Emilio Jacinto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Emilio Jacinto (født 15. desember 1875 i Tondo i ManilaFilippinene, død 16. april 1899) var en filippinsk frihetskjemper og nær medarbeider av Filippinenes første president, general Andres Bonifacio. Han døde av sine sår etter et sammenstøt i Majayjay i Laguna under under den filippinsk-amerikanske krig.

Hans far, Mariano Jacinto, døde før Emilio var ferdig med sin skolegang, men moren Josefa Dizon, som var jordmor, tok på seg mer arbeid for å sørge for at han kom seg gjennom studiene. Senere ble han nødt til å bo sammen med sin onkel Don Jose Dizon, som fikk ham inn på kollegiet San Juan de Letran i Manila. Derfra gikk veien videre til Santo Tomas-universitetet der han studerte jus. Man han avbrøt studiene da han mot sin nors og onkels ønske sluttet seg til Katipunan-brodrskapet da den filippinske revolusjon brøt ut i 1896. Han var da bare 19 år, men ble en av Katipunans dyktigste ledere. For Andres Bonifacio var han rådgiver, sekretær og regnskapsfører. Han redigerte avisen Ang Kalayaan, som beskrev Katipunans mål og virksomhet for folket, og forfattet den såkalte Kartilya ng Katipunan som gav en innføring i Katipunans regler og forordninger. Dessuten hadde han ansvaret for fremstillingen av krutt.

Jacinto var også dikter, med pennenavnet «Dimas-Ilaw». Hans fremste dikt var A La Patria, inspirert av Jose Rizals Mi Ultimo Adios.

Under en av bataljene i Majayjay i provinsen Laguna ble Emilio Jacinto tilført dødelige sår. Han døde den 16. april 1899 i en alder av 24 år.