Elling Carlsen
| Elling Carlsen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. sep. 1819[1][2] Tromsø | ||
| Død | 18. apr. 1900[1][2] (80 år) Tromsø | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Elling Carlsen (født 8. september 1819 i Tromsø, død 18. april 1900 samme sted) var en norsk ishavskaptein og oppdager.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Carlsen var sønn av losen Carl Asbjørnsen og hans hustru Hanna Marie Bjørvig.
Hans første ishavstur var i 1843 som bestemann hos J.H. Ludvigsen fra Hammerfest. Carlsen tok styrmannseksamen med beste karakter i 1846, og samme året fikk han ansvaret for sin første skute, «Alexander». Senere seilte han med skonnerten «Nordpolen» mellom Tromsø og ulike havner i Sverige, England og Nord-Tyskland.
Bragder og oppdagelser[rediger | rediger kilde]
Carlsen var med ombord da øygruppa som senere fikk navnet Kong Karls Land ble oppdaget den 21. juli 1859.[3] Med briggen «Jan Mayen» seilte han i 1863 rundt Svalbard (med unntak av Hopen og Kvitøya). Dette regnes som den første eller muligens andre omseilingen av øygruppa; det er mulig at Cornelius Gillis seilte rundt øyene allerede i 1707.
I 1868 seilte Carlsen inn i Karahavet og oppdaget øyer der.
I 1871 fant han nær Novaja Semljas nordspiss leirplassen etter Willem Barents, som oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596. Denne vinterleiren var blitt benyttet av Barents og hans mannskap ikke lenge før Barents' død. Hytten var i god stand da Carlsen fant den, og han laget en skisse av hvordan den var blitt konstruert. Han fant to kokekar av kobber, en tønne, en verktøyskrin, en klokke, et kubein, en fløyte, en del klær, to tomme kister, et trebent kokestativ og en rekke bilder.[4] Carlsens ekspedisjon tok med seg funnene og skjenket dem til den nederlandske regjering; gjenstandene ble bragt i forvaring i marinedepartementet i Haag.
I 1872–1874 deltok Carlsen som islos for en ekspedisjon ledet av Julius von Payer og Karl Weyprecht; den østerriksk-ungarske polarekspedisjon. Mannskapet ombord på skuta med Julius von Payers ekspedisjon oppdaget Frans Josefs land den 30. august 1873 da ekspedisjonsskipet drev med isen mot øygruppa. Skuta og mannskapet lå fast i drivisen i to år. Frem til mai 1874 utforsket de øyene ved å ta seg over isen på skøyter. Den 15. mai 1874 ble ekspedisjonsskipet Admiral Tegetthoff oppgitt. Mannskapet ville forsøke å nå åpent hav over isen. Carlsen var visekommandant på den tredje båten. Dette mannskapet bestod av Brosch, Carlsen, Cattarinich, Lettis, Sussich, Marola og Fallesich. Carlsen var den eldste ombord, og viste et lederskap som en beundrende Payer beskrev slik:
«Ohne Klage trug der alte Nordlandsfahrer diese Bürde, aber es war schmerzlich, die Zeichen der Erschöpfung an ihm zu sehen“. Am 17. August 1874 erreichten die Schiffbrüchigen Nowaja Semlja. Carlsen fuhr vier Tage später auf der Suche nach Fischerschiffen in die Matotschkin Schar ein, doch ohne Erfolg. Am 24. August, als der Proviant noch für neun Tage reichte, erfolgte die Rettung der Expedition durch den russischen Schoner Nikolaj».
I Tromsø gikk Carlsen fra borde den 8. september 1874. Egentlig hadde han håpet å vende tilbake gjennom Beringstredet. Med seg hadde han blant annet sin hvite reinsdyrspels, sin parykk og sin hvalrosslanse.
Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]
Den østerrikske keiseren tildelte ham i 1874 Frans Josef-ordenens ridderkors. I 1879 var han i Wien på invitasjon fra den østerrikske stat, som takk for hans verdifulle bidrag til en vellykket ekspedisjon. På hjemreisen fra Wien var han æresgjest på en middag holdt av sjømannsforbundet i Christiania.
Carlsenøya, ei av Rønnbeckøyane sørøst i Hinlopenstretet, er oppkalt etter Elling Carlsen.[5]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Elling Carlsen, Optegnelser fra den österrigsk-ungarske Polarexpedition, Tromsø 1875, nytrykk 1997.
- Julius von Payer, Die österreichisch-ungarische Nordpol-Expedition 1872–1874, nebst einer Skizze der zweiten deutschen Nordpol-Expedition 1869–1870 und der Polar-Expedition von 1871, Wien 1876.
- Johan Schimanski og Ulrike Spring: Passagiere des Eises. Polarhelden und arktische Diskurse 1874, Böhlau Verlag 2015. ISBN 978-3-205-79606-0
Referanser og noter[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Elling_Carlsen[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hvalfangeren Thomas Edge observerte sannsynligvis øyene i 1617. Han kalte dem «Wiches Land». Se Adolf Hoel: The discovery of King Karl Land, Spitsbergen
- ^ De Jonge, J.K.J. Nova Zembla: De voorwerpen door de Nederlandsche Zeevaarders na hunne overwintering aldaar in 1597 achtergelaten en in 1871 door Kapitein Carlsen teruggevonden, beschreven en toegelicht., 1872.
- ^ Carlsenøya Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Stig Brøndbo: Polarhelten som gikk glipp av berømmelsen, forskning.no
- Elling Carlsen, polarhistorie.no