Elastisitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Elastisitet er (innen fasthetslære) evnen et legeme har til å oppta arbeid som gjøres på det ved deformasjon som potensiell energi framfor andre energiformer. Den potensielle energien får legemet til å rette seg ut igjen etter deformasjon — energien blir frigjort som et arbeid tilbake på omgivelsene. Et 100% elastisk legeme vil innta sin opprinnelige form perfekt etter deformasjon. En kollisjon mellom to legemer kan være mer eller mindre elastisk, avhengig av elastisiteten til de to legemene; dette avgjør hvor mye mekanisk energi som blir bevart.

Forhold mellom kraft og lengdeendring[rediger | rediger kilde]

Man skiller vanligvis mellom lineær elastisitet og ikke-lineær elastisitet. Det er ved lineær elastisitet at Hookes lov gjelder; altså når tøyningen (eng: strain) er veldig liten vil den være nærmest proporsjonal til spenningen. Youngs modul blir brukt for å finne forholdet mellom spenning i massen grunnet påsatte krefter og tøyning/kompresjon i masseblokken.

Elastisitet som funksjon av kraft[rediger | rediger kilde]

Ved veldig små krefter, kan de fleste legemer modelleres som elastiske. I motsatt fall, når kraften har nådd et visst bristepunkt, er ingen legemer elastiske lenger. I overgangen mellom disse to ekstremene, kan elastisiteten tegnes som funksjon av kraften. Stoffer som i praksis oppleves som elastiske, har typisk en brå overgang fra elastisk til ikke-elastisk ved bristepunktet, mens veldig lite elastiske stoffer ikke har noe veldefinert bristepunkt i det hele tatt — de brister litt hele veien.