Elpidio R. Quirino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elpidio R. Quirino

Elpidio Rivera Quirino (født 16. november 1890 i Vigan, Ilocos Sur, Filippinene, død 29. februar 1956 i Novaliches, Rizal) var Filippinenes president fra 17. april 1948 til 30. desember 1953.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Vigan i kjerneområdet for ilokanoene. Faren, Mariano Quirino, kom fra samme provins, og moren, Gregoria Rivera, fra Agoo i naboprovinsen La Union. Faren var betjent ved et fengsel.

Elpidio begynte sin videregående utdannelse ved Vigan High School og fullførte den ved Manila High School i 1911. I Manila arbeidet som kontorist blant annet ved politiet. Han tok også siviltjenestemannseksamen. Fra 1915 han jus ved University of the Philippines, og så arbeidet som advokat til han ble valgt til representant til den filippinske kongress. Fra 1919 til 1925 var han kongressmann; fra 1925 til 1931 senator. Deretter ble han finansminister og innenriksminister i Commonwealth-regjeringen – Filippinene var da et Commonwealth under USA.

I 1934 var han medlem av den filippinske delegasjon i Washington D.C. (ledet av Manuel Quezon), som lyktes i å få den amerikanske kongress til å vedta Tydings-McDuffie-loven som stipulerte at Filippinene skulle få full nasjonal uavhengighet i 1945. Uavhengigheten ble virkeliggjort den 4. juli 1946.

Under den annen verdenskrig myrdet japanerne hans kone Alicia Syquia og tre av hans fem barn. Etter krigen var han statsminister og visepresident under Manuel A. Roxas' presidenskapsperiode. Da Roxas døde den 15. april 1948, ble Quirino president, og vant deretter det påfølgende presidentvalgene som kandidat for det liberale parti.

Den største utfordringen Quirino stod overfor som president, var den kommunistiske bevegelse Hukbalahap (ofte forkortet til Huk). Selv om huk'ene opprinnelig hadde vært en anti-japansk geriljabevegelse på Luzon, klarte kommunistene etterhvert å ta over ledelsen. Da Quirinos forhandlinger med Huk-lederen Luis Taruc brøt sammen i 1948, erklærte Taruc åpent at han var kommunist og oppfordret folk til å styrke regjeringen.

Hans seks år som president var preget av iherdig etterkrigsgjenoppbygging, økonomiske fremskritt, og økt økonomisk bistand fra USA. Men grunnleggende problemer, særlig på landsbygda, forble uløste. Hans administrasjon var heller ikke fritt for korrupsjon og grådighet.

Da han stilte til gjenvalg i 1953 ble han slått av sin tidligere visepresident Ramon F. Magsaysay, som hadde brutt med Quirino tidligere samme år. Han trakk seg da tilbake til Novaliches rett ved Manila. Han døde av hjerteslag på skuddårsdagen den 29. februar 1956.

Elpidio Quirino var katolikk, og den første filippinske president av ilocano-avstamning.


Forgjenger:
 Manuel A. Roxas 
President på Filippinene
Etterfølger:
 Ramon F. Magsaysay