El. 3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
El. 3
Type El 3
Produsent Hamar Jernstøberi, Thune, AEG og Siemens AG
Byggeår 1925 og 1929
Antall bygget 10 stk
Operatører NSB
Tjenesteår 19251967
Nummerering 2025–2032 og 2047–2048
Spesifikasjoner
Lengde 2-sekjsonslok: 21100 mm
Tjenestevekt 138,3 tonn
Akselrekkefølge 2-seksjonslok: 1'C+C1'
Sporvidde 1435 mm
Topphastighet 60 km/t
Se også: Kategori:Lokomotiver

El 3 var en elektrisk lokomotivtype ved Norges Statsbaner bygget for Ofotbanens malmtog.

Teknisk beskrivelse[rediger | rediger kilde]

El 3 var bygget som et treakslet stanglokomotiv med én løpeaksel foran og førerhus i kun én ende. Akselrekkefølgen for en enhet er 1'C. Med stanglokomotiv menes at loket har en sentral motor som fordeler trekkraften først til en blindaksel, som så kobles til hjulene via kobbelstenger. Siden lokene hadde førerrom i kun én ende ble to og to lokdeler koblet sammen rygg mot rygg, og med elektrisk utrustning slik at man fra ett førerrom betjente begge lokene. Samlet akselrekkefølge ble da 1'C+C1'. De første tiårene gikk lokene derfor alltid i par. For å øke trekkraften ble dette endret tidlig på 1950-tallet til at man koblet sammen tre enheter slik at man fra ett førerrom betjente de tre sammenkoblede lokene. Akselrekkefølgen ble dermed 1'C+C1'+C1'.

Lokene ble bygget med såkalt rekuperasjonsbremse (eller regenerativ bremse, se nedenfor), dvs. at motorene kunne fungere som generatorer og levere strøm tilbake til kontaktledningsnettet ved kjørsel nedoverbakke. Systemet var imidlertid ikke helt vellykket og ble tatt ut av bruk etter en tid.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Lokene av denne typen ble bygget i to puljer. Lokene 2025-2032 ble levert 9. august 1925 og 2047-2048 19. oktober 1929 [1]. Lokomotivene av denne typen ble brukt til å trekke tunge tog med jernmalmOfotbanen mellom Kiruna og Narvik. Lokene ble utrangert mellom 1964 og 1967[2] som følge av at Ofotbanen fikk nye lokomotiver av type El 15 fra 1967.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ofotbanens tilstøtende svenske bane, Malmbanan, ble elektrifisert i 1915. Ofotbanen ble ikke vedtatt elektrifisert før 13. juli 1920 og fullført 10. juli 1923[3]. Ofotbanen var NSBs andre elektrifiserte bane, ett år etter Drammenbanen. Som elektrisk trekkraft for Ofotbanen utviklet NSB i samarbeid med leverandørene to lokomotivtyper, El 3 og El 4. I bruk var disse to lokktypene likeverdige, men teknisk ganske forskjellige siden en fullstendig trekkraftenhet med El 3 bestod av to lokdeler og samlet akselrekkefølge 1'C+C1', mens ved El 4 var sammenkoblingen permanent, med to hjulrammer satt sammen med tre lokkassedeler, og utgjorde bare ett lok, men med samme akselrekkefølge som to El 3-deler: 1'C+C1'.

I løpet av 1922 hadde Statens Järnvägar lagt inn en ordre på nye lokomotiver av litra Of for Malmbanan, men til tross for dette valgte NSB å basere El 3 på den eldre modellen litra Oe. Lokomotivene ble bygget av ASEA og hadde blant annet et avansert girsystem og regenerativ bremsing, hvor sistnevnte ga flere problemer i form av for høye spenninger tilbakeført.

De norske lokene av typene El 3 og El 4 tjenestegjorde kun på norsk side fram til 1949. Det var derfor lokomotivbytte på Riksgränsen stasjon. Fra 1949 ble de kjørt helt til Kiruna. I 1950 bestemte LKAB seg for å øke produksjonen i gruvene, noe som gjorde at lokomotivene måtte trekke tog på opp til 3 100 tonn. Mellom 1953 og 1954 ble derfor lokomotivene ombygget til 3-seksjonslok slik beskrevet ovenfor, samtidig som NSB la inn bestilling på åtte lokomotiver av den større typen El. 12, som tilsvarte SJ litra Dm. Disse ble levert fra 1954. Da LKAB valgte å øke togvekten ytterligere på slutten av 1960-tallet gikk NSB til anskaffelse av type El. 15 fra 1967, som førte til at de da åtte gjenværende lokenhetene av El 3 kunne utrangeres.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NJKs Materielldatabase: El 3
  2. ^ NJKs Materielldatabase: El 3
  3. ^ Bjerke, T & Holom, F. (2004) Banedata 2004. Oslo/Hamar: Norsk Jernbaneklubb & Norsk Jernbanemuseum, s. 13

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aspenberg, Nils Carl (2001). Elektrolok i Norge. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-42-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]