Eoliske prosesser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Steinskulptur formet av vinden på Altiplano i Bolivia.

Eoliske prosesser er prosesser skapt av vinden, eller mer presist evnen vinden har til å forme en overflate. Vind kan erodere, transportere og avsetre stoffer og er en viktig faktor i områder med sparsom vegetasjon og store mengder løse sedimenter. Selv om vann er langt viktigere når det gjelder å forme et landskap, er eoliske prosesser viktige i tørre miljøer som ørkener.

Vind eroderer jordoverflaten ved deflasjon (løse og fine partikler som vinden flytter), ved turbulens og ved abrasjon. Områder med intens og vedvarende erosjon kalles deflasjonssoner. Nesten halvparten av ørkenområdene i verden er steinete deflasjonssoner.

Partikler blir transportert av vinden i luften, ved saltasjon og kryping. Små partikler, mindre enn 0,2 millimeter i diameter, kan løftes opp i luften og fraktes av sted. Saltasjon skjer når små partikler mindre enn 1 cm i diameter blir løftet opp fra bakken av vinden og gjør et lite hopp fremover. Partikkelen kan treffe andre partikler når den lander, og disse kan fortsette saltasjonen. Partikkelen kan også treffe andre partikler som er for store til å løftes, men desse kan sakte krype framover når de blir skubbet på av saltasjonspartikler. Slik kryping ved overflaten utgjør så mye som 25 % av partikkelbevegelsene i en ørken.

Stoff som er avsatt av vinden kan gi signal om nåværende og tidligere vindretninger og vindstyrker. Dette kan hjelpe til med å forstå det nåværende klimaet og kreftene som former det. Vindavsatte sandformasjoner fremtrer som sanddekker, rifler og sanddyner. Sanddekkene er flate og inneholder korn som stort sett er for store til saltasjon. De utgjør om lag 40 % av vindavsettingene. Sanddekket Selima sør i Egypt og nord i Sudan dekker 60 000 km² og er et av de største sanddekkene i verden.