Epinikion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
I tillegg til epinikia, et dikt som feiret seierherren, kunne en seierrik atlet også bli beæret med en statue, som denne vognkjøreren funnet ved Delfi.

Epinikion (flertall epinikia, gresk ἐπινίκιον, fra epi-, «på» + nikê, «seier») er poetisk sjanger innenfor oldtidens greske litteratur som også er kjent som seiersode. I antikkens Hellas tok epinikion oftest form som korlyrikk, bestilt og utført ved idrettslig seier i de panhellenske lekene, og tidvis også til ære for seier i krig.[1] De mest betydelige poetene innenfor denne sjangeren var Simonides fra Keos, Bakchylides og Pindar.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

En aulist spiller musikk i bakgrunnen av en boksekamp. Attisk vase, 510-500 f.Kr.

Ettersom poeter oftest ble tilkalt for å framføre deres seierssanger (ὕμνοι), har det blitt antatt at hymner for Herakles, æret som grunnleggeren av de olympiske leker, var den opprinnelige modellen for den atletiske epinikion. Seiersoder er også assosiert med Dioskuren; Pindar benyttet betegnelsen «Kastor-sang» (Καστόρειον), og Polydeuces (Pollux), den dødelige tvillingbroren til Kastor, var en bokser.[2]

Selv om de best kjente epinikia synes å ha vært komponert for et kor, kan de opprinnelig ha blitt framført av en solist. Pindar sier at et lyrisk dikt av Arkhilokhos ble sunget ved Olympia, og en skoliast (kommentator) til et avsnitt har gitt et sitat. Framføringen av disse sangene synes å ha ført til aristokratiske bestillinger på 500-tallet f.Kr. til mer detaljerte numre.[3]

De tidligste epinikia, bevart kun i fragmenter, ble komponert av Simonides fra Keos på 520-tallet f.Kr.[4] Simonides var den første profesjonelle poet som er kjent for å ha skrevet oder til ære for ulike seierrike atleter ved lekene. I antikken ble han også beryktet for å være den første poeten som krevde betaling for sine tjenester.[5] Epinikia til Bakchylides ble betraktet som tapt og var kun kjent fra sitater hos andre forfattere inntil en papyrus ble funnet på slutten av 1800-tallet som inneholdt femten av hans oder. Pindars fire bevarte bøker med epinikia, kalt for en av «de største monumenter i gresk lyrikk», tilsvarte til hver av de fire betydelige festivaler i de panhellenistiske lekene: Olymbiske, pythiske, isthmiske og nemeiske. Mange av Pindars oder kan bli identifisert ved hendelse, mester og år.[6]

Anledning og framføring[rediger | rediger kilde]

Musikkinstrumentet forminx.

Epinikion ble framført ikke ved selve lekene, men ved feiringen av mesterens hjemkomst til sin hjemby eller kanskje ved årsdagen for hans seier. Odene feiret løpere, femkamp, brytere, boksere, og vognkjørere. Pindar vanligvis fortalte eller hentydet detaljert og kunstferdig til en myte tilknyttet seierherrens familie eller fødested. Hans oder har en metrisk struktur rivalisert i dens kompleksitet kun ved korene til en gresk tragedie, og er vanligvis komponert i en triadisk form bestående av strofe, antistrofe og epode. Odene ble framført av et kor som sang og danset til musikalsk akkompagnement fra forminx (strengeinstrument) eller aulos (fløyte).[7]

Epinikion og samfunnet[rediger | rediger kilde]

«Seiersoden», noterte Mary Lefkowitz, «er en merkelig og forsåvidt paradoksal form for kunst».[8] Simon Goldhill har beskrevet epinikion slik den ble praktisert av Pindar som «en framføring hyret for markere stedet til et enkeltindivid innenfor hans by».[9] Epinikion lovpriste den seierrike atleten som et ideal som representerte samfunnet og den aristokratiske klassen, knyttet hans prestasjon til de lokale kultheltene. Men atleten ble også formanet mot hybris, «ikke søke å bli Zevs».[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mathiesen, Thomas J. (2000): «Epinikion and encomium» i: Apollo's lyre: Greek Music and Music Theory in Antiquity and the Middle Ages. University of Nebraska Press, ss. 135–141
  2. ^ Robbins, Emmet (1997): «Public Poetry» i: A Companion to the Greek Lyric Poets, red. av Douglas E. Gerber, Brill, s. 245.
  3. ^ Robbins, «Public Poetry», ss. 242 & 244.
  4. ^ Kurke, Leslie (2001): «The Strangeness of 'Song Culture': Archaic Greek Poetry» i: Literature in the Greek World, Oxford University Press, s. 64
  5. ^ Robbins, «Public Poetry», ss. 244–246
  6. ^ Mathiesen, «Epinikion and encomium», s. 136.
  7. ^ Mathiesen, «Epinikion and encomium», ss. 135–141.
  8. ^ Lefkowitz, Mary R. (1991): First-Person Fictions: Pindar's Poetic 'I' , Oxford University Press, s. 1
  9. ^ Goldhill, Simon (1991): «Intimations of Immortality: Fame and Tradition from Homer to Pindar» i: The Poet's Voice: Essays on Poetics and Greek Literature, Cambridge University Press, s. 130
  10. ^ Kurke, «The Strangeness of 'Song Culture'», s. 64.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mathiesen, Thomas J. (2000): «Epinikion and encomium» i: Apollo's Lyre: Greek Music and Music Theory in Antiquity and the Middle Ages. University of Nebraska Press, ss. 135–141
  • Robbins, Emmet (1997): «Public Poetry» i: A Companion to the Greek Lyric Poets. Edited by Douglas E. Gerber. Brill. begrenset forhåndsvisning
  • Kurke, Leslie (2001): «The Strangeness of 'Song Culture': Archaic Greek Poetry» i: Literature in the Greek World. Red. ved Oliver Taplin. Oxford University Press. begrenset forhåndsvisning.