Elektronisk resept

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Elektronisk resept (E-resept) er hele kjeden kjeden av IT-systemer som håndterer resepter.

Som oftest vil brukere av e-resepter bare se sin del av systemet og bruke benevnelsen om det de observerer. Typisk vil en lege sende en resept elektronisk til en sentral database som kalles Reseptformidleren. Når pasienten oppgir fødselsnummer eller navn og fødselsdato så kan apoteket eller bandasjisten laste ned resepten og ekspedere pasienten. Den synlige delen av slike systemer kan være implementert og dermed oppleves annerledes av brukere i forskjellige land.

I Norge[rediger | rediger kilde]

I perioden 2006—2010 ble e-resept utviklet og siden pilotert i to norske kommuner. Prosesser og samarbeid var organisert i E-reseptprogrammet, ledet av Helsedirektoratet. De øvrige deltakerne i programmet var Statens legemiddelverk, Den norske legeforening, Apotekforeningen, Bandagistenes næringspolitiske utvalg, det tidligere NAV samt de regionale helseforetakene. Aktørene i E-reseptprogrammet samarbeidet med et stort spekter av IT-leverandører. I januar 2011 ble E-reseptprogrammet avviklet, men oppgaver knyttet til e-resept, både i forhold til utvikling, innføring og forvaltning er fortsatt forankret i Helsedirektoratet og utstrakt samarbeid med andre aktører inngår fremdeles i prosessene.

Den videreførte tjenesten E-resept ble i 2013 innført i resten av Norge og skal bidra til en tryggere, enklere og mer effektiv resepthåndtering. Via tjenesten Mine resepter kan pasienten holde oversikt over gyldige e-resepter. Pasienten kan også holde oversikt ved hjelp av utskrift fra lege eller apotek. Systemet er i hovedsak for fastleger, legevakter, privatpraktiserende spesialister, apotek og bandasjister. Leger i sykehus tar i bruk e-resept på et senere tidspunkt, når de regionale helseforetakene innfører ordningen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hva er e-resept?». Helsedirektoratet.  Kun grunnleggende informasjon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]