Engelbrekt Engelbrektsson
| Engelbrekt Engelbrektsson | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | ca. 1390[1][2] Norbergs församling (kildekvalitet: nær) | ||
| Død | 4. mai 1436 Hjälmaren (Kalmarunionen) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
.png)
Engelbrekt Engelbrektsson (trolig født i 1390-årene, død 4. mai 1436) var en svensk frihetskjemper, gruvearbeider og rikshøvedsmann. Engelbrekt ledet Engelbrektopprøret i 1434 mot kong Erik av Pommern. Den 11. januar 1435 ble Engelbrekt under herredagen i Arboga valgt til rikshøvedsmann. Engelbrekt ble myrdet på ei øy i Hjälmaren den 4. mai 1436 av Magnus Bengtsson. På grunn av Engelbrektskrøniken ble Engelbrekt i ettertid sett på som en martyr.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Engelbrekt Engelbrektsson tilhørte en opprinnelig tysk slekt som senest på 1360-tallet hadde innvandret til Sverige. Faren (Engelbrekt Englikoson) nevnes som frälseman i 1392 og som bosatt på Norberg i 1367, farfaren antas å ha anlagt nåværende Ängelsberg, tidligere Englikobenning. Slektens våpenskjold viser et av tre halve liljer dannet triangel.
Engelbrekt var væpner. Historikeren Vilhelm Moberg mener at Dalarna og Västmanland har ført en "egen Engelbrektsfejd" om hans fødested.[3]
Opprørsanfører[rediger | rediger kilde]
De kunnskaper om administrasjon og de militære ferdigheter som Engelbrekt oppviste, tyder på at han hadde skaffet seg erfaringer som yrkesmilitær, sannsynligvis under Erik av Pommerns felttog mot tyske fiender. I 1426 opptrer Engelbrekt i kildene og et knapt tiår senere ble han leder for det opprøret som senere skulle kalles Engelbrektopprøret. Opprøret utspilte seg på bakgrunn av Kalmarunionen under Erik av Pommerns styre. I senere historieskrivning rettet Engelbrekt opprøret mot kongens fogd i Västerås, Jösse Eriksson, som får bære skylden for den nød som bergslagsmennene fikk lide under hans styre. Engelbrekt fikk i oppdrag å fremlegge saken for kongen i København, men innså etterpå at saken ikke kunne vinnes uten strid. I 1433 oppnevnte dalkarlene Engelbrekt til høvitsmann og samme år dro Engelbrekt i spissen for en delegasjon til Västerås. Opprørerne ga seg etter at et antall rådsherrer hadde bedt om fred, og hele historien ble gjentatt allerede våren året derpå.
Engelbrekt og de som støttet ham opplevde igjen å miste forhåpningene om en fredelig veg til forbedring på forsommeren 1434, og ved midtsommer begynte et nytt opprør som i ettertidens historieskrivning ble kalt frihetskrig. På bare tre måneder tok Engelbrekt kontroll over stort sett hele Sverige. Svenska rådets medlemmer sluttet seg til opprøret og kong Erik erklært avsatt.
Myten om Sveriges første riksdag[rediger | rediger kilde]
Herredagene i Arboga, eller Arboga møte, fant sted i januar 1435 og ble i senere nasjonalistisk historieskrivning opphøyd til å ha vært den første riksdag avholdt i Sverige. Dette bygde på den feilaktige antagelse at allmuen (bøndene) skulle ha vært representert på møtet. Senere forskning av Gottfrid Carlsson, Erik Lönnroth og Herman Schück har imidlertid klart vist at antagelsen var feilaktig og bygde på en kombinasjon av ønsketenkning og gjetninger om eventuelle feil fra skriverne i enkelte av Engelbrektskrønikens versjoner.
Herremøtet i Arboga var egentlig en første samling for å prøve å greie opp i det kaos som Engelbrekts opprør hadde ført til. Et antall biskoper, riddere og væpnere, til sammen 30-40 personer, møttes i Arboga for å konstituere et nytt riksråd som kunne overta regjeringsmakten. Møtet inngår egentlig i en serie der Engelbrekt spilte en dominerende rolle, med start i Vadstena 16. august 1434 der han mer eller mindre tvang deltagerne til å slutte seg til opprøret. Møtet i Arboga ble fulgt av et møte i Uppsala i juni 1435 og et andre møte i Arboga i januar 1436.
Engelbrekts politiske dominans ved disse møtene ble først brutt ved valget av rikshøvitsmann i Stockholm i 1436 da marsken Karl Knutsson (Bonde) nesten enstemmig ble valgt, men Engelbrekt og Erik Puke med våpenmakt tiltvang seg delt høvitsmannaskap. Denne ordningen ble imidlertid kortvarig ettersom Engelbrekt kort tid etter ble myrdet, etter å ha ledet et krigstog gjennom det sørlige Sverige og de dengang danske landskapene Blekinge, Skåne og Halland.
Mordet på Engelbrekt[rediger | rediger kilde]
Det oppgis at Engelbrekt var for svak til å sitte til hest, men at da han fikk kallet til et rådsmøte straks dro avsted. Reisen skulle gå sjøveien fra Örebro slott, som Engelbrekt hadde som forlening, til Stockholm, men ved en stans på en holme i Hjälmaren, nåværende Engelbrektsholmen, ble han myrdet den 4. mai av Måns Bengtsson (Natt och Dag). Morderens far, Bengt Stensson (Natt och Dag), skal ha brent et lübsk fartøy selv om det rådet fred med Hansaen. Engelbrekt hadde idømt straff for dette, men noen dager før mordet hadde forlik blitt inngått.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Engelbrekts gravskrift. Stockholm. 1946.
- Om Engelbrekt Engelbrektsson och betydelsen af hans verk. Stockholm: F. & G. Beijers Bokf.-aktb. 1893.
- Engelbrekt Engelbrektsson : frihetshjälten och hur hans minne blivit vårdat. Norberg. 1951.
- Frihetshjälten : Engelbrekt Engelbrektssons sällsamma saga berättad för ungdom. Stockholm: Harrier. 1944.
- Engelbrekt Engelbrektsson och 1430-talets svenska uppror. Stockholm: Norstedt. 1984. ISBN 91-1-843212-3.
- Bilder av Engelbrekt : en fotspårsguide. Norberg: Norbergs kommun. 2008. ISBN 9789197117739.
- Till 500-årsminnet av Engelbrekts fosterländska gärning d. 27 maj 1935. Stockholm. 1935.
- Engelbrekt. Stockholm: Geber. 1915.
- Engelbrekt. Stockholm: Seligmann. 1882.
- Lefnadsteckning öfwer Engelbrecht Engelbrechtsson. Stockholm. 1875.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Sapere.it, oppført som Engelbrektsson Engelbrekt, De Agostini ID Engelbrekt,+Engelbrektsson[Hentet fra Wikidata]
- ^ The National Biography of Finland, oppført som Engelbrekt Engelbrektinpoika, Kansallisbiografia-ID 51, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Min svenska historia berättad för folket. D. 2, Från Engelbrekt till och med Dacke. Stockholm: Norstedt. 1971. s. 15.