Emil Racoviță
| Emil Racoviță | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. nov. 1868[1][2][3] Iași (De forenede fyrstedømmene Moldavia og Vallakia) | ||
| Død | 19. nov. 1947 (79 år) Cluj-Napoca (Kongedømmet Romania) | ||
| Beskjeftigelse | Zoolog, oppdagelsesreisende, botaniker, huleforsker, universitetslærer, geolog | ||
| Akademisk grad | Doktor nauk i biologi | ||
| Utdannet ved | Faculté de droit de Paris Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Doktorgrads- veileder | Henri de Lacaze-Duthiers | ||
| Parti | Nasjonal gjenfødelsesfront Party of the Nation | ||
| Nasjonalitet | Romania | ||
| Gravlagt | Hazsongard cemetery | ||
| Medlem av | Det franske vitenskapsakademiet Det rumenske akademi Société zoologique de France Académie nationale de médecine | ||
| Arbeidssted | Babeș-Bolyai-universitetet | ||
Emil Racoviță (også skrevet Racovitza; født 15. november 1868 i Iași, død 17. november 1947 i Cluj-Napoca) var en rumensk biolog, zoolog, speleolog og polarforsker.
Sammen med Grigore Antipa var han en av de mest markante skikkelsene innen naturvitenskap i Romania. Racoviță var den første rumeneren som deltok i en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis, på Belgica-ekspedisjonen 1897–99. Han var professor, vitenskapsmann og forsker.
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Emil Racoviță tilhørte en moldavisk bojarslekt som hadde blitt attestert allerede i det 15. århundre.[4] Tre av hans forfedre hadde vært herskere av Moldova eller Valakia.[4]
Racoviță tilbrakte sin barndom på familieeiendommen i Sorănești i Vaslui. Han påbegynte sin utdannelse i Iași med Ion Creangă som lærer. Videre utdannelse fulgte på Institutele Unite, der han fikk sin Baccalaureus i 1886.[4] Deretter studerte han rettsvitenskap ved Universitetet i Paris med juridikum i 1889.[trenger referanse] Deretter studerte han naturvitenskap ved Sorbonne.[5] Hans mentor var zoologen og biologen Henri de Lacaze-Duthiers, en professor ved Sorbonne og Muséum national d'histoire naturelle. Racoviță ble Bachelor of Science i 1891, og fikk sin doktorgrad i 1896 for avhandlingen Le lobe cephalique et l’encéphale des Annélides Polychète.[4]
Belgica-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]
Som en lovende vitenskapsmann ble Racoviță valgt ut til å delta i en internasjonal gruppe som la ut på en forskningsekspedisjon til Antarktis med fartøyet «Belgica» i 1897. Under ledelse av belgieren Adrien de Gerlache gjennomførte ekspedisjonen en strabasiøs, men resultatrik ekspedisjon til vestsiden av Antarktishalvøya.
Skip og mannskap[rediger | rediger kilde]
Den 16. august 1897 seilte «Belgica», en tidligere norsk hvalfangstskute, ut fra havna i Antwerpen med kurs sørover. Det tremastede fartøyet var utstyrt med en dampdrevet hjelpemotor på 160 hestekrefter.
De nitten ekspedisjonsmedlemmene var av mange forskjellige nasjonaliteter, en sjelden sammensetning på den tiden da nasjonalismen var sterk. Andrestyrmann var Roald Amundsen, som vant kappløpet om Sydpolen fjorten år senere. I tillegg til Racoviță, besto den vitenskapelige staben av den belgiske fysikeren Émile Danco, den polske geologen og oseanografen Henryk Arctowski med sin assistent Antoni Bolesław Dobrowolski og den amerikanske legen Frederick Cook. Norske Johan Koren var lettmatros ombord. Gjennom hele livet som fangstmann og samler, holdt han kontakt med Racovitza som fungerte som mellomledd til museer og samlere i Europa.
Vitenskapelig arbeid[rediger | rediger kilde]
Det ble foretatt over tjue ilandstigninger for å samle inn vitenskapelige prøver og foreta observasjoner og målinger. Racoviță var den første forskeren som samlet inn botaniske og zoologiske prøver sør for den sørlige polarsirkelen.[trenger referanse] Han hadde med seg tilbake ca. 1200 zoologiske og 400 botaniske eksemplarer.[4]
Belgica-ekspedisjonen foretok de første daglige meteorologiske observasjonene og målingene i Antarktis gjennom et helt år. Vitenskapsmennene hentet også inn informasjon om havstrømmer og jordmagnetisme. De vitenskapelige resultatene ble utgitt i ti bind i årene etter ekspedisjonen.
Racovițăs dagbok, utgitt i 1899, omtaler de tøffe forholdene ekspedisjonsmedlemmene gjennomgikk. Hans forskningsresultater ble utgitt i 1900 med tittelen La vie des animaux et des plantes dans l'Antarctique. Samme år ble han utnevnt til direktør for Observatoire océanologique de Banyuls-sur-Mer og redaktør av tidsskriftet Archives de zoologie expérimentale et générale.
Senere liv[rediger | rediger kilde]
Emil Racoviță fortsatte sitt forskningsarbeid innen speleologi, og utforsket mer enn 1400 grotter i Frankrike, Spania, Algerie, Italia og Slovenia. Sammen med René Jeannel regnes han som grunnleggeren av biospeleologi.[4] Han var speielt interessert i tanglus, og oppdaget mange slike.
I 1919 ble Racoviță leder for biologiavdeligen ved Øvre Dacia Universitet (nå Babeș-Bolyai-universitetet) i Cluj. Der grunnla han verdens første speleologi-institutt i 1920, samme år som han ble medlem av den rumenske vitenskapakeademiet. Han fortsatte som en sentral person i Romanias vitenskapsmiljø fram til sin død.
I 2006 åpnet den første rumenske forskningsstasjonen i Antarktis under navnet Law-Racoviță.
Hovedverk[rediger | rediger kilde]
- Essai sur les problèmes biospéologiques (1907)
- Cétacés. Voyage du S. Y. Belgica en 1897-1899. Résultats scientifiques. Zoologie. J. E. Buschmann, Antwerpen (1903)
- Énumération des grottes visitées, series 1-7. Archives de Zoologie expérimentale et générale, Paris, 1907–1929 (i samarbeid med R. Jeannel)
- Speologia: O știință nouă a străvechilor taine subpământești. Astra, Secția Științelor naturale, Biblioteca populară, Cluj (1927)
- Evoluția şi problemele ei (1929)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Emile Gustav RACINE Paul Hippolyte René 18 septembre 1862 Société historique du VIe arrondissement de Paris > RACOVITZA, CTHS person-ID 116920[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.academie-medecine.fr, oppført som Emile Racovitza, National Academy of Medicine (France) member ID 2987[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f «Emil Racoviţă, primul bărbat care a făcut lumină în peşteră». adevarul.ro (rumensk). 16. april 2017. Besøkt 20. desember 2018.
- ^ Keith Rodney Benson, Philip F. Rehbock (2002). Oceanographic history: the Pacific and beyond, University of Washington, s. 272. ISBN 029598239X
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Emil Racoviță – kategori av bilder, video eller lyd på Commons