypt da han ble født. De flyttet til Wien i Østerrike to år senere, og derfra til Berlin i Tyskland. Som følge av hans foreldres død og framveksten av nazismen i Tyskland, dro Hobsbawm til London med sin adopterte familie og fikk sin PhD i historie ved Universitet i Cambridge før han tjenestegjorde i den britiske hæren under den andre verdenskrig. Hobsbawm ble president ved Birkbeck, universitet i London i ti år og fram til sin død i 2012.[1] I 1998 ble han utpekt til Order of the Companions of Honour, en britisk orden som gis som belønning for særlige fortjenester innen kreative områder som kunst og vitenskap.[2] I 2003 var han mottaker av den sveitsisk-italiensk Balzanprisen for europeisk historie siden 1900, «for hans glimrende analyse av den urolige historien til 1900-tallets Europa og for hans dyktighet i å kombinere dyptgående historisk forskning med et stort litterært talent.»

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Hobsbawm ble født i 1917 i Alexandria i Egypt som sønn av Leopold Percy Hobsbaum (født Obstbaum), en handelsmann fra Londons East End av polsk-jødisk avstamning, [3] og Nelly Hobsbaum (født Grün), som var fra en østerriksk-jødisk middelklassefamilie. Han tilbrakte sin tidligste barndom i Wien og Berlin etter at familien utvandret fra Egypt. En administrativ feil ved fødselen endret hans etternavn fra Hobsbaum til Hobsbawm.[4] Selv om familien bodde i tyskspråklige land, snakket hans foreldre engelsk til ham og hans yngre søster Nancy.

I 1929 da Hobsbawm var tolv år gammel, døde hans far, og han begynte å bidra til familiens understøttelse ved å jobbe som au pair og som veileder i engelsk språk. Da deres mor døde to år senere i 1931, ble han selv og søsteren Nancy adoptert av deres tante på morsiden, og deres onkel på farsiden, Sidney, som hadde giftet seg og hadde en sønn ved navn Peter. Hobsbawm studerte ved gymnaset Prinz Heinrich Gymnasium i Berlin (i dag kalt for Friedrich List-skolen) da Hitler kom til makten i 1933. Det samme året flyttet familien til London hvor Hobsbawm begynte på St Marylebones videregående skole (nå nedlagt).[4]

Hobsbawm begynte å studere ved King's College ved Universitet i Cambridge i 1936,[5] hvor han ble valgt inn i «Cambridge-apostlene», en studentforening, og han mottok sin doktorgrad (PhD) i historie for sin avhandling om Fabian Society, en britisk intellektuell sosial reformbevegelse som fremmer sosialistiske idéer innenfor rammene av parlamentarisme og demokrati, framfor revolusjon. Under den andre verdenskrig tjenestegjorde han i den britiske hæren, først i ingeniørtroppen (Royal Engineers) og deretter i instruksjonstroppen (Royal Army Educational Corps).

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Hobsbawms første ekteskap var med Muriel Seaman i 1943, men de ble skilt i 1951.[3] Hans andre ekteskap var med Marlene Schwarz som han fikk to barn med, Julia Hobsbawm og Andy Hobsbawm. Julia er direktør for Hobsbawm Media and Marketing og gjesteprofessor av informasjon og samfunnskontakt ved departement for kommunikasjon ved University of the Arts London. [6][7] Hobsbawm hadde også en sønn utenfor ekteskap, Joshua Bennathan. [3][8]

Akademisk liv[rediger | rediger kilde]

I 1947 ble Hobsbawm foreleser i historie ved Birkbeck. Han ble dosent i 1959 og professor i 1970 og fram til 1982. Han var professor emeritus i historie fra 1982. Mellom 1949 og 1955 var han fellow ved King's College ved Universitet i Cambridge.[4] Hobsbawm snakket om den svakere utgaven amerikanske mccarthyisme som tok sitt grep på Storbritannia og påvirket marxistiske akademikere: «du fikk ikke en forfremmelse på ti år, men ingen kastet deg ut.»[9] Hobsbawm ble også nektet et lektorat ved Cambridge av politiske fiender, og gitt at han også ble blokkert for en tid fra et professorat ved Birkbeck av samme årsaker, snakket han om sin gode skjebne som ga ham en posisjon ved Birkbeck i 1948 før den kalde krigen virkelig tok av.[9]

Hobsbawm bidro å etablere det akademiske tidsskriftet Past & Present i 1952.[9] Han var gjesteprofessor ved Stanford på 1960-tallet. I 1970 ble utnevnte som professor og i 1978 ble han fellow ved British Academy. Han ble valgt som utalandske æresmedlem av American Academy of Arts and Sciences i 1971 og ble fellow av Royal Society of Literature i 2006.[10]

Han trakk seg tilbake i 1982, ble værende som gjesteprofessor ved The New School for Social Research, et universitet i Manhattan, mellom 1984–1997. Han var flerspråklig og snakket tysk, engelsk, fransk, spansk og italiensk flytende, og leste i tillegg portugisisk og katalansk.[4]

Verker[rediger | rediger kilde]

Hobsbawm skrev omfattende om en rekke emner som en av Storbritannias mest framtredende historikere. Som en marxistisk historiker fokuserte han på analyser av «den dualistiske revolusjon», et begrep fremmet av ham selv om den franske politiske revolusjon og den britiske industrielle revolusjon. Han så effektene av drivkrefter bak en framherskende tendens og retning mot dagens markedsliberalisme. Et annet tilbakevendende tema i hans arbeid var «sosial kriminalitet», et annet begrep fremmet av ham selv i avhandlingen Primitive Rebels (1959). Her plasserte han spontane og uforutsigbare former for primitive opprør i en sosial og historisk sammenheng. [4][11][12] Han sto også bak begrepet «det lange 1800-tallet», som begynte med den franske revolusjon i 1789 og endte med begynnelsen av den store krigen i 1914.

I tillegg til sine akademiske forfatterskap om historiske emner, skrev Hobsbawm jevnlig en spalte under pseudonymet Francis Newton (som var lånt fra Billie Holidays kommunistisk trompetist Frankie Newton) for New Statesman som anmelder av jazzmusikk, og fra tid til annen om generell populærmusikk som eksempelvis hans artikkel «Beatles and before».[13]

Han utga tallrike artikler og essay i ulike tidsskrifter over emner som barbari i den moderne tid, vanskelighetene til arbeiderbevegelsen, og konfliktene mellom anarkisme og kommunisme. Blant hans siste utgivelser var Globalisation, Democracy and Terrorism (2007), On Empire (2008), og en samling av essayer How to Change the World: Marx and Marxism 1840–2011 (2011).

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Listen er utvalg av hans engelskspråklige utgivelser.

  • Primitive Rebels. Studies in archaic forms of social movement in the 19th and 20th centuries., 1959
  • The Age of Revolution. Europe 1789-1848., 1962, ISBN 0-349-10484-0
  • Labouring Men. Studies in the History of Labour. Weidenfels and Nicolson, London 1964
  • Industry and Empire., 1968
  • Bandits., 1969
  • Revolutionaries. Contemporary essays., 1973
  • The Age of Capital. 1848–1875., 1975, ISBN 0-349-10480-8
  • The Forward March of Labour Halted? (PDF) i: Marxism Today, September 1978. s. 279-286.
  • Worlds of Labour. Further Studies on the History of Labour. Weidenfels and Nicolson, London 1984
  • The Age of Empire, 1987
  • Nations and Nationalism since 1780. Programme, myth, reality., 1990
  • Age of Extremes. The short twentieth century, 1914-1991. 1994
  • On History., 1997
  • Uncommon People. Resistance, rebellion and jazz, 1998
  • Interesting Times. A twentieth-century life., 2002
  • Globalisation, Democracy and Terrorism, 2007
  • How to Change the World: Tales of Marx and Marxism, 2011

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Officers of the College». Birkbeck.
  2. ^ «Companions of Honour». Det offisielle nettstedet til det britiske monarki
  3. ^ a b c Grimes, William (1. oktober 2012): «Eric J. Hobsbawm, Marxist Historian, Dies at 95». The New York Times.
  4. ^ a b c d e Jaggi, Maya (14. september 2002): «A Question of Faith». The Guardian.
  5. ^ Economist magazine, 6. oktober 2012, s. 108
  6. ^ Hobsbawm, Julia (4. april 2005): «My Life In Media». The Independent
  7. ^ «Author profile: Julia Hobsbawm». Atlantic Books.
  8. ^ Interview: Joss Bennathan, The Jewish Chronicle Online, John Nathan, 14. januar 2010,
  9. ^ a b c Ascherson, Neil (2. oktober 1994): «Profile: The age of Hobsbawm». The Independent on Sunday.
  10. ^ «Book of Members, 1780–2011: Chapter H» (PDF). American Academy of Arts and Sciences. s. 277.
  11. ^ Hobsbawm, Eric (1990): Nations and Nationalism since 1780 (utdrag). The Nationalism Project.
  12. ^ DeLong, Brad (9. mars 2007) [1995]: «Low Marx: A Review of Eric Hobsbawm's Age of Extremes». DeLongs personlige blogg.
  13. ^ Hobsbawm, Eric (8. november 1963): «Beatles and before». New Statesman.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]