Elfsysla

Kart over Viken. Elvsyssel utgjør den sydlige delen av det området angitt som Ranriki.

Elfsysla eller Elv(e)syssel (norrønt Elfarsýsla, svensk Älvsyssel), var i middelalderen et syssel i Norge som omfattet søndre del av Ranafylke, området som senere ble Båhuslen. Navnet kommer av elven Elfir (svensk Göta älv) som dels dannet grensen mellom Norge og Västergötland i Sverige og mellom Norge og Halland i Danmark, sistnevnte inntil begynnelsen av 1200-tallet.

Historie

Ved kong Sverres inndelning av Norge i sysler på slutten av 1100-tallet, ble det daværende Ranafylke delt i Ranrikesysla i nord og Elfsysla i syd, med grensen ved dagens Uddevalla. Den eldste byen i Elfsysla var Konghelle, som på 1100-tallet var den tidvis kongelig residensby og Norges faktiske hovedstad. Omkring denne tiden ble byen angrepet av vendere fra Pommeren, antakelig den eneste gangen Norge har vært invadert av slavere (inntil Den røde armés invasjon av Øst-Finnmark i 1944).

Kong Håkon V Magnusson anla i 1308 Båhus festning, som i årene etter ble Norges, kanskje Nordens sterkeste festning. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len, og i 1476 ble Elfsysla for første gang omtalt som Båhuslen, hvilket etterhvert omfattet hele det gamle Ranarike. Båhuslen ble avstått til Sverige etter freden i Roskilde i 1658.

Elfsysla som forlening

I 1304 ble Elfsysla forlent av Håkon Magnusson til hertug Erik Magnusson ettersom den svenske hertugen var trolovet med kongens datter Ingebjørg. Etter at Håkon skiftet side i brødrestriden mellom hertugene Erik og Valdemar på den ene siden og kong Birger Magnusson på den andre, beleiret han Eriks oppholdsted Konghelle og Ragnhildsholmen. Det var i forbindelse med denne konflikten han etablerte Båhus festning.

Etter freden i Helsingborg i 1310 måtte hertug Erik frasi seg Elfsysla, men det er ikke kjent om området ble tilbakeført til Norge. Forøvrig giftet Erik og Ingeborg seg i Oslo i 1312, og året etterpå feiret de bryllupsfest i Lödöse ved Göta älv, en av støttepunkene i Eriks Vest-Svenske hertugdømme som omfattet Västergötland, Dalsland og Värmland.

I 1319 ble Elfsysla forlent til Eriks enke, hertuginne Ingeborg, som en del av hennes underhold i forbindelse med at sønnen Magnus Eriksson som treåring ble konge i både Norge och Sverige. Også for henne var Elfsysla del av et større län, ettersom hun også hadde Lödöse og Axevalla hus, derunder fem herreder i Västergötland og Värmland samt Nordre Halland. I 1327 ble Ingebjørg tvunget til å avtså sine norske len, det samme hadde hun gjort med de svenske året før.

I 1359 fikk dronning Blanka av Namur Elfsysla (uten Orust) som morgengave og erstatning for Tunsberg len.

Skipreider

8 skipreider:

• Lana (Lane)
• Orðóst (Ordost)
• Þjórn (Tjørn)
• Frikna (Frekne)
• Þorpa (Hjertum og Visteland)
• Grøtsbakke (Nordre Indland)
• Fokseherad (Søndre Indland)
• Hísingar