Elisabeth av Thüringen
| Elisabeth av Thüringen Landgrevinne St. Elisabeth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. juli 1207 Sárospatak eller Preßburg, Kongedømmet Ungarn | ||
| Død | 17. nov. 1231 (24 år) Marburg | ||
| Beskjeftigelse | Filantrop, sykepleier | ||
| Far | Andreas II av Ungarn | ||
| Mor | Gertrude of Merania | ||
| Søsken | 6 oppføringer
Yolanda av Ungarn (halvsøster på fars side)
Anna Maria av Ungarn Béla IV av Ungarn Stjepan Postum (halvbror på fars side) Koloman av Galicia Andreas av Ungarn | ||
| Barn | Sophie von Brabant Hermann II Gertrud von Altenberg | ||
| Nasjonalitet | Ungarn | ||
| Gravlagt | Elisabethkirche | ||
| Saligkåret | ? | ||
| Helligkåret | 1235 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 17. november (inntil 1969: 19. november) | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Thüringen, Hessen, Caritas, Den tyske orden, for bakere, blondevevere, enker, foreldreløse, tiggere, syke, uskyldig forfulgte og alle nødlidende; mot tannverk | ||
| I kunsten | Som grevinne med krone, som fransiskanertertiar mens hun hjelper nødstilte, med roser i fanget | ||
Elisabeth av Thüringen, også den hellige Elisabeth eller Elisabeth av Ungarn (født 7. juli 1207 i Sárospatak, Kongedømmet Ungarn i dag Ungarn eller i Preßburg, Kongedømmet Ungarn i dag Bratislava, Slovakia, død 17. november 1231 i Marburg) er en av middelalderens mest avholdte helgener i Tyskland og Ungarn.
Hun ble født som ungarsk prinsesse, datter av kong Andreas II av Ungarn og Gertrud av Kärnten-Andechs, og giftet seg med landgreve Ludvig IV av Thüringen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Ved fire års alder ble Elisabett forlovet med landgreve Ludvig IV av Thüringen, sønn av Hermann I av Thüringen, og oppfostret ved hoffet i Wartburg. Denne ekteskapsavtalen manifesterte en stor allianse mot keiser Otto IV, medlem av huset Welf, som hadde kommet i konflikt med kirken.[trenger referanse] Visse har hevdet at Ludvigs bror Hermann egentlig var den eldste, og at Elisabeth først var forlovet med ham til hans død i 1216, men dette er tvilsomt.[trenger referanse] En slik stor begivenhet ville ha blitt omtalt i det minste ett eller annet sted i de eldre kilder, noe som ikke er tilfelle.[trenger referanse]
Elisabeth gifte seg med Ludvig i 1221 og ekteskapet synes å ha vært lykkelig.[trenger referanse] Ludvig ble ikke opprørt over at hans rikdom ble spredt blant de fattige, ettersom han trodde at hans hustrus veldedighetsinnsats skulle medføre belønning i evigheten.[trenger referanse] Ludvig ble senere æret som helgen i Thüringen. Han var en ivrig tilhenger av Hohenstaufen-keiseren Fredrik II.
Våren 1226, da oversvømmelser, sult og pest spredte ødeleggelse i Thüringen, representerte Ludvig Fredrik ved riksdagen i Cremona. Elisabeth tok da over styret og spredte almisser i alle deler av deres territorium. Hun gav til og med statlige klær og smykker til de fattige. Under slottet i Wartburg bygde hun et pleiehjem med tjueåtte senger og besøkte de innlagte hver dag for å være med på pleien av dem. Det var også på denne tid som inkvisitoren Konrad von Marburg ble hennes åndelige veileder.
Elisabeth ble forandret for alltid da Ludvig døde av pesten 11. september 1227 i Otranto i Italia da han var på vei for å delta i det sjette korstog.
Da Ludvig var død tok hans yngre bror Henrik over regentskapet mens Elisabeths eldste sønn Hermann var mindreårig. Etter bitre motsetninger vedrørende hennes arv forlot Elisabeth hoffet i Wartburg.[trenger referanse] Den folkelige tradisjon sier at hun ble utkastet av Henrik, men dette er lite troverdig.[trenger referanse] Etter mislykkede forsøk på å tvinge henne til å gifte seg på nytt gikk Elisabeth i stedet med i en fransiskansk legmannsgruppe og bygde et herberge i Marburg for de fattige og de syke.
Elisabeth er kjent for legenden som sier at hun en gang bar med seg brød til de fattige i hemmelighet og hennes mann spurte hva hun hadde i sin pose, og Elisabeth åpnet posen og brødet ble forvandlet til roser. Miraklet hedres med en statue i Budapest foran den nygotiske kirken som er tilegnet henne på Rosentorget (Rózsák tere).
Sofia (1224-1284), Elisabeths andre barn, giftet seg med Henrik II, hertugen av Brabant og var stammor til landgrevene av Hessen, ettersom hun vant Hessen for sin sønn Henrik I i den thüringske tronfølgekrig. Elisabeths tredje barn, Gertrud (1227-1297), ble født flere uker etter sin fars død og ble abbedisse i klosteret i Altenberg nær Wetzlar.
Elisabet døde i Marburg, enten av kroppslig utmattelse eller sykdom, bare 24 år gammel.
Elisabeth som helgen[rediger | rediger kilde]
Hun ble kanonisert av pave Gregor IX i 1235. Kroppen hennes ble lagt i en staselig gylden grav - som fortsatt kan beskues - i Elisabethkirche i Marburg. Den er senere blitt en protestantisk kirke, men har deler som er tilsidesatt for katolsk andakt. Marburg ble sentrum for Den tyske orden, som utropte Elisabet som sin andre kvinnelige vernehelgen.
Ordenen bestod i Marburg til den ble oppløst av Napoleon I i 1803.
Elisabeths grav ble et av de viktigste tyske pilegrimsmål på 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet.[trenger referanse] I løpet av 1400-tallet ble imidlertid den folkelige kult svekket. Den ble imidlertid erstattet til en viss grad av en aristokratisk andakt for henne,[trenger referanse] idet hun ved sin datter Sofia var stammor til mange fremstående tyske adelsslekter.
Tre hundre år etter hennes død beleiret en av Elisabeths mange etterkommere, landgreve Filip av Hessen, en leder for den protestantiske reformasjonen og en av Martin Luthers viktigste tilhengere, kirken i Marburg og krevde at ordensridderne skulle utlevere Elisabeths relikvier, for at de skulle fjernes og dermed få slutt på pilegrimsreisene til Marburg. Filip tok også det kronede agatbeger der Elisabeths hode lå, men gav den tilbake den etter at han var blitt fengslet av den tysk-romerske keiser. Begeret ble senere røvet bort av de svenske styrker under trettiårskrigen og er deretter å beskue på Historiska museet i Stockholm. Elisabeths skalle og noen av hennes ben kan beskues i Sankt Elisabeths kloster i Wien. Noen relikter finnes også fortsatt i Marburg.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- The Book of Saints: A Dictionary of Servants of God. 6th ed. London: Cassell 1994. ISBN 0-304-34357-9
- Hermann Bauer: Sankt Elisabeth und die Elisabethkirche zu Marburg (Hitzeroth) ISBN 3-89616-031-1
- Andreas Köstler: Die Ausstattung der Marburger Elisabethkirche. Die Ästhetisierung des Kultraums im Mittelalter (Reimer, Dietrich /KNO) ISBN 3-496-01134-3
- Reinhold Schneider: Elisabeth von Thüringen. Elwert-Verlag, Marburg 1961
- Birgit Weichmann: 100 Jahre Blaue Schwestern von der Hl. Elisabeth (Manzsche Regensb) ISBN 3-925346-24-4