Enesamtaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den eldste kjente avbildningen av Augustin, fra 500-tallet i Laterankirken i Roma.

Enesamtaler (Soliloquia) er en tekst av kirkefaderen Augustin av Hippo (354-430). Det er et av hans tidlige verker, skrevet 386/387, kort tid etter at han omvendte seg til kristendommen, og er preget av Augustins forsøk på å forklare og begrunne sin nye tro.

Sitat …to bøker det jeg spurte og svarte meg selv, som om vi var to personer, Fornuften og jeg, enda jeg var alene. Derfor kalte jeg boken for 'Enesamtaler' - det ble ikke fullført. Første bok drøfter imidlertid hvordan den bør være som vil erkjenne den visdom som det ikke er mulig å erkjenne med en fysisk sans., men bare med sinnet. I siste del av boka reflekterer jeg rundt hvovidt det som virkelig er til, også er udødelig. Andre bok har en lang drøfting av sjelens udødelighet, men temaet behandles ikke ferdig. Sitat
– Augustin, i Retractiones[1]

Augustin skrev verket enten rett før eller rett etter at han hadde blitt døpt våren 387, og han hadde ennå ikke mottatt noen systematisk undervisning i den kristne tro. «Det er derfor en temmelig hjemmesnekret teologi vi møter i Augustins skrifter fra høsten 386. Han er fast bestemt på 'å stille seg under Kristi myndighet', men han har knapt noen dypere forståelse av Kirkens lære. […] Dialogenes 'visdom' er en individuell fromhet som oppfatter veien til sannheten som en 'oppstigning' tilbake til verdens opphav, selve lyskilden, opp gjennom virkelighetshierarkiet.»[2] Augustins tanker om Gud er på denne tiden sterkt preget av nyplatonismen.[2]

Verket, som består av to deler, er skrevet i en dialogform som kan minne om Platons dialoger. Augustin bruker den pedagogiske, målrettede dialogen som form i flere av sine tidlige tekster. Selv om forfatteren altså bruker seg selv som samtalepartner, skjer det en reell dialog, og dette kan sees som en filosofisk nyvinning. «Den kristne Augustin er faktisk den første som åpner et rom hvor sjelen kan føre dramatiske samtaler med seg selv og med Gud. Den førkristne tenkningen kjente selvsagt til forestillingen om sjelens udødelighet og evighet. Men den førkristne sjelen er ren og udelt. En temmelig kjedelig størrelse. Første den kristne sjelen fører kamper med seg selv.»[2]

Norsk utgave[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sitert etter Reidar Aasgaards fotnoter til Tre ungdomsdialoger.
  2. ^ a b c Sitat og resonnement fra Trond Berg Eriksens innledning til Tre ungdomsdialoger.