Einar Schibbye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Einar Schibbye (født 29. oktober 1900, død 15. september 1959) var en norsk kringkastingsmann og, kriminalforfatter. Under pseudonymet Ivan Kanonikoff utga han boken Paa bunden av Skagerak (Oslo, 1928).[1]

Schibbye ble ansatt som programsekretær i NRK i 1933. Han var ifølge Hans Fredrik Dahl i boka Dette er London. NRK i krig 1940-1945, Oslo 1979, s. 301, én av institusjonens mest skapende hoder.

Schibbye ble først og fremst kjent som «onkel Einar» i Barnetimen. Historiene om onkel Einar, Oscar og Spisskammeret, eller møtene mellom onkel Einar, Kallemann, Amandus og tante Amalie (de siste figurene var blitt skapt i samarbeid med Sverres Erichsen under Schibbyes NRK-periode i Bergen) ble institusjoner i radioen før den andre verdenskrig.[2]

Schibbyes fantasi tok med barna ut på eventyr med de mest utrolige plot, gjerne med et visst teknologisk preg. Med sin personlige ledelse, faste innslag og tallrike ukonvensjonelle sett å aktivisere lytterne på, gjorde Schibbye barnetimen til en forløper for magasinprogrammene i 1960-årene.[2]

I 1938 sto han for aprilspøken Papegøyeutstilling på NRK radio.

NRKs reklamefilm Fra mikrofon til høyttaler ble innspilt høsten 1940 etter et manuskript av Schibbye. Erik Lund var regissør/fotograf.[3]

Under den andre verdenskrig ble han medlem av Nasjonal Samling.

I 1942 ble Schibbye utnevnt til direktør for Oslo kommunale kinematografer.[4]

Han hadde skrevet flere små sketsjer og barnehørespill både før og under den andre verdenskrig og var blant de utelukkede forfatterne etter freden i 1945,[5] men fikk oppført hørespill i 1950-årene.

Etter krigen var han i flere år ikke ønsket i kringkastingen på grunn av sitt politiske valg under krigen. Men ut på 1950-tallet slapp han til med radiohørespill. Han medvirket også på de populære barneplatene med Doffen (spilt av Einar Sissener), utgitt av Norsk Grammofonkompani A/S.

Bibliografi (i utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1928: Paa bunden av Skagerak (utgitt under pseudonymet "Ivan Kanonikoff")
  • 1949: Hvem kysset Victoria? (kriminalroman)
  • 1948: Den siste natt
  • 1946: Lugar nr. 36 (kriminalroman)
  • 1938: Onkel Einar og Spisskammeret og Truls (barnebok)
  • 1937: Onkel Einar og Oscar i studio (barnebok)
  • 1934: Kallemann og Amandus (barnebok)

Krimhørespill[rediger | rediger kilde]

  • 1954: Mord for åpen mikrofon (Seks deler)[6]
  • 1958: Jeg vil vite hvem jeg er (Seks deler)[7]
  • 1959: Rødt mysterium (Seks deler)[7] Første gang sendt på NRK: 1959

Andre hørespill[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heftet Anonymer og Pseudonymer i Årskatalog over Norsk Litteratur 1926-1930utarbeidet av Gustav E. Raabe.
  2. ^ a b Dahl, Hans Fredrik: Hallo Hallo! Kringkastingen i Norge 1920-1940, Oslo 1975, s. 276
  3. ^ Dahl, Hans Fredrik: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, Oslo 1979, s. 289
  4. ^ BBC London 13. mars 1942.
  5. ^ Hartenstein, Tilman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 47
  6. ^ Hartenstein, Tilman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 84
  7. ^ a b Hartenstein, Tilman: Radioteatets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 89
  8. ^ Hartenstein, Tilman: Det usynluge teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 199